Redigerer Slaget om Stalingrad (avsnitt)

== Kampene i Stalingrad ==

=== Innledende tyske angrep mot byen ===
{{Tekstboks
|overskrift=Ammunisjonsbruk
|Store mengder ammunisjon gikk med i kampene. I september 1942 brukte ''Wehrmachts'' 6 armé følgende: 23&nbsp;035&nbsp;863 skudd med gevær eller maskingevær, 575&nbsp;828 panserverngranater, 116&nbsp;932 personellgranater og 752&nbsp;747 bombekastergranater. Det ble lagt 14&nbsp;932 miner og brukt 178&nbsp;066 håndgranater. I tillegg til dette kom ''[[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffes]]'' intense bombing av byen.<ref name="Turner2013_125">Turner 2013, s. 125</ref>|align=right}} 

Den 23. juli 1942 ga Hitler ordre om at armégruppe syd skulle splittes i to. Armégruppe syd A, under kommando av [[Wilhelm List]], skulle avansere sørover mot Kaukasus, som planlagt, med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe syd B, inkludert [[Friedrich Paulus]]' 6. armé og [[Hermann Hoth]]s 4. panserarmé, skulle rykke frem østover, mot elven Volga og byen [[Volgograd|Stalingrad]].<ref>Beevor 2002, s. 82–83</ref> Nesten alle historikere anser denne ordren (førerordre 45) som Hitlers avgjørende feilvurdering.<ref name="Glantz2015_144">Glantz 2015, s. 144</ref><ref name="Overy1995_66–67">Overy 1995, s. 66–67</ref>

Det var flere grunner for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et knutepunkt på transportruten mellom [[Det kaspiske hav]] og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, [[Josef Stalin]], ville også gjøre erobring av byen til et [[propaganda]]kupp.<ref>Evans 2009, s. 408</ref><ref>Turner 2013, s. 103–104</ref><ref>Beevor 2013, s. 371</ref><ref name="Bell2011_97–100">Bell 2011, s. 97–100</ref><ref>Ferris og Mawdsley 2017, s. 345</ref> Hitlers besettelse av Stalingrad var imidlertid noe som utviklet seg over tid. Ved konferansen med armégruppe syd i [[Poltava]] i begynnelsen av juni 1942 ble byen knapt nevnt, fokus var på tysk erobring av oljefeltene i Kaukasus. Våpenfabrikkene i Stalingrad skulle ødelegges, og det skulle etableres en stilling ved elven Volga. Erobring av byen ble på det tidspunkt ikke ansett som nødvendig.<ref name="Beevor2002_75"/><ref name="Bell2011_97–100"/>

Stalin hadde både strategiske, taktiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham.<ref name="Bell2011_97–100"/><ref>Turner 2013, s. 107–108</ref> Under [[den russiske borgerkrigen]] (1918–1922) hadde han deltatt i forsvaret av byen, som da het Tsaritsyn, mot [[den hvite armé]].<ref>Beevor 2002, s. 99</ref><ref>Overy 1995, s. 63–64</ref> Sommeren 1942 var det fremdeles slik at Sovjetunionens Den røde armé var underlegen Tysklands ''Wehrmacht'' i mobile operasjoner. Et slag inne i et stort urbant område, dominert av infanteri og artilleri, jevnet ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239">Ferris og Mawdsley 2017, s. 238–239</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Myten om bombing
|Ifølge tidligere historieskriving (blant annet av [[Richard J. Evans]]) førte et massivt bombeangrep fra ''Luftwaffe'' den 23. og 24. august til en [[ildstorm]] som drepte titusener av sivile, og forvandlet byen til et ruinlandskap.<ref name="Beevor2002_104-106">Beevor 2002, s. 104–106</ref><ref>Beevor 2013, s. 366</ref><ref>Evans 2009, s. 409</ref> 

Den britiske historikeren [[Richard Overy]] hevder i boken ''The Bombing War'' (sterkt anbefalt av samme Evans) at dette er en myte, at antallet døde var knapt 10 % av det som har vært hevdet.<ref name="Overy2013_210-212"/>|align=right}} 

Den 28. juli 1942 utstedte Stalin ''ordre nummer 227'', i ettertid kjent som «Ikke et skritt bakover». En rekke tiltak skulle gjennomføres for å stoppe retrett, og at soldater overga seg.<ref name="Glantz2015_144"/><ref name="Beevor2002_88–89">Beevor 2002, s. 88–89, 99</ref> Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi han anså at deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.<ref name="Beevor2022_100-106-154">Beevor 2002, s. 100, 106, 109, 154</ref> 

