Redigerer Senterpartiet (avsnitt)

== Historie ==
=== 1900–1920: Bondebevegelsen organiserer seg ===
I 1896 ble den første norske bondeorganisasjonen, [[Norsk Landmandsforbund]] (Norges Bondelag) stiftet.

Organisasjonen skulle gjøre bøndenes krav tydeligere, og skape allianser med representanter i de to rådende partibevegelsene; [[Høyre]] og [[Venstre]]. På stiftelsesmøtet ble det lagt frem et forslag om å stifte et eget parti for norske bønder for å bedre vilkårene for primærnæringene i Norge, men det samlet ikke nok støtte.

I denne perioden kom det frem mange flere interesseorganisasjoner for primærnæringene (og for arbeiderklassen) i Norge.

=== 1920–1921: Bondebevegelsen får et eget klasseparti: Bondepartiet ===
Bondelaget var den best organiserte og mest slagkraftige av interesseorganisasjonene innenfor de norske primærnæringene, men organisasjonen klarte ikke å få gjennomslag for sine hovedsaker hos de rådende partiene på Stortinget. 1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye.

Den 19. juni 1920 i [[Kristiansand]] var [[Norsk Landmandsforbund]] samlet til årsmøte, og det var her organisasjonen bestemte seg for å bli et politisk parti ved stortingsvalget året etter.<ref>[https://avtrykk.no/bondepartiet-da-bondene-stiftet-sitt-eget-parti Bondepartiet - da bøndene startet sitt eget parti], ''avtrykk.no'', 04.10.2021</ref> 
[[Fil:Peder Kolstad.jpg|miniatyr|[[Peder Kolstad]] var gruppesekretær de første årene, senere statsminister og finansminister.]]
Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg 24. oktober 1921 under navnet ''Norsk Landmandsforbund''. Partiet gjorde et svært godt valg og fikk 13,1&nbsp;% av stemmene og 17 stortingsrepresentanter. De nye stortingsgruppen hadde en gjennomsnittsalder på bare 50 år og besto i stor grad av rutinerte politikere. Åtte av dem var tidligere ordførere og en tidligere varaordfører. Noen av dem hadde også vært innom Stortinget før, men for andre partier. På et møte 10. januar 1922 ble Bondepartiets første stortingsgruppe konstituert. [[Johan E. Mellbye]] fra [[Hedmark]] ble valgt til parlamentarisk leder, [[Kristoffer Høgset]] ble nestformann, [[Peder Kolstad]] sekretær og [[Gabriel Moseid]] ble styremedlem, mens [[Olav Josefson Bjørgum]], [[Einar Borch]] og [[Johannes Bragstad]] ble varamedlemmer. På dette møtet ble det også fattet vedtak om å bruke «Bondepartiet» som navn på stortingsgruppa.

Norges Bondelag hadde i 1922 to representanter i styret til Bondepartiet, og koblingen mellom de to organisasjonene tilsvarte koblingen mellom [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] og [[Arbeiderpartiet]].

'''Hovedsakene for Bondepartiet i de første årene:'''
* Bedre vilkår for kornbøndene i Norge (kjent som [[kornsaken]])
* Støtte til nydyrking av jord
* Lavere skatter for bønder
* Bondepartiet stilte seg i opposisjon til den økonomiske liberalismen som rådet i både Venstre og Høyre, med krav om [[tollvern]] og [[statsstøtte]] til jordbruket, i tillegg til [[tollerstatning]] for fiskerinæringen.

=== 1921–1945: Regjeringsmakt, samvirke, Keynes, og klassekamp ===
I likhet med det andre store klassepartiet i Norge, Arbeiderpartiet, gjorde Bondepartiet det bra i 1920- og 1930-årene. Partiet gjorde det bra i stortingsvalg og bygde en landsdekkende organisasjon som var langt bredere enn det grunnlaget det hadde fra det elitestyrte Bondelaget. I denne perioden befestet Bondepartiet sin posisjon som det sterkeste interessepartiet for primærnæringene i Norge.

