Redigerer Syndikalisme (avsnitt)

==Syndikalismen og fascismen==
Mange syndikalister befant seg i en gråsone mellom nasjonalsyndikalisme og revolusjonær syndikalisme. Altså var det stor usikkerhet i om revolusjonen skulle munne ut i lokalt selvstyre basert på lokale fagforeninger, eller om partiene i parlametet skulle byttet ut med fagforeningsrepresentanter fra de forskjellige yrkesgruppene. 

Før 1. verdenskrig var Mussolini [[marxist]], og redaktør av det sosialistiske tidsskriftet Avanti!.
I 1915 klarte Mussolini i å overtale lederne for de italienske syndikalistene i USI i å støtte hans pro-krigerske holdning. Dette medførte at USI sprakk, og i 1919 grunnla Mussolini fascistpartiet sammen med enkelte av de tidligere syndikalistene. Tusenvis av tidligere syndikalister ble fascister. Da det italienske fascistpartiet ble dannet i 1919 fantes det derfor både korporativister og nasjonal-syndikalister blant medlemmene, og i forkant av marsjen mot Roma i 1922 ble det dannet mange spontante nasjonal-syndikalistiske fagforeninger som angrep andre fagforeninger, spesielt de som var med i de store paraplyene. Etter revolusjonen i 1922 inngikk fascistpartiet i en samarbeidsregjering med liberalerne og de konservative, og da de vant valget og avskaffet [[parlamentarismen]] i 1926 var den fascistiske bevegelsen blitt svært utvannet. Mange mener derfor at Mussolinis fascisme aldri ble ekte fascisme, og at hverken nasjonal-syndikalistene eller korporatvistene fikk det slik de ville ha det. [[Korporativisme]]n slik den ble utviklet under Mussolini var laget på en slik måte at toppstillingene i regjeringen, og Mussolini selv var beskyttet, men den hadde mye å si som et system av veiledningsorganer for staten.