Redigerer Storfugl (avsnitt)

== Mennesker og bestandsutvikling ==
Tiur har i lang tid vært gjenstand for [[troféjakt]] i Norge og Fennoskandia forøvrig. Storfugl er en [[jaktbare arter|jaktbar art]] i stort sett hele eller mesteparten av utbredelsesområdet. I Norge kan arten ifølge [[Direktoratet for naturforvaltning]] jaktes i perioden [[10. september]] til [[23. desember]] (jfr. forskrift om jakt- og fangsttider av 1. mars 2012 nr. 190). Det er imidlertid dokumentert at jakt på underarten ''T. u. cantabricus''  i [[De kantabriske fjell]] (Spania) har redusert det [[genetisk mangfold|genetiske mangfoldet]].<ref name="Garcia2015"/> Denne underarten, som har hatt en kraftig bestandsreduksjon i senere år (trolig som følge av nylig etablerte [[vindmølle]]parker), regnes som den mest truede av alle underartene.<ref name="Gonzalez&al2016"/> Menneskelig inngripen i artens biotoper er dessuten en viktig årsak til at mange lokale bestander har forsvunnet eller blitt sterkt redusert.

Moderne skogbruk &ndash; med bruk av [[flatehogst]] &ndash; er en viktig negativ faktor. I senere år har skogeierne blitt mer bevisste på ringvirkningene av flatehogst, og nyere former for skogbruk ivaretar skogsfuglens behov i større grad enn tidligere. Virkemidler for å gi fuglene bedre vilkår er et mer forsiktig uttak av gammelskog, merking og utelating av beitefuruer ved hogst samt at myrområder ikke dreneres bort. [[Miljøsertifisering]] av skogbruket er blitt mer vanlig, ettersom verdikjeden er blitt mer fokusert på miljøhensyn. Dette tiltaket ventes også å ha en positiv effekt på storfuglbestanden.

I senere år{{når}} har det ifølge [[Statistisk sentralbyrå]] blitt skutt omkring {{nowrap|10 000}} storfugler hvert år i Norge. De fylkene der det skytes mest storfugl er, i rekkefølge, [[Hedmark]], [[Nord-Trøndelag]] og [[Buskerud]].

[[Peter Chr. Asbjørnsen]]s beretning «''En tiurleik i [[Holleia]]''»<ref name="Asbjørnsen1841"/> ble skrevet der i [[1841]], og ble publisert i [[1846]]. Slik lød ''Skytter-Per Sandakers'' beskrivelse av «trolltiuren»:

{{sitat|Gammel`n reiste styven til værs, og skjegget sto ut på`n som tinder i ei hekle, og så skar`n med nebbet så det rektig grøste i meg, og den andre han svarte – han var inte mindre kar, må tru. Men så fauk gammel`n på`n, og da dom slo nebba og venga sammen, small det så det braka i skauen.|[[Peter Christen Asbjørnsen|P. C. Asbjørnsen, 1841]]}}