Redigerer Skuddene i Sarajevo (avsnitt)

== Politiske følger av attentatet ==
{{Utdypende|Julikrisen}}
Skuddene i Sarajevo førte ikke automatisk til krig og krig var i første omgang en usannsynlig mulighet. Angrep på statsoverhoder og andre høytstående personer var den gang ikke usedvanlige, men hadde inntil da aldri blitt oppfattet som anledning til krig. I begynnelsen trodde man selv ved hoffet i Wien ikke på at den serbiske regjering hadde vært involvert. Den østerriksk-ungarske seksjonsråd Friedrich Wiesner ledet etterforskningen og skrev i sin beretning den 24. juli 1914 til det østerriksk-ungarske utenriksministerium:

{{Sitat|Medviten fra den serbiske regjering ved ledelsen av attentatet eller dettes forberedelse og fremskaffelse av våpen kan på ingen måte bevises eller formodes. Det er langt større grunn til å anse dette for utelukket. Av utsagn fra de anklagede fremgår det nesten uanfektelig at attentatet ble besluttet i Beograd og forberedt under medvirkning fra de statlig ansatte serbere Ciganović' og major Tankošic', som fremskaffet begge bomber, Brownings, ammunisjon og cyankalium.<ref>[http://net.lib.byu.edu/estu/wwi/1914/austdocs/1017.html Telegram fra Wiesner av 13. juli 1914 på World War I Document Archive]</ref>}}

Overfor dette står imidlertid at Wiesner etter krigen støttet tanken om at den serbiske regjering hadde visst om attentatplanene.<ref>Friedrich Wiesner: ''Die Mordtat von Sarajevo und das Ultimatum'', [http://anno.onb.ac.at/cgi-content/anno?apm=0&aid=rpt&datum=19240628&seite=2&zoom=2 ''Reichspost'' (28. Juni 1924), S.&nbsp;2f.]</ref>

Attentatet i Sarajevo var derfor ikke umiddelbart utløser av ytterligere skritt i Wien, men etter en del nøling på [[Hofburg]] og konsultasjoner i Berlin ble attentatet til slutt brukt av Østerrike-Ungarn som anledning til å iverksette en regionalt avgrenset krig mot Serbia. Østerrike-Ungarn var ikke på forhånd innstilt på krig mot Serbia.<ref name="haf26">[[Sebastian Haffner]]: ''Die sieben Todsünden des Deutschen Reiches im Ersten Weltkrieg''. Verlag Lübbe, Bergisch Gladbach 1981, ISBN 3-7857-0294-9, S. 26.</ref> Personer som [[Franz Graf Conrad von Hötzendorf]] hadde allerede flere år tidligere foreslått en militær inngripen overfor Serbia. Han ble imidlertid holdt i sjakk av «fredspartiet», som med Franz Ferdinands død hadde mistet en av sine viktigste talsmenn.

Den serbiske regjeringen var fullstendig klar over denne holdningen hos krigspartiet ved hoffet i Wien og de ventet bare på en anledning til å angripe Serbia,<ref name="haf26" /> og regjeringen var klar over de mulige konsekvenser. Den beklaget hendelsen, avviste å ha forbindelse med attentatet og henviste til at alle gjerningsmennene stammet fra det annekterte Bosnia - Hercegovina og formelt sett var østerrikere. Dessuten fantes det ingen beviser som tydet på en offisiell serbisk innblanding. Til gjengjeld ble det i Østerrike-Ungarn offisielt meddelt at den serbiske organisasjonen ''Narodna Odbrana'' (folkeforsvar) sto bak attentatet.

Østerrike-Ungarn ble også støtt over den som fiendtlig betraktet kritiske serbiske pressen som ble ansett for ansvarlig for den oppiskede politiske stemningen som hadde fremmet mordet på den østerrikske tronfølgeren. Serbia påberopte seg her den forfatningsmessig garanterte pressefrihet for private medier og anså den regjeringsstyrte og nasjonalistiske østerriksk-ungarske presse (især den konservative «Reichspost») for å være den egentlige kilde til problemer.<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 19, S. 32–48.</ref>

Da Østerrike-Ungarn sto overfor en uavklart situasjon, overlot det beslutningen til Tyskland.<ref name="haf26" /> Avgjørelsen om et angrep på Serbia kom derfor ikke i Wien, men i stedet den [[5. juli]] i 1914 i [[Potsdam]] og innbefattet uttrykkelig også den situasjon at der kunne oppstå «alvorlige europeiske komplikasjoner».<ref name="haf26" /> Den [[6. juli]] ga Tyskland pr. telegram Østerrike-Ungarn sin fulle oppbakking til et angrep mot Serbia.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/blankche.html Telegram fra kansler Bethmann-Hollweg til den tyske ambassadør i Wien Tschirschky av 6. juli 1914]</ref> 
Også Bulgaria, Romania og Tyrkia tilkjennega i rett tid at de ville stille seg på [[Trippelalliansen (1882)|Trippelalliansen]]s side, hvis Østerrike-Ungarn skulle beslutte seg til å «gi Serbia en lærepenge».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/wilnotes.html Tyske ambassademeddelelser juni-juli 1914 med anmerkninger fra keiser Wilhelm II]</ref>

