Redigerer Venstre (avsnitt)

== Historie ==

=== Resymé ===
Ved [[stortingsvalget 1885]], året etter grunnleggelsen, fikk Venstre 63,4&nbsp;prosent av stemmene; partiet var frem til [[første verdenskrig]] Norges største parti og satt i regjering mye av tiden. Opprinnelig utgjorde Venstre hele den parlamentariske [[venstresiden]] i norsk politikk, men med fremveksten av [[Arbeiderpartiet]] plasserte Venstre seg til høyre for dette. Fra etableringen hadde Venstre et nært forhold til [[Norsk Kvinnesaksforening]] som ble grunnlagt samme år, og partiet var sentralt i å innføre [[Innføring av kvinnelig stemmerett i Norge|stemmerett for kvinner]] i samarbeid med kvinnesaksbevegelsen. Høyrefløyen i Venstre brøt ut i 1909 og dannet [[Frisinnede Venstre]]. I løpet av 1900-tallet, og spesielt i etterkrigstiden, mistet Venstre gradvis mye av oppslutningen og falt helt ut av Stortinget i [[Stortingsvalget 1985|1985]]. Venstre var ute av Stortinget 1989–1993, da [[Lars Sponheim]] ble valgt inn som eneste Venstre-representant. Partiet var med i [[Kjell Magne Bondevik]]s første og andre regjering. Fra 2005 var partiet ikke med i regjeringen, og Sponheim gikk av som partileder i 2009 etter svakt valgresultat. Partiet har fra [[Stortingsvalget 1993|1993]] igjen vært representert på Stortinget og har deltatt i flere regjeringer.

=== Samling og stiftelse ===
[[Fil:Johan Sverdrup porträtt.jpg|thumb|[[Johan Sverdrup]] var Venstres første leder.]]
[[Fil:Venstres hus oslo.jpg|thumb|[[Venstres Hus]] i [[Møllergata (Oslo)|Møllergata]] i Oslo; arkitekt [[Knut Knutsen (arkitekt)|Knut Knutsen]] (1954)]]

Den såkalte [[Reformforeningen]] på Stortinget 1859–1860, under ledelse av [[Johan Sverdrup]] og [[Ole Gabriel Ueland]], regnes ofte som Venstres opphav. Den var en organisert, om enn kortlivet, gruppe opposisjonelle på [[Stortinget]], som tok til orde for Norges likestilling i unionen med Sverige, samt en rekke demokratiske reformer.

Historien om Venstres fremvekst i 1860- og 1870-årene er historien om den voksende opposisjonen på Stortinget, og i folket, mot regjeringens konservative politikk. Det meste av den politiske makten i Norge på den tiden lå hos de høyere embetsmennene. Regjeringen gikk ut fra denne gruppen, og allierte seg etter hvert tett med kongen for å holde på makten. De viktigste sakene som samlet opposisjonen, var derfor av to typer. For det første var det kampen for demokratiet, der de viktigste sakene var utvidelse av [[stemmerett]]en, [[legdommer]]e i rettsvesenet, økt statlig og særlig lokalt selvstyre, og fremfor alt kampen for å gi Stortinget – altså borgerne – kontroll over regjeringen og dermed også kongemakten, altså [[parlamentarisme]]. Parlamentarismen ble gradvis innført fra 1884.<ref>[[Norgeshistorie.no]], Bjørn Arne Steine: [http://www.norgeshistorie.no/industrialisering-og-demokrati/makt-og-politikk/1512-parlamentarisme-og-partidannelser.html «Parlamentarisme og partidannelser»]. Hentet 23. des. 2016.</ref> For det andre var mange opptatt av kulturelle spørsmål, slik som kampen for et eget norsk skriftspråk og en allmenn offentlig grunnskole for alle. De som var mot alt dette, fant etter hvert sammen i det som senere skulle bli partiet [[Høyre]]. Venstre oppsto derfor av mange forskjellige grupper, alt fra bedehusfolk på Vestlandet, avholdsfolk og målfolk, til radikale, urbane intellektuelle. Dette gjorde at partiet fra begynnelsen favnet bredt.

