Redigerer Vilhelm II av Tyskland (avsnitt)

== Tid som keiser ==

=== Forholdet til Bismarck ===
[[Fil:1890_Bismarcks_Ruecktritt.jpg|left|mini|«Dropping the Pilot» («Losen går fra borde)». Karikatur av [[John Tenniel]] (1820–1914), første gang publisert i det britiske bladet ''[[Punch (tidsskrift)|Punch]]'' i mars 1890.]]
[[Fil:Deutsche Kolonien.PNG|mini|300px|Noe av striden mellom Bismarck og Vilhelm sto om [[Liste over tidligere tyske kolonier|tyske kolonier]]:
{{Legend|#0000AA|[[Det tyske keiserriket]]}}
{{Legend|#5577FF|Keiserrikets kolonier i [[Afrika]] og [[Ny-Guinea]]}}
{{Legend|#00AA00|Kiautschou ([[Jiaozhou]]) i [[Kina]]}}
{{Legend|#FF0000|Kolonier under [[Brandenburg]] og [[Preussen]] (ca. 1680-1720)}}
{{Legend|#FFFF00|''Klein-Venedig'' («Lille Venezia»)  i dagens [[Venezuela]] (1529-1556)}}]]
Da Vilhelm ble keiser, ønsket han innledningsvis å samarbeide med Bismarck. Men Vilhelm var ærgjerrig og egenrådig.<ref name="snlbismarck">[http://snl.no/Otto_Bismarck Bismarck på Store norske leksikon]</ref> Bismarck var med årene blitt stadig steilere og mer despotisk,<ref name="snlbismarck" /> og uenighet og gjensidig irritasjon førte til krisen i 1890 da Bismarck måtte gå av.<ref name="snl" /> Bakgrunnen for konflikten var uenighet om både utenrikspolitikken og lovgivningen, herunder både [[Sosialistloven|den anti-sosialistiske loven]] og arbeidervernlovgivningen.

==== Uenighet om utenrikspolitikken ====

Motsetningene i utenrikspolitikken ble skjerpet særlig etter Vilhelms sterke antirussiske innstilling etter fetteren, tsar Nikolajs innblanding i de interne forholdende i [[Østerrike-Ungarn]] da han oppmuntret den [[Slavere|sørslaviske]] befolkningen til å kreve likestilling med den tyske og ungarske befolkningen innen riket. Slik rokket han på Bismarcks fininnstilte, kompliserte og krevende utenrikspolitiske balansepolitikk,<ref>Skotheim, sidene 19-21</ref> og det ble stadig vanskeligere å opprettholde dobbeltspillet overfor Russland.<ref name="snlbismarck" />

Videre var det uenighet mellom Bismarck og den unge keiseren om [[Liste over tidligere tyske kolonier|koloni-politikken]], da Bismarck mislikte all form for [[kolonialisme]]. Keiseren ville gjøre Tyskland til en avgjørende faktor i stormaktspolitikken; og mente Tyskland hadde samme rett til et afrikansk kolonivelde som Frankrike, Belgia og Storbritannia. Vilhelm drømte om å skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. Til tross for at Tyskland kom sent med i [[Kappløpet om Afrika]], lyktes det å etablere tyske kolonier i [[Tysk Sørvest-Afrika]], [[Tysk Østafrika]], [[Kamerun#Tysk Kamerun|Tysk Kamerun]] og deler av dagens [[Togo]].

==== Uenighet om Sosialistloven ====
[[Fil:Wilhelm II. 1905.jpeg|mini|Keiser Vilhelm på et postkort fra 1905]]
Konfliktene knyttet til lovgivning var særlig i forbindelse med Bismarcks ønske om å gjøre ''[[Sosialistloven]]'' permanent. Bismarck hadde støtte fra de konservative og [[Nationalliberale Partei]], bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det [[veto]]et som Bismarck krevde da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.

==== Endelig brudd ====
Keiserens sosialpolitiske engasjement gjorde at han ville avholde en internasjonal arbeiderkonferanse. Bismarck prøvde å torpedere dette, og prøvde å overtale den franske regjeringen til ikke å delta. Bismarck forbød ministrene å ha kontakt med keiseren uten Bismarcks tillatelse, i tråd med en glemt kabinettsordre fra 1852, siden han var redd for at de kunne prøve å komme frem til andre løsninger enn dem Bismarck ønsket. Keiseren klandret Bismarck for å sette opp barrierer mellom keiseren og ministrene, og for å diskutere allianser i Riksdagen med det katolske [[Deutsche Zentrumspartei]] uten keiserens viten. Han klandret også Bismarck for å ha latt være å informere ham om det vanskelige forholdet mellom Russland og Tyskland.

