Redigerer Usbekistan (avsnitt)

=== Russlands erobring og kolonisering ===
Da [[tsar]]ens tropper ankom på 1860-tallet var området delt inn i to [[khan]]ater, [[Kokand]] og [[Khiva]], og emiratet [[Bukhara]]. Da den såkalte [[silkeveien]] mistet sin viktige stilling etter at sjøveien til Asia hadde blitt oppdaget, ble Sentral-Asia en bakevje, lite eksponert for verden utenfor. En følge av dette var at områdets ulike riker utviklet seg lite. Den øverste leder var emiren eller khanen med bortimot ubegrenset makt. Han var igjen nært alliert med [[mulla]]ene som, spesielt i Khiva og Bukhara, overvåket et strengt religiøst samfunn basert på en [[føydalisme|føydal]] samfunnsstruktur, med livegne og vasaller under emiren/khanen. Kulturelt har området vært et skjæringspunkt mellom den tyrkiske og den persiske verden. Over tid kom de tyrkiske gruppene i flertall, mens persisk forble likevel hoff- og administrasjonsspråk. Fra tiden rundt Amir Timur ble det tyrkiske skriftspråket [[Tsjagatai]] skapt, som fungerte som litteraturspråk helt frem til 1920. Ved russernes erobring bestod befolkningen i dagens Usbekistan hovedsakelig av tre hovedgrupper; den persisktalende befolkningen, etterkommerne av Shaybanis invasjon og den opprinnelige tyrkisktalende befolkningen (altså før Shaybanis invasjon). Både blant den fastboende og den nomadiske befolkningen eksisterte persisk og tyrkisktalende om hverandre og språk fungerte i liten grad som identitetsmarkør: Flerspråklighet var heller normen enn unntaket.

Fra kjerneområdet i det sentrale Russland var det det russiske imperiet fra middelalderen og frem til 1.verdenskrig i kontinuerlig vekst. I det 16. og 17-århundre ble området øst for Ural og helt til Stillehavet underlagt fyrsten i Moskva, området som oftest er kjent som Sibir. På 1700-tallet ble store deler av dagens Kasakhstan erobret. Men det var først i 1850-årene Russland så interesse i kontroll over det som i dag er Usbekistan. Bukhara og Khiva var et stort marked for russiske slaver tilfangetatt i området rundt Det kaspiske hav. Russland ønsket å frigjøre disse, samt stanse videre slavebinding av russere. Russerne så også med interesse på kontroll over handelen i byene i Bukhara og omegn, og spesielt mulige områder for bomullsproduksjon. Til slutt kom den spente situasjonen mellom England og Russland, blant annet materialisert gjennom Krimkrigen. Russland ville derfor underlegge seg Sentral-Asia både for å ha muligheten til å falle England i ryggen over britisk India samt hindre engelsk kolonisering i området. Den britisk-russiske kampen om kontroll over Sentral-Asia er i
engelsk litteratur kjent som «The Great Game». Wakhankorridoren, som med få kilometer skilte britisk India (i dag Pakistan) og russisk Sentral-Asia (i dag Tadsjikistan), er et resultat av denne konflikten, hvor korridoren hindret en felles grense mellom det russiske og det engelske imperiet over det nøytrale Afghanistan.

På 1870-tallet erobret tsarrussland khanatet Kokand (som ble innlemmet i oblasten Turkestan), mens de gjorde Bukhara og Khiva til protektorater. Området ble med tiden integrert i den russiske økonomien hvor spesielt [[bomull]]produksjon ble fremmet. Bomullsproduksjonen forandret den tidligere samfunnsstrukturen radikalt, uten at det endret stillingen til khanene og emiren. Erobringen forenklet kontakten med andre muslimske folkeslag i tsarimperiet (spesielt med [[tatar]]ene), som igjen gjorde området mer eksponert for verden utenfor. Når det gjaldt selve erobringen var det en rekke slag mellom emirens og tsarens tropper, og motstanden var til tider hard mot russerne. Til tross for at betegnelsen kolonial kan beskrive forholdet, må det sterke indre selvstyre fremheves. Russiske kolonimyndigheter blandet seg lite inn i innbyggernes liv, såfremt ro og orden var opprettholdt. Med erobringen fulgte også en større tilflytting av innbyggere fra resten av det russiske imperiet, spesielt [[Slavere|slaviske]] folk, men også andre. Tilflyttingen var spesielt sterkt fra år 1900 og vedvarte også under kommuniststyret. I de ca. 50 årene med tsarstyre var det også en rekke opprør, for eksempel i Kokand i 1874, [[Andijan]] i 1898 og over hele Turkestan i 1916.

I 1924 ble Sentral-Asia delt opp i først to sovjetrepublikker, den turkmenske og den usbekiske (som frem til 1929 inkluderte det senere [[Tadsjikistan]]), senere til fem (den Kirgisiske republikk og Kasakhstan var først en enhet under RSFSR). Grensetrekkingen tok ingen hensyn til tidligere politiske grenser, men baserte seg på kulturelle og spesielt språklige kriterier. Tidligere har vestlige forskere kritisert [[bolsjevik]]ene for med bruk av klassisk [[splitt-og-hersk-teknikk]], å trekke opp kunstige grenser etter eget forgodtbefinnende. Senere års forskning har derimot vist at sentralasiatiske eliter var til dels medvirkende i denne prosessen. Det er allikevel liten tvil om at grensetrekkingen foregikk etter bolsjevikenes ønsker og at både [[realpolitikk|realpolitiske]] og ideologiske årsaker lå til grunn.

Bolsjevikstyret førte til et enormt brudd med det gamle samfunnet. Frem til 1938 var den tidligere jadidisten [[Faizulla Khodjajev]] førstesekretær i [[Usbekistans kommunistparti]] (UzKP), men han ble skutt under terroren, anklaget for å være «[[trotskisme|trotskist]]» og «høyrevridd». I perioden 1959 til 1983 var [[Sjarof Rasjidov]] UzKPs førstesekretær og hans lange regjeringstid preget republikken på en rekke felter. Selv om en del av politikken ble styrt lokalt, var det i realiteten kadre sendt fra [[Moskva]] (slavere) som regjerte. Andresekretærer i parti og styre var som regel europeere, og så til at politikken var i tråd med Moskvas mål. Økonomisk speilet utviklingen i [[Den usbekiske sosialistiske sovjetrepublikk]] (Usbekiske SSR) den i [[Sovjetunionen]]. Jordbrukskollektiv ([[Kolkos]]) ble opprettet og spesielt ble bomullsproduksjon prioritert som igjen ble en enorm industri på bekostning av vanlig jordbruk. Til tross for de negative sidene ved det sovjetiske styret, medførte bolsjevikisk politikk en sterk modernisering av samfunnet. Den gjennomsnittlige levestandarden økte betraktelig. Det samme gjorde også lese- og skrivekunnskapene. Et utbredt kulturelt tilbud som tidsskrifter, teater, musikk etc. for hele befolkingen som kjennetegnet Sovjetunionen, gjorde seg også gjeldende i Den usbekiske sovjetrepublikken. Sovjetunionen la også sterk vekt på velferdstilbud slik at området hadde et utbredt helsetilbud, noe som igjen førte til at en sterk demografisk vekst.