Selv om det har ført til sterke spenninger innad i Venstre, og flere ganger til og med splittelse, har denne arven sikret at partiet, som det eneste partiet i Norge, har stått uavhengig av særinteresser. Mannen som klarte å forene alle disse kreftene til et parti, var [[Johan Sverdrup]]. Hans lederskap gjorde det mulig å skape et fast opposisjonsparti. I 1884 måtte kongen bøye av, etter at den konservative regjeringen var stilt for riksrett, og dømt. [[Parlamentarismen]] ble innført, og Sverdrup dannet [[Johan Sverdrups regjering|Venstres første regjering]]. Venstres første fylkeslag, [[Akershus Venstre]], ble stiftet på Strømmen 30. april 1880, men Venstre som landsdekkende parti ble først samlet og stiftet 28. januar 1884. Det sier mye om Sverdrups popularitet at Venstre i [[Stortingsvalget 1885|1885]] kunne gå til valg på «tillit til Johan Sverdrup» – og vinne et stort flertall, hele 84 av 114 mandater. Regjeringen satt til 1889, og fikk gjennomført flere store reformer som ga grunnlaget for utviklingen av det norske samfunnet i årene fremover, for eksempel likestilling mellom bokmål og nynorsk, allmenn offentlig grunnskole, juryordningen, hemmelige valg og stemmerettsutvidelse.

I 1890-årene og frem til 1905 vekslet Venstre og Høyre på å inneha regjeringsmakten. Venstres flaggsaker var først og fremst oppløsing av unionen med Sverige og innføring av allmenn stemmerett. Venstre satt med regjeringsmakten alene 1891–1893 og 1898–1903. Statsministre var [[Johannes Steen]] og [[Otto Blehr]]. Mesteparten av tiden hadde Venstre rent flertall på Stortinget, og fra 1897 til 1903 til og med over 2/3 flertall. Takket være dette grunnlovsflertallet kunne Venstre oppfylle løftet sitt og innførte allmenn stemmerett for menn til valget i 1900. Noen kvinner fikk også stemmerett, men allmenn stemmerett for kvinner fikk Venstre først innført i 1913. Velferdsstaten fikk også sin spede begynnelse i denne perioden, med opprettelse av visse sosiale ytelser og arbeidervernlovgivning.

=== Kvinnesak ===
Venstre spilte fra begynnelsen en stor rolle som pådriver for flere progressive saker, ikke minst [[liberal feminisme|kvinnesaken]], som på 1800-tallet særlig fokuserte på kvinners rett til høyere utdanning og stemmerett. [[Norsk Kvinnesaksforening]] (NKF) ble stiftet samme år som partiet Venstre etter initiativ fra venstrepolitikere som [[Hagbart Berner]], [[Gina Krog]] og [[Cecilie Thoresen]], og organisasjonen var i lang tid allment oppfattet som et «underbruk» av Venstre.<ref>[[Aslaug Moksnes]]. ''[http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060304067 Likestilling eller særstilling? Norsk kvinnesaksforening 1884–1913]'', [[Gyldendal Norsk Forlag]], s. 35, ISBN 82-05-15356-6</ref> Blant stifterne av NKF var med ett unntak alle partiformennene og statsministrene fra Venstre frem til 1908/1909 og andre prominente venstrepolitikere. Venstre hadde fortsatt i 1950- og 1960-årene et nært samarbeid med NKF, og mange av de sentrale lederne i NKF var også politikere for Venstre, ikke minst NKFs mest markante leder i etterkrigstiden [[Eva Kolstad]], som senere ble Venstres første kvinnelige partileder. Venstre og NKF samarbeidet i 1950-årene om å avskaffe samskatten, som gjorde at det ikke lønte seg for gifte kvinner å være yrkesaktive.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = [[Elisabeth Lønnå|Lønnå, Elisabeth]] | utgivelsesår = 1996 | tittel = Stolthet og kvinnekamp: Norsk kvinnesaksforenings historie fra 1913 | isbn = 8205244952 | forlag = Gyldendal Norsk Forlag | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008073000077 | side = 175 }}</ref>