Dagen etter fikk Bismarck beskjed gjennom general [[Wilhelm von Hahnke]], leder for det militære kabinettet, at keiseren forventet at Bismarck umiddelbart klargjorde at ministrene kunne ha direkte kontakt med keiseren uten Bismarcks godkjennelse. Både lederen for [[Tysklands generalstab|generalstaben]], [[Alfred Graf von Waldersee]] og det militære kabinettet ba keiseren om å avskjedige Bismarck. Bismarck ventet imidlertid i fire dager før han 18. mars 1890 søkte om avskjed.<ref name="snlbismarck" />

=== Gjennomslagskraft ===
[[Fil:Bernhard von Bülow.jpg|mini|left|Keiserens «Bismarck»: [[Bernhard von Bülow]]]]
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-R03954, Kaiser Wilhelm II., von Bülow und Valentini.jpg|mini|Fra venstre: [[Bernhard von Bülow]], Vilhelm II og leder av keiserens politiske kabinett [[Rudolf von Valentini]] om bord på SMY «Hohenzollern» i [[Kiel]] i [[1908]]{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Fil:AugusteViktoriaundWilhelm.jpg|mini|left|Keiserparet i 1910]]
Etter Bismarcks avgang, ønsket Vilhelm selv en sterkere innflytelse over politikken. Han utnevnte derfor svakere kanslere, men den omskiftelige Vilhelms skapte i stedet usikkerhet i statsledelsen.<ref name="snl" /> Umiddelbart etter Bismarck, ble [[Leo von Caprivi]] rikskansler, og han ble erstattet av [[Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst]] i 1894. Det er en debatt mellom historikere i hvilken utstrekning Vilhelm på denne tiden faktisk hadde et personlig styre, men det er klart at det var en helt annen dynamikk mellom keiseren og forvaltningens øverste leder, rikskansleren. Disse rikskanslerne var sentrale og erfarne embetsmenn, og ikke statsmenn som Bismarck.

Men da Hohenlohe ble skiftet ut i 1900, utnevnte han en han  mente var «sin Bismarck», [[Bernhard von Bülow]]. På denne tiden fokuserte keiseren på sin viktigste agenda, oppbyggingen av Den keiserlige flåte som kunne balansere med den britiske, slik at Tyskland kunne få anerkjennelse som [[stormakt]].

Etter hvert sank hans prestisje og han ble særlig utsatt for skarpe angrep fra sosialdemokratene i [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]. Etter utbruddet av første verdenskrig i 1914 kom han i bakgrunnen.<ref name="snl" />

=== Utenrikspolitikk ===
Vilhelm var særlig opptatt av utenriks- og kolonispørsmålene, hvor hans ambisjoner var å gjøre Tyskland til en sentral faktor i stormaktspolitikken. Han forlot Bismarcks forsiktige «kontinentalpolitikk» og fremmet i stedet en «verdenspolitikk».

Han ville skape et stort tysk imperium og slo inn på en aggressiv kolonipolitikk. For å fremme sine ærgjerrige planer styrket han [[Deutsches Heer#Den keiserlige hæren|Den keiserlige hæren]] og begynte en utstrakt oppbygging av [[Den tyske keiserlige flåte]]. Hans mer aggressive utenrikspolitikk førte til en tilnærming mellom Storbritannia, Frankrike og Russland, som Bismarcks politikk hadde tatt sikte på å unngå.

Etter at Vilhelm forlot Bismarcks forsiktig «kontinentalpolitikk» og i stedet slo inn på sin «verdenspolitikk», fantes det imidlertid ingen faste linjer i hans utenrikspolitikk.<ref name="snl" />

=== Under første verdenskrig ===
Vilhelm var en nær venn av erkehertug [[Franz Ferdinand av Østerrike-Este]] og ble dypt sjokkert da han og hans ektefelle [[Sophie Chotek|Sophie von Hohenberg]] ble drept ved [[skuddene i Sarajevo]] 28. juni 1914. Vilhelm støttet derfor alle forsøk på å slå ned [[Den svarte hånd]] i [[Serbia]]. Han ønsket å avlyse sitt årlige cruise til de norske fjordene og bli i Berlin til krisen var over, men ble overtalt til å reise, da en avlysning ville ha forsterket den allerede spente situasjonen.<ref name="skotheim211">Skotheim, s. 211</ref> 6. juli forlot keiserfølget Tyskland, men visste ikke at keiser [[Frans Josef I av Østerrike-Ungarn]] på denne tiden allerede var overtalt til å skrive under en krigserklæring mot Serbia. Også andre i den tyske politiske ledelsen, som marineminister [[Alfred von Tirpitz|Tirpitz]], sjefen for [[Tysklands generalstab|generalstaben]] [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke|Moltke]], [[Liste over Tysklands utenriksministre|utenriksminister]] [[Gottlieb von Jagow|Jagow]] og [[Tysklands kanslere|rikskansler]] [[Theobald von Bethmann Hollweg]] var på ferie, sistnevnte riktignok med en spesialinstallert telefonlinje til Berlin.<ref name="skotheim211" />

Vilhelm ble 19. juli underrettet om innholdet i det østerrikske ultimatumet til Serbia mens de lå ved [[Balestrand]].<ref>Skotheim, sidene 207-208</ref> Vilhelms reise langs norskekysten ble avbrutt 25. juli<ref>Skotheim, s. 208</ref> da krisen som følge av det østerriksk-ungarske [[ultimatum]] mot Serbia ble utløst, og 27. juli kom keiseryachten [[Seiner Majestät Schiff|SMY]] «Hohenzollern» tilbake til [[Kiel]].

