Redigerer Tyskerjente (avsnitt)

=== Internering ===
Det å ha et forhold til en tysk mann var i seg selv ikke nok til [[tiltale]] etter landssviklovgivningen, men mellom 3&nbsp;000 og 5&nbsp;000 kvinner ble likevel internert mellom mai 1945 og den påfølgende vinter, uten rettslig kjennelse, uten [[advokat]]bistand eller mulighet for å anke. Som rettsgrunnlag viste man til en [[provisorisk anordning]] for tiltak mot kjønnssykdommer.<ref>''Provisorisk anordning av 12. juni 1945 om åtgjerder mot [[kjønnssykdom]]mer''</ref> Videre ble det påberopt et beskyttelsesbehov mot privat rettsforfølgelse og overgrep. En provisorisk anordning fra 1943 hjemlet slik internering uten domstolsbehandling.<ref>''Provisorisk anordning av 26. februar 1943, om polititjenesten i Norge under krig'', § 6</ref>

Kvinnene ble enten innkalt av helserådene, eller innbrakt av politiet. Også [[Milorg]]-grupper kunne foreta slike arrestasjoner, selv om de ikke hadde politimyndighet og dette lå derfor utenfor deres mandat.<ref>Pedersen, side 150–151</ref> Kvinnene ble deretter forhørt, og der hvor det forelå mistanke om at andre forhold var til stede slik at det kunne reises landssviksak, ble kvinnene overført til politiets landssvikavdeling, i Oslo på [[Bredtveit fengsel, forvarings- og sikringsanstalt|Bredtvet kvinnefengsel]].<ref name=gjestland11>[[Trygve Gjestland|Gjestland, Trygve]] og Gundersen, Thor: ''«Tyskertøser» på Hovedøya'', [[St. Hallvard (tidsskrift)|St. Hallvard]] nr 2/1990, side 11</ref>

Grunnlaget for interneringen var opplysninger om kvinnenes vandel de siste årene, herunder hvor mange ganger de var behandlet for [[gonoré]] eller [[syfilis]]. Det var kvinnenes vandel de siste årene som var utslagsgivende, og ikke nødvendigvis deres situasjon våren 1945.<ref name=gjestland11 />

Det ble derfor politiet eller helsemyndighetene som bestemte hvor lenge interneringen skulle vare, noe som var uheldig for de internerte.<ref name="pedersen89">Terje Andreas Pedersen: ''Vi kalte dem tyskertøser'', side 89, Scandinavian Academic Press/[[Spartacus Forlag]], 2012, ISBN 978-82-304-0086-9</ref> Gjennomsnittlig varte interneringen i to måneder, men det var store individuelle forskjeller, fra et par-tre dager og opp til litt over seks måneder.<ref name=pedersen89 /> Interneringen bar preg av fengsling. I noen leirer var disiplinen så streng at det var straffbart å plystre, og det ble advart om at vaktene åpnet ild «ved behov».

Den største av ca. 40 leirer lå på [[Hovedøya]] ved [[Oslo]], og der var bare en tredjedel av de 1&nbsp;100 innsatte smittet med syfilis eller gonoré.<ref>Ebba Drolshagen: ''De gikk ikke fri'' (s. 163)</ref>

I tillegg var det en større leir med 450 internerte på Hovelåsen utenfor [[Kongsvinger]].<ref name=pedersen89 /> Andre leirer var blant annet på Tennebekk ved [[Bergen]], [[Selbu]] ved [[Trondheim]], [[Klekken]] ved [[Hønefoss]] og [[Skadberg]] ved [[Stavanger]], som alle avga internerte til Hovedøya da leirene ble lagt ned.<ref name=pedersen89 />

Mange ble også internert fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov.<ref>Pedersen, side 95</ref> Tilsvarende ble kvinner internert fordi de tok imot tidligere tyske soldater som var på ulovlige besøk fra sine interneringsleirer.<ref>Pedersen, side 95-96</ref>

==== Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya ====
{{utdypende|Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya}}
Leiren på Hovedøya ble opprettet 1. oktober 1945 i den etterlatte brakkeleiren etter de tyske soldatene. Kvinnene kom da fra [[Fangeleir Fiskevollen]], en leir som hadde blitt opprettet på Ljanskollen i juni 1945, men denne egnet seg ikke til vinterbruk.<ref name=pedersen89 /> Selv om formålet med interneringen offisielt ikke var straff eller varetekt, omtalte også [[Rikspolitiet|rikspolitisjef]] [[Andreas Aulie]] leiren som en «fangeleir».<ref>Pedersen, side 8-9</ref>

Etter at de lokale, midlertidige leirene i løpet av 1945 ble lagt ned, ble de internerte enten løslatt eller overført til Hovedøya. Rundt halvparten av kvinnene som var internert på Hovedøya var fra Oslo, resten var overført eller flyttet fra resten av landet.<ref name=pedersen89 /> I tillegg til de rundt {{formatnum:1100}} internerte kvinnene, var minst 16 barn, som ikke kunne bli ivaretatt hos andre familiemedlemmer, internert sammen med sine mødre.<ref name=pedersen89 /> Det var en ganske stor alderspredning blant de internerte, til tross for av nesten 70 % var i 20-årene.<ref>Pedersen, side 90</ref>

Da sosialminister [[Sven Oftedal]] besøkte leiren våren 1946, besluttet han at leiren umiddelbart skulle stenges, da assosiasjonene til de [[konsentrasjonsleir]]ene han selv hadde sittet i under krigen, ble for sterke.<ref>Pedersen, side 90-91.</ref>

==== I ettertid ====
I 2010 nektet [[Riksarkivaren]] innsyn i materialet hos [[Riksarkivet]] om de innsatte på Hovedøya, med den begrunnelse at personopplysningene er underlagt [[taushetsplikt]]. Klage til [[Kulturdepartementet]] førte ikke frem. Materialet skulle bli brukt i en [[dokumentar]] om statens interneringsleirer for tyskerjenter i årene 1945–46.<ref>[http://www.dagbladet.no/2010/05/09/nyheter/2_verdenskrig/tyskerjenter/11646128/ Verdens Gang – Regler om taushetsplikt har skapt hindringer for en planlagt dokumentarfilm om statens interneringsleirer for tyskerjenter i årene 1945-1946]</ref>