Redigerer Slakting (avsnitt)

==Slakting av kreps og skalldyr==
Hummer, taskekrabbe, kongekrabbe, reker, sjøkreps og ferskvannskreps omfattes av dyrevernloven (Lov om dyrevern, 1974) som slår fast (§9) at avliving av dyr ikke skal medføre fare for unødig lidelse. Det er forbudt å koke dyr levende, men det er gjort unntak fra dette forbudet for krepsdyr. Krepsdyr er tradisjonelt ansett å ha begrenset, eller mangle evne til smertepersepsjon eller opplevelse av stress. Dette har i kombinasjon med praktiske hensyn medført bruk av avlivingsmetoder og ”forbehandlinger”, som kan påføre dyrene unødvendige lidelser.

Ved avliving av krabbe og hummer er det ganske vanlig at bedriftene nytter ulike former for forbehandling, som enten er ment å roe ned eller bedøve dyrene. Forbehandlingen er ofte motivert ut fra å lette håndteringen eller av kvalitetshensyn. For eksempel er det viktig at krabbe til konsum (krabbe som selges hel) ikke mister klør eller føtter (autotomi). Videre ønsker noen å bedøve dyrene før koking av hensyn til dyrevelferd. En vanlig metode for taskekrabbe er å legge dyrene i ferskvann over en lengre periode (flere timer, for eksempel 8-10 t). Dyrene vil da dø av omvendt osmose, som gjør at det blir for lav saltholdighet i cellene.

Kongekrabbe bringes som regel nedkjølt og levende til mottak. Før koking er det vanlig å kløyve/knekke krabben på langs ved å presse/slå buksiden av kroppen mot en stålkant. Kløyving sies å skje raskt og medføre øyeblikkelig opphør av all bevegelse hos krabben. Krabben forhandles vanligvis i form av slike halvdeler med tre gangbein og en klo på hver. Ved tillaging av hel kongekrabbe er det ikke uvanlig å bløgge krabben først, dvs. utføre hjertestikk.
<ref>Bedøving og avliving av tifotkreps – elektrisk apparatur og saltløsning, Veterinærinstituttets rapportserie, Rapport 16 · 2008</ref>