Redigerer Slaget ved Flodden Field (avsnitt)

== Kong Jakobs angrep ==
Da de så den suksessen kampfellene på den venstre siden hadde, begynte de neste to skotske divisjonene på sitt stormangrep nedover bakken ved Branxton hvor Errol og Crawford gikk mot Thomas Howard og kong Jakob mot jarlen av Surrey. Denne delen av marken var derimot adskillig vanskeligere enn de tilsvarende på venstre side. Bakken var bratt, våt og glatt og tvang mange til å ta av seg skoene for å kunne stå støtt. Rekken med spydmenn som avanserte i den formasjonen som tyske landsknechter hadde gjort kjent, var sannsynligvis begynt å miste formasjonen sin allerede før de nådde bunnen av bakken. Fremdriften var tapt da de nådde engelskmennene rundt Piper's Hill og antagelig ble de også truffet av artilleriild. Mens den skotske formasjon var i uorden kunne de engelske soldatene med hellebarder (''billmen'') trenge gjennom hullene og slå rundt seg med dødelig hakking og stikking. Istedenfor lange spyd sto hver mann igjen med en rundt fem meter lang stokk. De trakk sverdene, men med sverdene hadde de ikke den samme rekkevidden som de morderiske øksene som svingte rundt og halshugde dem. Ikke lenge etter var jarlene Crawford, Errol og Montrose døde og deres divisjon drept og utslettet. Thomas Howard kunne da vende oppmerksomheten sin mot den utsatte flanken til den skotske kongen.

Jarlen av Surreys kamp var spesielt hard. Mot ham sto de beste soldatene i den skotske hæren og til tross for de problemer som de skotske spydmennene hadde i holde formasjonen var han tvunget til gi fra seg mark. Men kong Jakob og hans menn ble etterhvert bremset opp og da begynte hellebardene sitt dødelige verk. Hva som skjedde med Bothwells reserve er noe av et mysterium. Det er kjent at jarlen ble drept på et tidspunkt i slaget og det må derfor antas at han gikk i angrep for å støtte sin konge kort tid etter at slaget begynte.

I mellomtiden lå Stanley betydelig bak Surrey på den engelske venstresiden og kom for seint. Hans ankomst ble ikke sett av høylenderne under Argyll og Lennox som øyensynlig var totalt fokusert på den blodige kampen i sentrum av slaget. Stanley så at Argyll og Lennox var i en sterk posisjon, men han kunne også se at den østlige delen av bakketoppen hvor de sto, rundt 450 meter sør for Mardon, var udekket. Et dykk inn i her ville gjøre det mulig for ham til å komme uoppdaget bak fienden. Hans taktikk var modig, deler av hans styrke ble sendt for å gjøre et frontalt angrep, mens han selv ble igjen på siden og avanserte oppover den bratte bakken. Bakken var like våt og glatt som den var for skottene og som dem fjernet de skoene, noen krøp på hender og knær til de kunne begynne å beskyte fienden bakfra. I fronten begynte høylenderne som var dårligere utrustet, å falle for de engelske bueskytterne. Da pilregnet kom fra uventet hold ble det rett og slett for mye. Argyll og Lennox ble begge drept, og deres opprevne brigade ble spredt mot vest mot den sentrale delen av slagmarken, der det nå lå mange døde og sårede.