=== 1972: Splittelse ===
[[Fil:Eva Kolstad.jpg|thumb|[[Eva Kolstad]] ble Norges første kvinnelige partileder for et stortingsparti da hun ble leder i Venstre i 1974. Kolstad var tidligere leder i [[Norsk Kvinnesaksforening]] og ble siden Norges første [[likestillingsombudet|likestillingsombud]]]]

Tidlig i syttiårene ble de interne uenighetene i Venstre omkring forholdet til [[Det europeiske økonomiske fellesskap|EEC]] tydeligere. I 1972 var dette en av de viktigste årsakene til at Venstre ble [[Partisplittelse|splittet]] på landsmøtet på Røros. Landsmøtet ønsket å binde stortingsrepresentantene til et nei-standpunkt, hvilket medførte at ja-fløyen brøt ut og dannet [[Det Liberale Folkepartiet (1972–1988)|Det Liberale Folkepartiet]]. Som en følge av statsminister [[Trygve Bratteli|Brattelis]] «kabinettsspørsmål til velgerne» ved [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|folkeavstemningen om EF]], kom [[Lars Korvalds regjering|Lars Korvald-regjeringen]] i stand. Dermed satt Venstre igjen i regjering, selv om store deler av stortingsgruppen hadde meldt overgang til Det Liberale Folkepartiet. Venstre hadde fem statsråder i Korvald-regjeringen, som satt frem til [[stortingsvalget 1973]]. 

I dette stortingsvalget mistet Venstre to tredjedeler av stemmene sammenliknet med [[Stortingsvalget 1969|valget i 1969]], og sto igjen med bare to av tretten stortingsrepresentanter partiet hadde hatt. Samlet fikk Venstre og DLF 6,9 % av stemmene i 1973. [[Hans Hammond Rossbach]] ble innvalgt fra Møre og Romsdal, og tidligere handelsminister Hallvard Eika fra Telemark ble valgt inn på fellesliste med Senterpartiet. [[Eva Kolstad]] ble i 1974 valgt som Venstres leder, og ble med dette Norges første kvinnelige partileder for et stortingsparti. To år senere ble Hans Hammond Rossbach valgt til leder. Rossbach ble gjenvalgt til Stortinget i [[Stortingsvalget 1977|1977]], mens [[Odd Einar Dørum]] ble valgt inn på Sør-Trøndelagsbenken. Etter [[Stortingsvalget 1981|valget i 1981]] fikk Rossbach selskap av Mons Espelid fra Hordaland.

Etter å ha gått inn for borgerlige samarbeidsregjeringer i hele etterkrigstiden, åpnet Venstre før [[Stortingsvalget 1985|valget i 1985]] for første gang for muligheten av å støtte en Arbeiderparti-regjering. Dette valget ble det første der Venstre mistet sin representasjon på Stortinget.

Venstre og Det Liberale Folkepartiet ble gjenforent i 1988. Til [[Stortingsvalget 1989|valget i 1989]] gikk Venstre, under ledelse av [[Arne Fjørtoft]], igjen til valg med en borgerlig samlingsregjering som mål. Til tross for svært gode meningsmålinger i starten av valgkampen, fordunstet oppslutningen i løpet av fellesferien, og i argumentasjon fra andre partier om «bortkastede stemmer». Også i 1989 endte partiet uten stortingsrepresentanter.

=== 1993: Gjenreising ===
[[Fil:Lars_Sponheim_1.jpg|thumb|[[Lars Sponheim]] ble kjent som Venstres redningsmann og var leder i 14 år.]]