Som følge av dette stilte Østerrike-Ungarn den [[23. juli]] 1914 Serbia overfor et ytterst skarpt 48 timers [[ultimatum]].<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 7, S. 15–20.</ref> Ultimatumet var offisielt en [[Demarche|démarche]], da det ikke direkte ble truet med krig, men kun med avbrytelse av de diplomatiske forbindelser.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1066.html Telegram] fra grev [[Leopold Berchtold]] til Freiherrn von Giesl i Beograd av 23. juli 1914</ref> Serbia ble i noten oppfordret til å fordømme alle [[Irredentisme|irredentistiske]] bestrebelser som hadde til formål å sikre avståelse av østerriksk-ungarsk område og fremover imøtegå noe slikt med ytterste strenghet. Serbia skulle blant annet forhindre enhver anti-østerriksk propaganda, straks ta tiltak mot ''Narodna Obrana'', fjerne involverte i attentatet fra statens tjeneste og måtte fremfor alt:

{{Sitat|se til at organer fra k.u.k.-regjeringen medvirker ved undertrykkelsen av den subversive bevegelse, som arbeider imot monarkiets territoriale intregritet … innlede en rettslig undersøkelse mot enhver deltaker i 28. juni komplottet, som måtte befinne seg på serbisk område og hertil at organer utpekt av k.u.k.-regjeringen deltar i de pågjeldende undersøkelser …}}

Som reaksjon på ultimatumet sendte det russiske ministerrådet den 24. juli 1914 ut et meddelende memorandum til Serbia, hvor det meddelte den serbiske regjering at den russiske regjering overfor de europeiske stormakter ville bestrebe seg på å oppnå en utsettelse av ultimatumet slik at Serbia fikk «mulighet for selv å gjennomføre en inngående undersøkelse av attentatet i Sarajevo». Av memorandumet fremgikk det at Russland planla en mobilisering av sine tropper og trakk sine finansielle aktiva ut av Tyskland og Østerrike. I tilfelle av et østerriksk-ungarsk angrep på Serbia ville Russland ikke unnlate å handle.<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/russmemo.html ''Benachrichtigendes Memorandum des russischen Ministerrats an Serbien vom 11./24. Juli 1914'']</ref>

Serbia aksepterte ikke ultimatumet betingelsesløst og avga følgende erklæring vedrørende østerrikske organers aktiviteter på serbisk jord:

{{Sitat|Den kongelige regjering [Serbia] anser det naturligvis for sin plikt å innlede en undersøkelse mot enhver person som deltok i komplottet av 15./28. juni, eller skulle ha deltatt og som befinner seg på dets territorium. Hva angår deltakelse i undersøkelsen av dette av k.u.k.-regjeringens utpekte organer, så kan den ikke godkjenne dette da det ville være en krenkelse av forfatningen og prosesslovgivningen. Imidlertid kan det i enkelte tilfelle gis meddelelse om resultatene av undersøkelsene.}}

Rauchensteiner fremfører i sin bok ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg'' at det i punkt 6, ikke som den serbiske regjering lot det fremstå dreide seg om østerriksk deltakelse i domfellelsen, men kun om deltakelse i undersøkelsen og at det var tilfelle for undersøkelser på andre lands territorium. Østerrike-Ungarn tillot i 1868 Serbia å foreta undersøkelser i Østerrike-Ungarn etter mordet på den serbiske [[Mihajlo Obrenović|fyrst Mihailo]]<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 78.</ref> Dette argumentet opptrer i en skrivelse som grev [[Leopold Berchtold]] sendte den 24. juli 1914 til den rumenske konge [[Carol I av Romania|Carol I]] for å overbevise ham om det rimelige i ultimatumet. Berchtold omtaler også i skrivelsen at det i Paris og Berlin fantes et russisk politikontor ''(bureau de sûreté)'', som holdt øye med radikale russiske elementer.<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k. u. k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 27, S. 98.</ref><ref>Vladimir Ćorović: ''Odnosi između Srbije i Austro-Ugarske u XX veku''. Biblioteka grada Beograda, Belgrad 1992, ISBN 86-7191-015-6, S. 728.</ref>

