Redigerer Steinalderen i Norge (avsnitt)

== Hvor kom de fra? ==
Da det endelige nådestøtet for [[Weichsel (glasial)|Weichsel-isen]] satte inn for 11 700 år siden (9700 f.Kr. kalibrert, virkelige kalenderår) markerte det slutten på en relativt kort kuldeperiode, og et bremfremstøt, kalt Yngre Dryas (og samtidig den endelige slutten på siste istid). Brefremstøtet i Yngre Dryas (maksimum ca. 10 500 f.Kr.) skapte det store [[raet]] (den største endemorenen) som strekker seg som en sammenhengende rygg rundt hele Skandinavia og Finland. Weichsel-isens enorme tykkelse hadde trykket landet ned med ulik effekt i hvert område av Skandinavia. Størst var effekten i Oslo-området (marin grense ca. 220 m) og i Bottenvika (marin grense ca. 285 m). 
Folket som kom til det området som i dag heter Norge for rundt 11 000- til 12 000 år siden kom fra sør (enten nordover langs vestkysten av Sverige eller over isen vinterstid fra Nordsjølandet) eller fra øst (fra det nåværende Russland og Nord-Finland; for 13 000- til 14 000 år siden - ca. 11 500 f.Kr. - hadde isen trukket seg såpass tilbake at kysten av Finnmark var isfri). Det var naturlig nok et jegerfolk som fulgte villreinen og som også utnyttet havets ressurser. Antagelig hadde de skinnbåter av kajakk- og umiak-type. Dette var såkalte Fosna-jegere som kjennetegnes ved funn av skiveøkser av flint og tangespisser av flint. Et stort antall av tangespissene funnet på Galta 3-lokaliteten på Rennesøy (av Fuglestvedt datert til mellom 10 200- og 9800 BP) har karakteristiske trekk som forbindes med Ahrensburgkulturen lenger sør.<ref>"The Ahrensburgian Galta 3 Site In SW Norway" (pdf), Ingrid Fuglestvedt, 2007</ref>
[[Fil:Umiak Anchorage Museum George Chacon 26 May 2007.JPG|miniatyr|Skinnbåt av umiak-type]]

''"Senere tids forskningsresultater og dateringer har avdekket eksistensen av en materiell kultur på Den skandinaviske halvøya som ikke i nevneverdig grad skiller seg fra gjenstandene i de klassiske Ahrensburg-funnene. Disse funnene har yngste datering i tidsrommet mellom 9800/9500 BP, og går fortsatt i stor grad under navnet Fosna- eller Hensbacka-kultur. I disse funnsammenhengene finnes blant annet skive- og kjerneøkser (Lerbergsøkser), tangepiler og lansettmikrolitter. Arkeologen Genot Tromnau<ref>1978: Fig.3</ref> har pekt på en interessant gruppe funn som muligens representerer Ahrensburg-kulturens båter. Det gjelder fragmenter av mulig rammeverk for skinnbåter. Kategorien finnes i materialet fra Stellmoor,<ref>ibid:96</ref> og Tromnau setter funnene i forbindelse med drivfangsten på stedet, der funnforholdene indikerer at dyrene har vært drevet ut i den nå fossile innsjøen ved Stellmoor".''<ref name="Rust 1943">Rust 1943</ref><ref name="ReferenceA">Fuglestvedt, "Pionerbosetningens Fenomenologi", 2005</ref>

"''En forutsetning for innvandring til Norge etter siste istid var bruken av båt (Fischer 1996:169 & 2004:33,34), uavhengig av hvilken innvandringsrute som har blitt benyttet. I denne sammenhengen kan funn av båtrammer fra Stellmoor i Tyskland vise til at man har brukt båter bestående av en stiv ramme av treverk, bein eller gevir trukket med skinn (Tromnau 1987). Denne båttypens konstruksjon er basert på det samme prinsippet som inuittenes enmanns-kajakk og den større umiaq, eller kvinnebåt som den også kalles, med plass til ca. 10 mennesker (Fischer 1996:169; Morrison 2003:28). Dateringer fra undersøkte lokaliteter viser til at hele norskekysten ble tatt i bruk i løpet av kort tid. Den raske spredningen av mennesker langs norskekysten fører til at vi kan anta at Ahrensburg-kulturen har hatt båter. Vi kan derfor trygt anta at marin tilpasning hadde eksistert i lang tid på kontinentet og på Doggerland eller i det minste var utviklet i Yngre Dryas.''<ref>Bender 1978:216, Bjerck 1995, Fischer 2004:34, Kindgren 1995, Schmitt 1995, Waraas 2001</ref><ref name="ReferenceB">Linn Johannessen, "Ahrensburgkulturens Lokalitetsplassering", 2009</ref>
[[Nordsjøfastlandet|Nordsjølandet]], eller [[Doggerland]], mellom Danmark og England var presset opp fordi enorme ismasser trykket ned landmassene lenger nord. Etter hvert som presset fra isen avtok, havet steg fordi ismassene smeltet, og Nord-Skandinavia hevet seg, så forsvant Nordsjølandet sakte, men sikkert i havet igjen.