Ved [[Stortingsvalget 1993|valget i 1993]] ble [[Lars Sponheim]] valgt som Venstres eneste stortingsrepresentant, og Sponheim ble i 1996 valgt til partileder etter [[Odd Einar Dørum]]. Ved [[Stortingsvalget 1997|valget i 1997]] gikk Venstre, sammen med [[Kristelig Folkeparti]] og [[Senterpartiet]] til valg med en sentrumsregjering som mål. Ved [[Stortingsvalget 1997|valget]] fikk Venstre 4,5 % av stemmene, og ble det minste partiet i en [[Kjell Magne Bondeviks første regjering|mindretallsregjering]] med KrF og Senterpartiet, der Venstre fikk [[statsråd|statsrådene]] for [[Miljøverndepartementet]], [[Arbeids- og administrasjonsdepartementet]], [[Nærings- og handelsdepartementet]] og [[Samferdselsdepartementet]]. I 2000 møtte regjeringen hard motstand i [[Stortinget]] i [[gasskraftsaken]]. Venstre gjorde det klart at det ikke kunne sitte i en regjering som åpnet for gasskraftverk uten rensing, og saken endte i et [[kabinettsspørsmål]] som førte til regjeringens avgang.{{tr}} Saken gir assosiasjoner til [[Thorbjörn Fälldin]] og [[Centerpartiet]]s sterke motstand mot kjernekraftverk, som førte til at Thorbjörn Fälldins første regjering falt i 1978.{{tr|Ser ut som OR}}

Ved [[Stortingsvalget 2001|valget i 2001]] gikk Venstre tilbake til 3,9 % og falt dermed på ny under [[sperregrense]]n, men fikk likevel to stortingsrepresentanter, og deltok nå i [[Kjell Magne Bondeviks andre regjering|Bondeviks andre regjering]], med tre statsråder. Venstre fikk nå eierskap av en helt spesiell rekord:{{tr}} De fikk flere statsråder enn stortingsrepresentanter. [[Stortingsvalget i 2005]] ble det beste valget for Venstre siden 1969 med 5,9 % oppslutning, og partiet fikk ti stortingsrepresentanter. På tross av Venstres fremgang falt regjeringen, og Venstre havnet i opposisjon. Ved [[kommunestyrevalget 2007]] opprettholdt partiet 2005-resultatet, og fikk 5,9 % oppslutning. Venstre og FrP har et turbulent forhold{{Utdyp|Ikke akkurat leksikalsk sjargong – noen eksempler og forklaringer kunne kanskje vært på sin plass?}}, og før valget i 2009 valgte Sponheim og Venstre å nekte å støtte eller delta i en regjering der FrP var med. De borgerlige fikk gjennom hele valgkampen problemer med å svare for seg ved spørsmål om hvordan en borgerlig regjering ville se ut. Venstre tapte mest på beskyldningene om kaos på borgerlig side, og ved [[stortingsvalget 2009]] fikk Venstre 3,9 % oppslutning, og partiet falt på ny under sperregrensen, og fikk kun to representanter. Som følge av det dårlige valgresultatet meddelte Sponheim at han gikk av som leder av partiet.