Ćorović fremfører at Berchtolds sammenligninger halter: Østerrike-Ungarn hadde i 1868 frivillig lovet Serbia deltakelse i undersøkelsene for å få det på sin side. Serbia var den gang en liten [[vasallstat]], mens Østerrike-Ungarn var en stormakt, så av deltakelsen av serbiske embetsmenn i etterforskningen kunne det ikke avledes noen stats- eller folkerettslige konsekvenser. Også det franske eksempelet haltet ettersom det omtalte politikontor var opprettet på bakgrunn av en frivillig avtale mellom vennligsinnede regjeringer. Østerrike-Ungarn ville derimot i 1914 påtvinge Serbia egne undersøkelser for å uttrykke mistillit til Serbias rettsvesen uten å fremlegge beviser for de fremførte beskyldninger.<ref>Ćorović S. 729</ref>

Den [[25. juli]] [[1914]], dagen før fristens utløp, utarbeidet baron Hold von Ferneck i det k.u.k. utenriksministerium på forhånd en avvisning av Serbias reaksjon. Hvis Serbia aksepterte alle betingelser i ultimatumet, men kun ytret den minste innvending, skulle reaksjonen vurderes som utilstrekkelig av følgende grunner: 
# Fordi Serbia i motsetning til de forpliktelser det hadde påtatt seg overfor Østerrike-Ungarn i 1909 hadde forholdt seg fiendtlig. 
# Fordi Serbia tydeligvis satte spørsmålstegn ved Østerrike-Ungarns rett til å beslutte i hvilket omfang det ville dra Serbia til ansvar. 
# Fordi det på ingen måte var tale om en intern serbisk kursendring, selv om det flere ganger var blitt oppfordret til det. 
# Fordi Serbia tydeligvis manglet ærlig hensikt og lojalitet til å oppfylle ultimatumet 
Hvis Serbia oppfylte alle betingelser uten innvendinger, så kunne det tross alt anføres at det i ultimatumet krevde skritt hverken var tatt eller var blitt annonsert.<ref>Ćorović S. 758</ref>

Samtidig kan det innvendes at Wien hadde besluttet seg for å innlede krig og ikke var interessert i at Serbia skulle gi etter. Dette fremgår også av tallrike ytringer fra personer som var på Hofburg.

{{Sitat|Man var enige om hurtigst mulig å fremsende kravene til Serbia og å fremsette dem på en måte slik at de måtte avvises av Serbia.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers: Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Verlag Styria, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref>}}

Berchtold instruerte den østerrikske utsendingen i Beograd allerede den [[7. juli]] [[1914]] slik:

{{Sitat|Uansett hvordan serberne reagerer - De skal avbryte forbindelsene og reise. Det skal føre til krig.<ref>Rauchensteiner S. 75</ref>}}

Berchtold viste seg dagen etter bekymret for at en «svekket holdning ville kunne diskreditere vår stilling overfor Tyskland».<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1010.html Brev fra grev Berchtold til grev Tisza av 8. juli 1914]</ref> Ministerrådet lot det på sitt møte den 19. juli stå åpent, om Serbia – som diplomaten grev [[Alexander Hoyos]] overveide det – skulle deles opp mellom andre balkanstater. Grev Tisza sluttet seg til avsendelsen av démarchen kun fordi Serbia bare kunne tvinges til å avgi små eller slett ingen strategisk viktige områder<ref>[http://www.lib.byu.edu/~rdh/wwi/1914/austdocs/1026.html Referat av ministerrådets møte om felles anliggender den 19. juli 1914]</ref> Den østerrikske ministerpresidenten [[Karl Stürgkh]] snakket om å avsette det serbiske kongehuset og at ordlyden av den relevante passasjen tillot bestemt den fortolkning som den serbiske regjering tilla den.<ref>Manfried Rauchensteiner: ''Der Tod des Doppeladlers. Østrig-Ungarn und der Erste Weltkrieg''. Styria Verlag, Graz/Wien/Köln 1997, ISBN 3-222-12116-8, S. 79.</ref> Utlandet oppfattet démarchen på samme måte som den serbiske regjering. Den sjokkerte britiske utenriksministeren [[Edward Grey|Sir Edward Grey]] snakket om den «mest onde skrivelse jeg har hatt i hendene i hele mitt liv».

Samtidig innledet Serbia en mobilisering. Deretter erklærte Østerrike-Ungarn som ventet Serbia krig den [[28. juli]] [[1914]],<ref>''Østrigisch-ungarisches Rotbuch. Diplomatische Aktenstücke zur Vorgeschichte des Krieges 1914. Volksausgabe.'' Manzsche k.u.k. Hof-Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien 1915, Dok. 37, S. 117.</ref> noe som innebar utbruddet av [[første verdenskrig]].