Redigerer Urbaniseringen av Norge (avsnitt)

==Sterk urbanisering etter 1800==
Utviklingen fra rundt 1800 har ført en stadig større del av den norske befolkningen til urbane strøk. Mer enn 84&nbsp;% av befolkningen bor i byer og tettsteder. Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90&nbsp;%) til overveiende tett (omtrent 75&nbsp;%, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80&nbsp;%). I 1950 bodde halvparten av befolkningen i [[tettsted|byer og andre tettbygde]] områder. 

På 1800-tallet til rundt 1900 vokste folketallet mest i bykommunene på grunn av tilflytting og innlemming av forsteder, mens etter 1900 vokste tettsteder med bypreg uten formell bystatus. I 1875 bodde 25 % av befolkningen i byer og tettsteder, i 1920 var dette økt til 45 %. Tettstedene vokste frem omkring jernbanestasjoner, ved trafikknutepunkt på kysten, i fiskevær, på ensidige industristeder og omkring handelsvirksomhet.<ref>[[#Helle2013|Helle mfl (2013)]], s. 246</ref> I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen.<ref name="Nystad" />

I perioden 1970–1980 hadde Norge en folkevekst på 6&nbsp;% mens de minst sentrale kommunene i denne perioden hadde 0&nbsp;% vekst. I årene 1980–1990 var veksten 4&nbsp;% og da hadde de minst sentrale kommunene en tilbakegang på 2&nbsp;%, mens de middels sentrale områdene gikk opp 2–3&nbsp;%. Områder med fraflytting eller nedgang i andel av folketallet har i denne perioden vært områder dominert av primærnæringer. Det er særlig yngre og kvinner som har flyttet noe som har medført en overrepresentasjon av kvinner i byene.<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50.</ref><ref name="Nystad" />{{rp|54–56}} I 1993 var flytting innenlands vanligst i alderen 20–29 år og blant det unge (15–29 år) flyttet kvinner oftere enn menn. Deretter falt flyttehyppigheten jevnt med alderen og det ble mindre forskjell på kvinner og menn.<ref name="Nystad" />{{rp|79–80}}

På begynnelsen av 1800-tallet var Bergen landets største by. Fra 1850 til 1900 vokste Bergen fra 24.000 til 80.000 innbyggere, mens Christianias vekst var 2-3 ganger så rask (fra 33.000 til 255.000) i samme periode.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=En vandring gjennom Bergens byplanlegging|publikasjon=Plan|doi=10.18261/ISSN1504-3045-2011-01-11|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN1504-3045-2011-01-11|dato=2011-03-14|fornavn=Jens Christian|etternavn=Hansen|serie=1|språk=no|bind=43|sider=44–46|issn=0805-083X|besøksdato=2023-12-31}}</ref>

På slutten av 1800-tallet bodde svært liten del av befolkningen i byer i Nordland, samtidig pågikk en langsom urbanisering fra 1870 knyttet til Bodø og Mosjøen som da var de eneste bykommunene i Nordland. I 1840 var Bodø så liten at det var snakke om nedleggelse av byen og etablering av ny by i Lofoten. I 1865 hadde Bodø 519 innbyggere og Mosjøen 379, i 1891 var det økt til henholdsvis 3656 og 1156. Bodø vokste som knutepunkt knyttet særlgi til storsildfisket, mens Mosjøens vekst var knyttet til skogsdrift.<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1976 | tittel = Trekk fra Nord-Norges historie | isbn = 8205079579 | forlag = Gyldendal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008110503001 | forfatter=Einar Niemi }}</ref>

I 1920 var det 64 [[Kjøpstad|kjøpsteder]] og [[Ladested|ladesteder]] i Norge.  Fra 1910 til 1920 var folkeveksten for de 19 største byene 10 % innenfor de administrative grensene og 79 % i tettbygde strøk nær bygrensen. Slik forstadsvekst skjedde også i mindre byer og det var ikke samsvar mellom tettstedets reelle utstrekning og de administrative grenser. I tiden 1910-1920 var det 13 mindre byutvidelser.{{Sfn|Hansen|1970|s=15}}

Årene 1920-1950 var preget av noe langsommere urbanisering enn tiårene før. Tettstedenes andel av folketallet økte fra 43 til 51 % samtidig som folketallet i landet økte med 24 %.{{Sfn|Hansen|1970|s=16}}

Etter [[andre verdenskrig]] har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus' andel av befolkningen økte fra 18,8&nbsp;% i 1950 til 21,3&nbsp;% i 1990, mens det øvrige Østlandet gikk tilbake noen prosentpoeng etter krigen. Nord-Norges andel gikk ned fra 12,4 til 10,7 fra 1950 til 1990. Tettstedenes andel økte fra 52&nbsp;% i 1950 til 74&nbsp;% i 1995. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra..<ref>[[#Norge|''Norge'' (1971)]], s. 50.</ref><ref name="Nystad" /> Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene.<ref name="Gjessing1984">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1984 | tittel = Utdrag fra Norges geografi | isbn = 8200070565 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050 | forfatter=Gjessing, Just (red.) }}</ref>

På 1930-tallet var Oslos industri og næringsvirksomhet konsentrert rundt [[Akerselva]]. I 1980 var næringsvirksomheten sterkt utvidet og fordelt langs hele strekningen Drammen-Lillestrøm. Sentrale deler av Oslo inkludert de gamle sentrumsnære bydelene øst for Akerselva var rundt 1930 tett befolket og dette var rundt 1980 sterkt uttynnet samtidig med befolkningsvekst i forsteder og nabokommuner.<ref name="geolex1982" />

På begynnelsen av 1940-tallet bodde ca. halvparten i tettsteder.<ref>Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s.385.</ref>

I 2014 bodde mer enn 80 prosent av landets befolkning i store eller små urbane samfunn, definert som [[tettsted]]er av SSB. Bare i løpet av de siste to årene har folketallet i tettstedene økt med 3,2 %. Norge hadde i 2014 976 tettsteder ifølge SSB's statistikk.
<ref>[http://www.ssb.no/emner/02/01/10/beftett/ SSB statistikk tettsteder]</ref>

Mer enn 82 % av Norges befolkning bodde i (2020) i tettsteder.<ref>[https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/beftett/aar SSB 2020]</ref>