==== Krigsmotstander ====

Den tyske militære ledelsen ønsket en krig med Russland som kunne svekke landet før det ble for sterkt og kunne true Tyskland. De måtte dermed slå ut Frankrike først, som var russisk alliert, og de regnet med at Storbritannia ville holde seg utenfor. Men da det ble klart at Tyskland ville kunne få den to-frontkrigen de hele tiden søkte å unngå, og at Storbritannia ville gå inn i krigen dersom Tyskland angrep Frankrike gjennom det nøytrale Belgia, fikk Vilhelm panikk og prøvde å omdirigere angrepsstyrken østover mot Russland.<ref name="skotheim211" /> [[Helmuth Johannes Ludwig von Moltke]], leder for generalstaben hadde tatt fram [[Schlieffenplanen]] utarbeidet av hans forgjenger [[Alfred Graf von Schlieffen]] i 1905, og forklarte keiseren at en slik omdirigering av en styrke på to millioner mann på det tidspunktet var umulig å gjennomføre. Vilhelm klarte å få Moltke til å ikke angripe Nederland.

Vilhelm angret på at han hadde forlatt Berlin i den kritiske perioden, og trodde han kunne ha forhindret krigen om han hadde vært til stede, da han hadde såpass mange kontakter i England som kunne avklare hvordan situasjonen ble vurdert på engelsk hold. At keiseren kunne ha bidratt til at krigen ble unngått, bestrides av historikere.<ref name="skotheim211" /> Men [[De allierte (første verdenskrig)|de allierte]] hadde fanget opp keiserens krigsmotstand, da den franske ambassadøren 4. august skrev til sin britiske kollega at det bare var tre personer i Berlin den dagen som beklaget at krigen ikke lot seg stoppe, de to og den tyske keiseren.<ref>Skotheim s. 212</ref>

==== Skygge-keiser ====

Da Vilhelm hørte at hans fetter Georg V hadde skiftet det britiske kongehusets navn fra [[Sachsen-Coburg-Gotha]] til [[Huset Windsor|Windsor]], bemerket Vilhelm at han planla å se [[Shakespeare]]s skuespill ''[[De lystige koner i Windsor|De lystige koner i Saxe-Coburg-Gotha]]'' (egentlig ''De lystige koner i Windsor)''.
[[Fil:Hindenburg, Kaiser, Ludendorff HD-SN-99-02150.JPG|mini|left|[[Paul von Hindenburg|Hindenburg]], Vilhelm II og [[Erich Ludendorff|Ludendorff]] i januar 1917]]
Men Vilhelms rolle under krigen ble av stadig mindre betydning. Den militære overkommandoen videreførte sine planer selv om Schlieffenplanen hadde slått feil. Moltke fikk et nervøst sammenbrudd og [[Paul von Hindenburg]] og [[Erich Ludendorff]] overtok den overordnede militære ledelsen. Fra 1916 var Tyskland i realiteten et militærdiktatur under Hindenburg og Ludendorff.<ref>Gordon A. Craig: ''Germany 1866–1945'', sidene 374, 377–378 og side 393</ref>

Stadig mer isolert fra begivenhetene, vaklet Vilhelm mellom motløshet og seiersdrømmer, avhengig av meldingene fra fronten. Men den stødige og tunge aldrende Hindenburg ga omgivelsene et inntrykk av at seieren var innen rekkevidde, selv etter at krigen var tapt på slagmarken.

Selv om Hindenburg hadde overtatt Vilhelms rolle som den militært øverstkommanderende, hadde Vilhelm fortsatt en innflytelse over politiske utnevnelser, da hans samtykke var nødvendig før større endringer også i den militære ledelsen kunne gjennomføres. Vilhelm støttet avsettelsen av Moltke i september 1914 og at [[Erich von Falkenhayn]] ble hans erstatter. I 1917 besluttet Hindenburg og Ludendorff at Bethman ikke lenger var akseptabel for dem som rikskansler, og ba Vilhelm om å utnevne en annen. Da de ble spurt om hvem de kunne akseptere, foreslo de [[Georg Michaelis]], en relativ lav embetsmann som var ansvarlig for distribusjon av korn fra Preussen under krigen, og som hadde besøkt det militære hovedkvarter noen uker i forveien. Vilhelm kjente ham ikke, men aksepterte forslaget. Dette var på mange måter keiserdømmets sammenbrudd. Michaelis måtte gå av få måneder senere, da Riksdagen opplevde ham som en marionett for Hindenburg og Ludendorff. Keiserens støtte var helt smuldret bort mot slutten av krigen, både innen hæren, den sivile forvaltningen og i den tyske opinionen. [[USAs president|Den amerikanske presidenten]] [[Woodrow Wilson]] gjorde det klart at keiseren ikke var en aktuell forhandlingsmotpart.<ref>Cecil, ''Wilhelm II: Emperor and exile, 1900-1941'' (1996) s. 283</ref><ref>Klaus Schwabe: ''Woodrow Wilson, Revolutionary Germany, and peacemaking, 1918-1919'' (1985) s. 107</ref>