Folket som holdt til her, måtte nå finne nytt land. Noen trakk seg sydover igjen, mens en del passerte [[Norskerenna]] (som var betraktelig smalere enn nå) i sin jakt på reinen og nytt land. Arkeologen [[Ingrid Fuglestvedt]] har lansert betegnelsen «[[Pionerbosetningen]]» for den aller første innvandringsfasen.

[[Fil:Nordsjølandet.JPG|left|thumb|Omtrent slik så Nordsjølandet ut for mer enn 10 000 år siden.]]

Andre teorier beskriver innvandring østfra, via Sverige, eller også fra øyene i vest, direkte til Vestlandet. Muligens er flere forskjellige innvandringsveier blitt benyttet samtidig. Uansett hvilken kant de kom fra, spredte folket seg raskt langs kysten.

''I senglasial tid var store deler av Nordsjøen tørt land. Dagens konturer av den nordvesteuropeiske kysten, av Storbritannia og Danmark fantes ikke, og det var derfor landfast forbindelse mellom disse områdene. Coles (1998) har valgt å gi dette ”Nordsjølandet” navnet Doggerland. Det hersker en del usikkerhet til Doggerlands topografi og utbredelse. Det er således ingen tilfeldighet at Coles’ studie er kalt ”A Speculative Survey”. Et utvalg arbeider som tar for seg Nordsjøen i senglasial tid viser at det tross alt finnes en konsensus rundt Doggerlands omtrentlige flateinnhold, selv om de nøyaktige landkonturene ikke er klarlagt. Doggerland utgjorde ikke et ensidig flatt lavland, heller ikke kan det sammenlignes direkte med topografien på Nordsjøbunnen i dag. Likevel har det latt seg gjøre å identifisere noen av de mer betydelige høydedragene som nødvendigvis har eksistert. Doggerhøydene, så vel som Doggerland har i Coles’ terminologi fått navn etter fiskebanken med samme navn. Shetlands-høydene utgjør i dag Shetland. Omtrent midtveis mellom dagens Vest-Norge og Shetland fantes Viking- og Bergen-høydene, som også er oppkalt etter fiskebanker. Viking-Bergen-høydene hadde landfast forbindelse til Shetlandshøydene. Nord-nordvest for Doggerhøydene fantes tunneldalsystemer.<ref>se også Blystad 1989: Fig. 8 og 9</ref> Dette er samme geologiske fenomen som Ahrensburg tunneldal nord for Hamburg, som ellers er kjent for rike senpaleolittiske funn. Doggerland var dertil preget av elvesystemer, hvorav enkelte utgjorde fortsettelsen av elver som i dag er kjent under navnene Themsen, Rhinen og Elben.''<ref name="ReferenceA"/>

''Doggerland var et landområde som eksisterte som en naturlig forlengelse av det nordvesteuropeiske kontinentet<ref>Blystad 1989, Coles 1998</ref> i Ahrensburg-reinjegernes samtid, men som nå ligger under vann. Området var tørt land til det ble fullstendig oversvømt for ca. 7800 år siden.<ref>Blystad 1989, Coles:1998</ref> Ved overgangen fra paleolitikum til mesolitikum var store deler av Nordvest-Europa befolket av Ahrensburg-kulturen. Denne kulturen er kjent som Nordvest-Europas siste reinjegere og har fått navnet sitt etter epi-boplassen Stellmoor i Ahrensburg tunneldal ved Hamburg i Tyskland.<ref name="Rust 1943"/> Stellmoor er 14C-datert til mellom 10130 ± 105 BP og 9810 ± 100 BP,<ref>Fischer og Tauber 1986:7,10</ref> noe som korresponderer med dateringer fra både norske<ref>Høgestøl og Prøsch-Danielsen 1995a</ref> og svenske lokaliteter.''<ref name="ReferenceB"/><ref>Schmitt 1995:163</ref>