Redigerer Spartas historie (avsnitt)

==Romas intervensjon==
En energisk kamp ble opprettholdt med det arkaiske forbundet og med Makedonia frem til [[Romerriket|romerne]], etter avslutningen av deres krig med [[Filip V av Makedonia|Filip V]], sendte en hær inn i Lakonia under [[Titus Quinctius Flamininus]]. Nabis ble tvunget til å kapitulere, evakuerte alle sine områder utenfor Lakonia, overgav de lakoniske havnene og sin marine og betalte en skadeerstatning på 500 [[talent (mynt)|talenter]] (Livius xxxiv. 33&ndash;43). Da romerne dro, lyktes han i å ta tilbake Gytium, til tross for et forsøk på å komme den til unnsetning fra arkaere under Filopoemen, men i en trefning led han et knusende nederlag for generalen som i tretti dager plyndret Lakonia uten motstand.

Nabis ble myrdet i [[192 f.Kr.]], og Sparta ble tvunget av Filopoemien til å innrullere seg som medlem av [[det achaiske forbund]]. Dette førte til kronisk uorden og krangler som førte til en bevæpnet intervensjon av arkaerne som tvang spartanerne til å underlegge seg fjerningen av deres bymurer, oppløsningen av sine leietroppe, tilbakekalle alle eksilerte, oppgivelsen av den gamle lykurgiske forfatningen og adopteringen av de achaiske lovene og institusjonene (188 f.Kr.) Igjen og igjen var forholdet mellom spartanerne og det achaiske forbundet temaet for diskusjoner i [[det romerske senat]]et eller for utsendelse av romerske utsendinger til Hellas, men ingen avgjørende intervensjon fant sted før en ny krangel om Spartas posisjon i forbundet førte til en beslutning av romerne om at Sparta, Korint, Argos, arkadiske Orkomenos og [[Heraklea]] på Kreta skulle fjernes fra den. Dette resulterte i et åpent brudd mellom forbundet og Roma, og etter at Korint ble erobret i [[146 f.Kr.]] ble forbundet oppløst og Hellas annektert til den romerske provinsen Makedonia.

For Sparta hadde den lange epoken med krig og interne stridigheter tatt slutt, og en periode med fred og fornyet fremgangstid tok dens sted som det ble bevitnet på tallrike omfattende inskripsjoner som tilhørte denne perioden. Som en alliert by var den unntatt fra direkte skattlegging, men påkrevd å delta ved anledninger med «frivillige» gaver til romerske generaler. Politisk ambisjon ble begrenset til byområdet noe som kulminerte i embetene nomofylax, efor og patronomus. [[Augustus]] viste byen gunst, [[Hadrian]] besøkte den to ganger under sine reiser i øst og aksepterte tittelen eponymos patronomus.

Den gamle krigerske ånden fant et kort utløp i de energiske, men fredelige, konkurransene i gymnasiumet, ballstedet og arenaen foran tempelet til [[Artemis Orthia]]. Noen ganger fant den utløp i faktiske felttog som da spartanerne ble innrullert for tjeneste mot [[Partia|partherne]] med keiserne [[Lucius Verus]], [[Septimius Severus]] og [[Caracalla]].

Byen var en slags «turistfelle» for den romerske eliten til å observere det «uvanlige» spartanske folket. Etter katastrofen som den romerske imperielle hæren led i [[slaget ved Adrianople (378)]], skal spartanske ha møtt og beseiret en styrke av plyndrende [[vestgotere]] i kamp. Dette skal ha vært den siste nevneverdige spartanske seieren, men det finnes ingen håndfaste bevis for at dette virkelig skjedde. 

Lakonia ble etterpå overkjørt av goterne og [[hunere]].