Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

=== Jagerformasjoner ===
[[File:Kette-Schwarm.png|thumb|Forskjellen på en ''Kette''- (til venstre) og en ''Schwarm''-formasjon (til høyre). I den eldre ''Kette'' må den røde piloten minske hastigheten når formasjonen skal svinge, mens den blå piloten må øke hastigheten. Dette gjorde kursendringer langsomme og kompliserte. I den mer moderne ''Schwarm'', oppfunnet av tyskeren [[Werner Mölders]], kunne alle pilotene holde samme hastighet selv i en 90°-sving. Merk at flyene bytter plass innbyrdes ved ''Schwarm'', men siden flyene i en slik formasjon holdt ulik høyde unngikk man likevel kollisjoner.<ref>Tamelander 2005, side 36-37.</ref>]]
Mot slutten av 1930-tallet forventet Fighter Command kun å møte bombefly over Storbritannia, ikke enkeltmotors jagerfly. På bakgrunn av dette ble det etablert en taktisk doktrine («Fighting Area Tactics») som gikk ut på å konsentrere skvadronenes ildkraft ved kamp mot bombefly. RAF Fighter Commands jagerfly skulle fly i tette V-formasjoner, med tre og tre fly. Fire slike grupper dannet så en større V for hele skvadronen. Med en slik formasjon var det bare skvadronlederen i front som sto fritt til å speide etter fienden, da de andre pilotene også måtte passe på å holde formasjonen. RAFs jagerflyvertrening la også vekt på koordinerte angrep av seksjoner av skvadronen, som da brøt ut sekvensielt.

Tidlig i slaget innså Fighter Command svakheten med denne rigide strukturen, men det ble ansett som for risikabelt å skifte taktikk, da uerfarne erstatningspiloter ikke uten videre kunne omskoleres. De tyske pilotene omtalte RAFs formasjoner som ''Idiotenreihen'' (idiotrader), fordi de gjorde RAFs skvadroner sårbare for angrep.

Luftwaffe brukte i stedet relativt løse grupper på to fly (med kallenavn ''Rotte''), én leder (''Rottenführer'') som ble fulgt av et annet jagerfly om lag 200 meter bak og til siden (med kallenavn ''Rottenhund'' eller ''Katschmareks''). Dette andre flyet fløy også noe høyere. Mens lederflyet sto fritt til å søke etter fiendtlige fly og kunne dekke sin vingmanns blindsoner, gjaldt tilsvarende også for vingmannen. Denne formasjonen var utviklet etter prinsipper fra det tyske flyveresset [[Oswald Boelcke]] fra [[første verdenskrig]]. Det finske flyvåpenet tok en tilsvarende taktikk i bruk fra 1934, men det er vanligvis tyske jagerflyvere som [[Günther Lützow]] og [[Werner Mölders]] som har blitt knyttet til denne formasjonstypen, først benyttet i [[den spanske borgerkrigen]].

Luftwaffes taktikk lot ''Rottenführer'' konsentrere seg om angrep, mens han var dekket av vingmannen. Dette førte imidlertid til noe misnøye blant enkelte piloter, da de mente at et stort antall av Rottenführernes nedskytninger kom på bekostning av vingmennene deres. Under slaget om Storbritannia fikk en pilot som hadde 20 nedskutte fly, automatisk [[Jernkorset]], og få av vingmennene klarte å nå dette antallet.

To ''Rotten''-formasjoner kunne videre danne en ''Schwarm'', hvor alle fire piloter kunne følge med på hva som skjedde rundt dem. Hver ''Schwarm'' i en ''Staffel'' fløy i ulike høyder og med rundt 200 meters avstand, noe som gjorde formasjonen vanskeligere å oppdage på avstand og ga flyene økt manøvreringsrom. I sving byttet flyene i en ''Schwarm'' innbyrdes posisjon, slik at ingen måtte fly hele yttersvingen, og svingen kunne dermed gjennomføres raskere.

Bf 110 benyttet samme taktikk som Bf 109, men nådde sjelden like gode resultater. Når de ble angrepet, falt de såkalte ''Zerstörergruppen'' etterhvert mer tilbake og dannet store «forsvarssirkler», hvor hver Bf 110 beskyttet halen til neste fly i sirkelen. Disse formasjonene tiltrakk seg ofte RAF-jagerfly, som ikke kunne nå de hurtigflyvende Bf 109, noe som igjen ledet til den ofte gjentatte myten om at Bf 110 ble eskortert av Bf 109.

RAFs erfarne jagerpiloter var svært klar over svakhetene i egen taktikk. Et kompromiss ble tatt i bruk ved at skvadroner brukte mye løsere formasjoner med ett eller to fly (såkalte ''weavers'') som fløy uavhengig over og bak hovedformasjonen for å sikre bedre observasjon og beskyttelse bakfra. Dette var imidlertid ofte de minst erfarne pilotene, og de var ofte de første som ble skutt ned og gjerne uten at resten av formasjonen merket det. Under slaget tok ''74 Squadron'' under skvadronleder Adolph «Sailor» Malan i bruk en variant av den tyske taktikken benevnt som «fours in line astern», noe som var en stor forbedring i forhold til den eksisterende tre-flys «vic». Malans formasjon ble etterhvert brukt av hele Fighter Command.