Byen ble bombet i slutten av august, ifølge flere historikere førte det til titusener av døde sivile. Historikeren [[Richard Overy]] bestrider det, basert på både samtidige kilder, byens karakter (ny, mye murhus, lite trehus), og bombing fra tilsvarende styrker i andre land. Overy mener at antall døde sivile var kunder 10 % av hva som har blitt hevdet (under {{formatnum:4000}}, mot {{formatnum:40000}}), og at antall døde ble blåst opp av sovjetiske historikere av politiske grunner.<ref name="Overy2013_210-212">Overy 2013, s. 210–212</ref> 

På grunn av elven Volga var en fullstendig [[knipetangsmanøver]] ikke mulig for tyskerne, og byen måtte bombes for å kunne erobres. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av forsvaret i de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment ved Gumrak, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post, og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regiment skudd for skudd, inntil alle de 37 batteriene var blitt ødelagt eller erobret.<ref>Beevor 2002, s. 106–108</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Rodimtsevs 13. gardegeværdivisjon
|Av de sovjetiske enhetene som ble satt inn i kampen er 13. gardedeværdivisjon, om lag 10 tusen soldater, ledet av den berømte generalen [[Aleksandr Rodimtsev]], blant de mest kjente. Divisjonen ble satt inn 14. september 1941, på et svært kritisk tidspunkt, etter ordre fra Stalin. 

Det første døgnet tapte divisjonen om lag 30 % av sin styrke, men bidro til at forsvarerne ikke ble presset ut i elven Volga. Divisjonen utmerket seg også i de intense kampene om høyden [[Mamajev Kurgan]]. Da kampen om Stalingrad var over i februar 1943 var kun rundt 320 mann av den opprinnelige styrken i live.<ref>Beevor 2002, s. 128–134, 136–137</ref>|align=right}} 

Fortroppene til 6. armé (del av [[armégruppe B]]) nådde elven Volga nord for Stalingrad, ved Rynok, 23. august 1942.<ref name="Overy1995_70"/><ref>Beevor 2002, s. 107</ref> De tyske styrkene (16. panserdivisjon) var imidlertid truet, både av sovjetiske stridsvogner nordfra, og av artilleribeskytning fra sovjetiske batterier på begge sider av elven Volga.<ref>Beevor 2002, s. 111–112</ref> En videre fremrykking mot elven, sør for byen, av 4. panserarmé, var neste steg i erobringen. De tyske styrkene angrep Stalingrad langs to akser.<ref name="Beevor2002_112">Beevor 2002, s. 112</ref> I slutten av august 1942 hadde Den røde armé bare rundt 40 tusen soldater for å forsvare Stalingrad mot angrepene fra ''Wehrmachts'' 6. armé og 4. panserarmé.<ref>Beevor 2002, s. 117</ref> General Friedrich Paulus anslo ved angrepets start i september at ''Wehrmacht'' ville bruke ti dager på å innta byen.<ref name="Beevor2002_126">Beevor 2002, s. 126</ref> I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på [[milits]] av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. I en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.<ref>Beevor 2002, s. 70, 107–109</ref>

{{Sitat|Markelovs regiment rykket frem én kilometer, inntok nye stillinger og gravde seg ned. Bare i Stalingrad vet man hva én kilometer virkelig betyr: ett tusen meter, ett hundre tusen centimeter.|note=<ref group="note">Markelov's regiment advanced one kilometer, took up new positions, and dug in. Only in Stalingrad  does one know what a kilometer truly means: one thousand meters, one hundred thousand centimeters.</ref><ref>Hellbeck 2015, s. 197</ref>|Fra artikkelen «I linjen for hovedfremstøtet», av [[Vasilij Grossman]], i tidsskriftet ''Røde stjerne'', 25. november 1942, om kampene i Stalingrad}}

Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av elven Volga, fra den østlige siden. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate.<ref name="Beevor2002_88–89"/> De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var som regel under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly.<ref>Beevor 2002, s. 130–131</ref> Samtidig som det var et krav fra Stalin at byen skulle holdes, fikk forsvarerne ikke tilført flere soldater enn at de såvidt klarte å holde ut på et stadig mindre område. Om det var et bevisst trekk fra den sovjetiske ledelsen for å trekke ''Wehrmachts'' oppmerksomhet vekk fra Den røde armés oppbygging på flankene i nordøst og sørvest, er ikke avklart.<ref name="Ferris_og_Mawdsley2017_238–239"/><ref name="Glantz2015_148–149"/>

''[[Einsatzkommando]]'' 4a fulgte 6. armés fremrykning, og ved ankomst i slutten av august henrettet de omgående to billaster med barn i aldersgruppen 6-12 år. ''Einsatzkommandos'' virksomhet i området omfattet ikke bare drap på [[jøder]], men også drap på [[NKVD]]- og partifolk angitt av [[kosakk]]er for overgrep mot dem. I tillegg var tysk militærpoliti opptatt ikke bare av å hindre [[sabotasje]], men foretok også en skjult utvelgelse av sivile de mente egnet seg for [[tvangsarbeid]] i Tyskland.<ref>Antony Beevor: ''Stalingrad'' (s. 167), Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-430-0401-6</ref>

<gallery mode="packed" caption="Sovjetiske og tyske fotografier fra kampene i Stalingrad">
Bundesarchiv Bild 116-168-618, Russland, Kampf um Stalingrad, Soldat mit MPi.jpg|Tysk soldat med sovjetisk [[PPSj 41]] maskinpistol, Stalingrad i oktober 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 116-168-618  }}
Streetfight_Stralingrad01.jpg|Kamp fra hus til hus inne i Stalingrad.
Friederich Winkler, 305. ID, Stalingrad, fabbrica 'Barricate'.jpg|Tyske infanterister i Stalingrad, 12. november 1942.
Kompozitor Borodin Volga steamships.jpg|DS «Ivan Susanin», ferge på elven Volga, senket 24. august 1942 ved Stalingrad, om lag 300 døde.
24. PzD Stalingrad 15 09 1942.jpg|Tyske soldater fra 24. panserdivisjon (med [[MP40]]) i kamp om den sørlige jernbanestasjonen, 15. september 1942.
Bundesarchiv Bild 183-B22478, Stalingrad, Luftwaffen-Soldaten in Ruinen.jpg|Soldater fra ''Luftwaffe'' (med MP40) i Stalingrads ruiner {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-B22478 / Rothkopf  }}
Bundesarchiv Bild 183-J20510, Russland, Kampf um Stalingrad, Luftangriff crop.jpg|Tysk [[Junkers Ju 87]] (Stuka) bombefly over Stalingrad, oktober 1942. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-J20510  }}
Bundesarchiv Bild 146-1971-070-73, Russland, Paulus und v. Seydlitz-Kurzbach.jpg|Generalene [[Friedrich Paulus]] og Walther von Seydlitz-Kurzbach observerer kampene. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 146-1971-070-73 / Jesse  }}
Bundesarchiv Bild 101I-617-2571-04, Stalingrad, Soldaten beim Häuserkampf Recolored.jpg|Soldater fra ''Wehrmacht'' i Stalingrad. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-617-2571-04 / Ollig  }}
Pavlov's House.jpg|[[Jakov Pavlov|Pavlovs]] hus, hvor intense kamper mellom tyske og sovjetiske styrker fant sted.
Bundesarchiv Bild 183-B28822, Russland, Kampf um Stalingrad, Infanterie.jpg|Tysk infanteri angriper sammen med ''[[Sturmgeschütz III]]''. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B28822  }}
RIAN archive 303890 A battery of Katyusha during the 1941-1945 Great Patriotic War.jpg|Batteri med [[Katjusja]] rakettartilleri, under slaget.
Bundesarchiv Bild 183-R1222-501, Stalingrad, deutscher Soldat mit Zigarette.jpg|Tysk soldat i Stalingrad. {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 183-R1222-501 / Gehrmann, Friedrich  }}
</gallery>

