Redigerer Sigbrit Willoms (avsnitt)

== Ny konge ==
[[29. januar]] 1523 fikk [[Frederik 1.]] tilbud om kongemakten. I februar fikk den 21-årige dronning Elisabeth en liten gutt, men han døde 8 dager senere. Det gikk rykter om at den nyfødte var blitt forsømt, enten av Sigbrit eller av «jomfruene» (dvs. dronningens hoffdamer). «Sigbrit legger skylden på jomfruene, og de legger den på Sigbrit,»skrev en [[spion]] fra Lübeck. Kongen var på [[Fyn]] og visste ikke at den nyfødte sønnen hans var død. Til sin kone skrev han: «De skylder ikke på andre enn mor Sigbrit. Vi ber deg kjærlig om å ta henne til deg, og be henne i hemmelighet om å holde munn. La henne være på slottet hos deg til Vi kommer hjem, for ellers kan det gå verre med henne enn hittil. Forsøm ikke dette, hvis du vil at Vi skal komme helskinnet hjem.»<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 203-04)</ref>

[[6. mars]] ankom Frederik 1. Viborg, der han ble hyllet som Danmarks konge. Sigbrits situasjon var nå helt prekær. Flere avsnitt i opprørserklæringen handlet om hennes misgjerninger. Nå fikk kong Christian brev fra folk som sa opp troskapen sin til ham. Høvedsmannen på [[Koldinghus]], Oluf Nielsen Rosenkrantz,<ref>Enemark, Poul: «Oluf Nielsen Rosenkrantz» i ''Den Store Danske'' på lex.dk. Hentet 26. april 2022 fra [https://denstoredanske.lex.dk/Oluf_Nielsen_Rosenkrantz]</ref> skrev [[17. mars]] at han  helst ville holdt seg til kongen, men «jeg har hørt at Sigbrit aldri har vært mektigere hos Deres nåde enn nå. Derfor tør jeg ingenlunne overgi meg til Deres nåde, for jeg har hørt at hun har mange unyttige ord både om meg og andre.»  Igjen vises det til hva han har hørt fra andre - han har ikke hørt dette fra Sigbrit selv.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 209)</ref>

Lensherre Peder Ebbesen Galt i [[Odense]] skrev [[19. mars]] at han hadde tenkt å slutte seg til kongen på Sjælland, før han hørte at kongen hadde tenkt å halshugge ham når han kom. «Jeg har hørt at Sigbrit daglig roper at hun ikke er tilfreds før hun får halshugget alle danske riddere, og kaller dem forrædere.» Samme dag skrev Mogens Gøye, som hadde vært Christians stedfortreder ved bryllupet i Brüssel, fra [[Skanderborg]], at også han helst ville slutte seg til kongen på Sjælland, men at Sigbrit «ennå står så sterkt i Deres nådes gunst og statsstyrelsen som hun noensinne har.» Hun skal ha anklaget ham for å være illojal. «Derfor tør jeg ikke dra av sted til Deres nåde, for jeg frykter for at hun lyger halsen av meg. Det har hun prøvd på før.» Høvedsmann på Høneborg, [[Erik Krummedige]], skrev: «Det går her et ukristelig rykte om den onde kvinnen Sigbrit, at hun aldri har regjert mer, eller hatt mer makt over Deres nåde enn nå.» Tidligere hadde hun kalt ham en forræder og tyv.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 211)</ref>

Biskopen i [[Roskilde]], [[Lage Jørgensen Urne|Lage Urne]], var på Sjælland, men flyktet til Jylland. Derfra forsikret han kong Christian at han ikke var gått over til Frederiks parti, men at han fryktet for sitt liv. Han hadde fått brev fra Sigbrit, ikke noe truende, men han opfattet det som «fordekt». Kong Christians svarbrev var så spottende at Urne «klart forstår hvor stor fare jeg har vært i». Han sa deretter opp sin troskap mot kongen, også med tanke på de to biskopene under Stockholms blodbad, «som du halshugget uten å la dem [[skriftemål|skrifte]], og lot likene deres ligge i tre dager for hunder og [[ravn]]er». Mest påfallende er det hvor villige disse mennene var til å tro at Sigbrit ønsket livet av dem.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 212)</ref>

19. mars deponerte Sigbrit en kiste med gullsaker og penger i et nonnekloster i København, trolig fordi hun regnet med å komme tilbake en dag. Så sent som [[5. april]] hadde Frederik 1. skrevet til hanseatenes kontor i Bergen og bedt dem om å fange Sigbrit, som angivelig var flyktet til Norge med store skatter. Faktisk var hun stadig i København, og først mandag kveld [[23. april]] 1523 reiste hun med kongens familie til Nederlandene.<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 215)</ref>

Ryktene svirret. [[22. september]] 1523 meldte en engelsk utsending i Antwerpen til [[Thomas Wolsey|kardinal Wolsey]] at Christian 2.s egne folk havde drept «kvinnen fra Holland som var mor til hans [[due]] - det kaller de fyrstens frue i det landet.»<ref>Øystein Hellesøe Brekke: ''En fryktet kvinne'' (s. 196)</ref>

I [[Rigsarkivet]] oppbevares en egenhendig beskjed datert 4. februar 1523 fra kong Christian til dronning Elisabeth: «''Kjære frue, må I vite her er et underlig regimente her uti landet, og skylder de ingen derfor uten Sigbrit Moder. Så ber vi kjærlig at I tar henne til seg og underviser henne hemmelig, at hun holder munnen på seg og lar henne bli på slottet'' [til] ''vi kommer hlem, ellers kan skje at de farer verre med henne enn før. Forsømmer ikke dette, såfremt I vil at vi skal komme hjem med hel hud. Herved Eder Gud befalende.''»<ref>[[Reidar Marmøy]]: «Gjennom bølgedalen», Vårt folks historie, bind 4, Aschehoug, Oslo 1963 (s. 187)</ref>