=== 2009–: Ny kurs ===
Rett etter stortingsvalget høsten 2009 begynte en formidabel medlemsvekst.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/AlOQE/medlemsrush-i-venstre-etter-valgnederlaget|tittel=Medlemsrush i Venstre etter valgnederlaget|besøksdato=2021-12-09|dato=2009-09-16|språk=nb|verk=www.aftenposten.no}}</ref> I løpet av de nærmeste dagene økte Venstre medlemstallet med {{formatnum:1700}}, som var en økning på ca. 20 %. Venstres landsmøte valgte i 2010 Trine Skei Grande som ny leder. Grande var parlamentarisk leder fra 2009. Mediene tvilte på at hun ville klare å reise Venstre igjen, men hun viste ved [[kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011]], hvor Venstre gjorde sitt beste valg siden 1971 med en oppslutning på 6,3 %, at hun var klar for den jobben. Landsmøtet i 2012 valgte å snu fra politikken de hadde hatt før valget i 2009, og si at om det ble borgerlig flertall etter valget i 2013, ville Venstre gå i samtaler med alle de borgerlige partiene. Trine Skei Grande sa at Venstre helst ville ha en regjering bestående av Venstre, Høyre og KrF, men at Venstre var villig til å støtte en regjering hvor FrP var med. Det var derimot usannsynlig at Venstre ville sitte i regjering med FrP. Ved valget 2013 oppnådde Venstre 5,2 % av stemmene, og gikk dermed noe tilbake fra valget 2011, men hadde fremgang fra valget i 2009, og kom dermed over sperregrensa. Dette resultatet var partiets beste siden 2005.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/nzg4a|tittel=Derfor er Høyre og Frp frustrerte over «Vingle-Venstre»|besøksdato=2021-12-09|dato=2014-11-04|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.bt.no/btmeninger/kommentar/i/4LorV/ny-vaar-for-vingle-venstre|tittel=Ny vår for Vingle-Venstre|besøksdato=2021-12-09|dato=2015-09-23|språk=nb|verk=www.bt.no}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/omkamp-om-foreldrepermisjon-i-venstre-1.13448190|tittel=Omkamp om foreldrepermisjon i Venstre|besøksdato=2021-12-09|dato=2017-03-30|fornavn=Siv|etternavn=Sandvik|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Ved [[kommunestyrevalget 2011]] fikk Venstre 6,3 % av stemmene.<ref>{{Kilde www|url=https://valgresultat.no/?type=ko&year=2011|tittel=Tall for hele Norge : Kommunestyrevalg 2011 : Resultat sist endret 11 november 2011 kl. 11:07|besøksdato=2018-02-05|forfattere=|dato=|verk=valgresultat.no|forlag=Valgdirektoratet|sitat=}}</ref>

Venstre fikk 4,4&nbsp;prosent av stemmene ved [[stortingsvalget 2017]] og hadde dermed åtte representanter på [[Stortinget]] i [[Stortingsperioden 2017–2021|perioden 2017–2021]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/valg/2017/resultat/|tittel=Valgresultat for Norge|besøksdato=2019-09-04|språk=nb|verk=NRK}}</ref> Etter å ha vært støtteparti for [[Erna Solbergs regjering]] i stortingsperioden 2013–2017 gikk Venstre fra 17. januar 2018 inn i regjeringen, med tre statsrådsposter. I regjeringsforhandlingene fikk Venstre gjennomslag for blant annet å innføre forbud mot [[pelsdyroppdrett]] og for tredeling av [[foreldrepermisjon]]en.<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/norge/jeloy-_-vinnere-og-tapere-1.13865926|tittel=Jeløy – vinnere og tapere|besøksdato=2019-01-18|dato=2018-01-14|fornavn=Magnus|etternavn=Takvam|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> Den 24. januar 2020 gikk Fremskrittspartiet ut av regjeringen, og Venstre fikk sin fjerde statsråd. Da stortingsperioden 2017–2021 utløp i oktober hadde Venstre følgende fire statsråder: kulturminister [[Abid Raja]], kunnskapsminister [[Guri Melby]], miljøvernminister [[Sveinung Rotevatn]] og næringsminister [[Iselin Nybø]].

På landsmøtet [[26. september]] [[2020]] ble [[Guri Melby]] valgt til ny leder.<ref name="Melby" /> I [[stortingsvalget 2021]] gikk Venstre frem, som det eneste av partiene som var eller hadde vært med i regjeringen Solberg. Venstre fikk 4,6 % av stemmene og kom for tredje valg på rad over sperregrensen. [[Erna Solberg]] varslet regjeringens avgang etter at valget ga rødgrønt flertall på Stortinget.<ref>[https://e24.no/norsk-oekonomi/i/V94g54/solberg-hoeyres-arbeidsoekt-i-regjeringen-er-over Solberg: - Høyres arbeidsøkt i regjeringen er over]. ''E24''. Besøkt 14. september 2021.</ref>