=== Rottekrig, nærkamp i bykjernen ===

Tyskerne som kjempet seg inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær [[doktrine]] var basert på prinsippet om kombinerte våpengrupper; tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes [[Militær taktikk|taktikk]] å ha frontlinjene så nær fienden som mulig, og gjerne angripe om natten, i små grupper på 8–10 soldater.<ref name="Glantz2015_148–149">Glantz 2015, s. 148–149</ref><ref name="Beevor2002_136–137">Beevor 2002, s. 126, 136–137, 144–147</ref><ref>Turner 2013, s. 110–112</ref> Generalløytnant [[Vasilij Tsjujkov]] kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Hans taktikk tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref name="Beevor2002_136–137"/><ref>Turner 2013, s. 110</ref> Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne typen hittil ukjente urbane krigføring for rottekrig (tysk: rattenkrieg),<ref>Turner 2013, s. 117, 125</ref><ref>Beevor 2013, s. 392</ref> og de avskydde den.<ref>Beevor 2002, s. 142–143</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Moral
|Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13&nbsp;500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.<ref name="Beevor2002_9_157">Beevor 2002, s. 9, 157</ref> Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.<ref name="Hellbeck2015_17">Hellbeck 2015, s. 17</ref> I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.<ref name="Hellbeck2015_59">Hellbeck 2015, s. 59</ref>|align=right}}

Ruinene etter tysk bombing av byen hadde skapt gode forsvarsverk for sovjeterne, og tilsvarende hindringer for Wehrmacht fremrykking. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene, og hadde store tap fra stridsvognsminer. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.<ref name="Turner2013_114">Turner 2013, s. 114</ref> Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.<ref name="Beevor2002_142–144">Beevor 2002, s. 126, 142–144, 190–192</ref> De tyske angrepene ble derfor stort sett utført av infanterister, og støtte av stormkanonen [[Sturmgeschütz III]] nærmest en nødvendighet i angrepene.<ref>Turner 2013, s. 112, 114, 128, 140, 142</ref> 

Sovjeterne var mer villige til å gå i nærkamp og risikere tap, enn tyske soldater som var vant med [[blitzkrig]] med taktisk manøvrering i terrenget.<ref>Turner 2013, s. 142–145</ref><ref>Beevor 2013, s. 143</ref> Granater, maskinpistoler, og skarpe spader var den vanlig utrustningen til sovjetiske soldater.<ref>Beevor 2002, s. 144, 147</ref><ref>Beevor 2013, s. 391–392</ref> Tyskerne brukte tre uker, fra 12. september til 30. september, på å erobre om lag 2/3 av Stalingrad.<ref name="Evans2009_410">Evans 2009, s. 410</ref>

{{sitat|Ett slikt angrep til, så er vi ute i Volga.<ref>Beevor 2002, s. 154</ref>|Generalløytnant Vasilij Tsjujkov, sjef for 62. armé, bekymret over det intense tyske angrepet 27. september 1942}}

Kampene om [[Mamajev Kurgan]], en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger.<ref>Turner 2013, s. 92–93, 110, 118–120</ref><ref>Beevor 2002, s. 132–133, 154</ref> I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av [[sersjant]] [[Jakov Pavlov]], gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.<ref>Beevor 2002, s. 185–186</ref>

{{sitat|For Stalingrads forsvarere finnes det ikke noe land på den andre siden av Volga.<ref name="Beevor2002_156"/>|Parole for slaget, fra 62. armé, den harde bakgrunn var at styrkene skulle vinne, eller dø, å trekke seg tilbake var ikke et alternativ.}}

Tyskerne gjorde ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den østlige siden av elven Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere store mengder artilleri der (over 700 kanoner og bombekastere) som beskjøt tyske stillinger på den vestlige siden (i selve Stalingrad).<ref name="Beevor2002_145–146"/>

=== Sovjetiske skarpskyttere ===

{{Tekstboks
|overskrift=Fire tyske angrep
|Etter å ha kommet frem til Stalingrad hadde de tyske styrkene i alt fire større angrep. Første angrep begynte 13. september og stoppet 20. september, grunnet store tap og mangel på ammunisjon. Det andre pågikk fra 27. september, og brakte de tyske styrkene frem til Volga. Det tredje tyske fremstøtet begynte 14. oktober nordfra, og reduserte Den røde armés kontroll til to små [[brohode]]r på vestbredden av Volga. Det fjerde og siste angrepet, fra 11. til 17. november, var mot de to gjenværende sovjetiske brohodene.<ref>Turner 2013, s. 110, 112–114</ref><ref>Beevor 2002, s. 126, 153, 176, 178, 180, 197, 200</ref>|align=right}}

