Redigerer Tysklands historie (1918–1933) (avsnitt)

== Republikken bryter sammen ==
{{Utdypende|Machtergreifung}}
Gustav Stresemann døde i 1929. I 1930 ble det regjeringskrise, og samarbeidsregjeringen mellom de liberale og sosialdemokratene ([[Hermann Müllers andre regjering|Müller II]]) måtte gå. [[Heinrich Brüning]] ble ny rikskansler og dannet [[Heinrich Brünings første regjering|sin første regjering]]. Nytt var at regjeringen ikke lenger skulle ha tillit i Riksdagen, men hos presidenten. [[Parlamentarisme|Parlamentarismen]] ble dermed i praksis opphevet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/izpb/55944/weimarer-republik|tittel=Zerstörung der Demokratie 1930-1933|besøksdato=|forfattere=Rheinhard Sturm|dato=2011|forlag=Bundeszentrale für politische bildung|sitat=Die Umwandlung eines vom Reichstag abgelehnten Gesetzentwurfs in eine Notverordnung war eindeutig verfassungswidrig.}}</ref>

Tyskland var nå kommet i en økonomisk krise på grunn av problemene i verdensøkonomien. Depresjonen gjorde at mange var arbeidsledige, og oppslutningen om ytterpartiene økte. I [[Valget i Tyskland 1930|riksdagsvalget i 1930]] fikk Hitler 18,3&nbsp;% av stemmene, og med 107 riksdagsmandater ble nasjonalsosialistene det nest største partiet.

Valget i 1930 førte til at ingen hadde flertall i riksdagen lenger. Brüning prøvde å få igjennom nødvendige økonomiske reformer, men tiltakene var upopulære og møtte stor motstand i riksdagen. Manglende støtte i riksdagen gjorde at regjeringen ble handlingslammet, noe som førte landet mot stupet.

I april [[1932]] var det [[Presidentvalget i Tyskland 1932|valg på rikspresident]]. Hitler bestemte seg for å stille, men ble slått av en halvveis dement Hindenburg. 

Like etter presidentvalget sparket Hindenburg Brüning, på tross av at Brüning hadde støttet Hindenburg under presidentvalgkampen. Hindenburg utpekte [[Franz von Papen]] til ny rikskansler.

På grunn av manglende parlamentarisk flertall bestemte Papen seg for å oppløse [[Riksdagen (Weimarrepublikken)|riksdagen]] og skrive ut nyvalg. I [[Valget i Tyskland juli 1932|valget i 1932]] fikk NSDAP 37,2&nbsp;% av stemmene og ble med dermed det klart største partiet, i stor grad ved hjelp av manipulasjon og terrorisering av politiske motstandere. Også de sovjetvennlige kommunistene, [[Kommunistische Partei Deutschlands|KPD]], gjorde et godt valg og fikk 100 mandater i riksdagen.

På bakgrunn av det sterke valget krevde Hitler politisk innflytelse og krevde at Hindenburg skulle utpeke ham til rikskansler. Dette nektet Hindenburg den [[6. august]]. Siden det fortsatt ikke var noe klart flertall i riksdagen, ble det utskrevet nok et valg, med håp om at noen endelig skulle få flertall.

[[Valget i Tyskland november 1932|Valget fant sted den 6. november 1932]], og NSDAP gikk tilbake med 4 prosentpoeng. NSDAP var likevel størst med 33&nbsp;% av stemmene. Papen gikk av og ble etterfulgt av [[Kurt von Schleicher]] den [[3. desember]]. Schleicher greide heller ikke å samle et styringsdyktig flertall i riksdagen.

I januar [[1933]] møttes Papen, Hitler og [[Kurt von Schröder]] for å finne en løsning på den politiske krisen. De ble enige om at Hitler skulle bli rikskansler, med Papen som visekansler. Regjeringen skulle bare ha to nazistiske medlemmer i tillegg til Hitler, og ville derfor ikke ha nasjonalsosialistisk flertall.

Hindenburg var motstander av nasjonalsosialistene, og var til å begynne med skeptisk til denne løsningen. Men Papen greide å overbevise Hindenburg om at det å ta Hitler med i regjeringen var en fin måte å passivisere ham på. Det ville gjøre Hitler lett å kontrollere, argumenterte Papen. Hindenburg gikk etter hvert med på dette, og [[30. januar]] 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands rikskansler.