Sovjetiske [[skarpskytter]]e hadde suksess i ruinene av Stalingrad, de både ga tyskerne tap, og bidro til å øke den generelle utryggheten ved frontlinjen. Skarpskytteren [[Vasilij Zajtsev]] ble kreditert 242 drepte tyske soldater frem til januar 1943, hvor han ble skadet og tatt ut av tjeneste.<ref name="Hellbeck2015_358">Hellbeck 2015, s. 358</ref> Skarpskytternes bragder ble vidt publisert i Sovjetunionen, og dette hadde en positiv innvirkning på moralen for Den røde armé.<ref name="Beevor2013_393–394">Beevor 2013, s. 393–394</ref> Sovjetiske skarpskyttere benyttet en oppgradert 7,62mm [[Mosin-Nagant M91/30|MosinNagant]] eller [[SVT-40]] rifle med kikkertsikte som enkelt kunne justeres. Tyskernes [[skarpskyttergevær]] var en [[Karabiner 98k|Mauser]], og høsten 1942 hadde de ikke kikkertsikter.<ref>Turner 2013, s. 142</ref> Skarpskytterne fant gode stillinger, og ventet tålmodig på offeret, de hadde en stor psykologisk effekt på tyskerne.<ref name="Beevor2013_393–394"/><ref>Beevor 2002, s. 190–192</ref>

Sovjeterne var bedre rustet for vinterkulden. De hadde varme luer, mens tyskerne brukte kalde hjelmer. Tyske hansker var trange fingervanter og hendene kunne ikke beveges inne i vantene som i sovjetisk vinterutrustning. De tyske styrkene hadde heller ikke fått vinteruniformer og måtte improvisere.<ref name="Beevor2002_258">Beevor 2002, s. 258</ref> Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler.<ref>Beevor 2002, s. 121, 180, 198, 202</ref> Den sovjetiske overkommandoen [[Stavka]] flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga (storparten øremerket operasjon Uranus, styrken i selve Stalingrad fikk bare høyst nødvendige forsterkninger),<ref>Beevor 2013, s. 398–399</ref> og overførte fly fra hele landet til området.<ref name="Beevor2002_95">Beevor 2002, s. 95</ref> Presset på de to øverste militære sjefene var enormt:<ref name="Beevor2002-180">Beevor 2002, s. 180</ref> Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet, og led av stadig tilbakevendende [[dysenteri]].<ref name="Beevor2002-141">Beevor 2002, s. 141</ref>

På tysk side var man forundret, og kritiserte general Paulus, for at det tok så lang tid å innta Stalingrad. 6. armé var Wehrmachts største enhet, med over 300 tusen mann. Hva mange ikke så var at general Paulus kun hadde 8 divisjoner i selve Stalingrad.  11 divisjoner var opptatt med å forsvare en 200 kilometer lang frontlinje nordvest og sør for Stalingrad. Paulus hadde kun én  divisjon i reserve.<ref name="Beevor2002-141"/> De tyske divisjonene ble etterhvert sterkt redusert, i midten av oktober var for eksempel 94. infanteridivisjon redusert til 535 frontlinjetropper, det ga en gjennomsnittlig stridsstyrke for en bataljon på 3 offiserer, 11 underoffiserer og 62 soldater.<ref name="Beevor2002-180"/> En typisk infanteridivisjon i Wehrmacht ved invasjonen av Sovjetunionen var på over 17 tusen soldater.<ref>Mueller-Hillebrand B., ''Das Heer, 1933-1945''. bind II, E.S. Mittler & Sohn, 1969, s. 161-162.</ref>

I november, etter tre måneders blodbad og langsom fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; de erobret 90&nbsp;% av byen, og den 9. november ble de gjenværende sovjetstyrkene splittet i to små lommer.<ref>Winchester 2014, s. 173</ref><ref>Turner 2013, s. 113, 148</ref><ref name="Overy1995_77"/> I tillegg skapte isflak på elven Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene.<ref name="Beevor2002-199_202">Beevor 2002, s. 199, 202</ref> På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del.<ref name="Turner2013-145"/><ref name="Beevor2002_126"/> Kampene om stålverket, [[Volgograd traktorfabrikk|traktorfabrikken]] og kanonfabrikken ble berømt.<ref>Turner 2013, s. 127</ref> De sovjetiske styrkene hadde over tid bedre tilgang på forsyninger og nye soldater enn tyskerne.<ref name="Glantz2015_148–149"/><ref>Turner 2013, s. 108, 143, 157</ref>