Samtidig som Bondepartiet forsterket støtten fra Bondebevegelsen, utviklet partiet også en selvstendig politikk. Det utviklet en økonomisk politikk som blant annet var sterkt inspirert av tankene til [[John Maynard Keynes]] og helt klart gikk i sosialliberal retning; med tro på at staten måtte være en regulerende aktør i markedet; spesielt i krisetider. Bondepartiets økonomiske politikk var nå begrunnet i en teori om [[blandingsøkonomi]].

Denne utviklingen dannet grunnlag for at Bondepartiet inngikk et [[Kriseforliket|kriseforlik]] med Arbeiderpartiet i 1935, som førte Arbeiderpartiet til makten. Forliket mellom de to partiene bygde trolig ikke på et bredt meningsfellesskap, men på at Bondepartiet ønsket at markedet måtte legges under en viss, statlig regulering, og noe bedre vilkår for Bygde-Norge. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble ''By og land, hand i hand'', et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie, og som markerte grunnlaget for forliket.

Med kriseforliket gikk de to klassepartiene i Norge inn i et samarbeid for første gang. Men siden Arbeiderpartiet fikk så stor makt i Stortinget måtte Bondepartiet trekke mot høyresiden for å prøve å få gjennomslag for opposisjonspolitikken sin – og det gikk derfor lang tid før de samarbeidet igjen.

=== 1930-årene: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet ===
Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under [[Peder Kolstad]], frem til han døde i 1932, og [[Jens Hundseid]] tok over statsministerposten. I denne perioden var nazismen på fremmarsj i Europa, og nasjonalismen stod fremdeles sterkt i Norge. Bondepartiet var en av de bevegelsene i Norge som hadde spilt på [[nasjonalisme]],{{Trenger referanse}} og deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av [[fascisme|fascistene]] og [[nazisme|nazistene]] lenger sør i Europa.{{Trenger referanse}}Bondepartiet hadde [[Vidkun Quisling]] som forsvarsminister. Han ble hentet utenfor partiet, og var aldri medlem av partiet.{{Trenger referanse}}Under [[Menstadslaget]] satte regjeringen Kolstad, med Quisling som forsvarsminister, det norske forsvaret inn mot landets egne innbyggere for første gang siden [[Norges Grunnlov|Grunnloven]].

Kritikere{{Hvem}} har hevdet at Jens Hundseid gjennomførte et parlamentarisk [[statskupp]] da han gikk til kongen og fremstilte seg selv som den fremste statsministerkandidaten fra Bondepartiet etter at Peder Kolstad døde. Partiledelsen ønsket at [[Einar Gram Borch]] skulle ta statsministerposten.{{Tr}}

Jens Hunseid markerte seg som en politisk motstander av statsråd Quisling. Han skiftet brått i 1940 og meldte seg inn i [[Nasjonal Samling]] (NS), støttet okkupasjonsmakten og ble dømt til 10 år i fengsel etter krigen. Det er ennå ikke oppklart hva som førte til at Hundseid meldte seg inn i NS, men det blir spekulert i at det var et pragmatisk og rent taktisk valg for å kunne påvirke styret av Norge.{{Trenger referanse}} Andre teorier som har vært fremlagt går ut på at Hundseid fryktet represalier fra Quisling, som politisk motstander, og meldte seg inn for å verne seg selv.{{Trenger referanse}} En tredje teori er at Hundseid selv var fascist.{{Trenger referanse}} En fjerde teori er at Hundseid ble presset inn av Quisling.{{Trenger referanse}}

=== 1945–1965: Fremveksten av Senterpartiet ===
Fra 1945 og fremover startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri, samtidig som det krevde sosial utjevning for å sikre levekårene i bygdene. På landsmøtet 3. mai 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene).<ref name="BondeSenter">[http://www.senterpartiet.no/historie/navneskiftet-i-1959-article68884-13154.html «Navneskiftet i 1959»] {{Wayback|url=http://www.senterpartiet.no/historie/navneskiftet-i-1959-article68884-13154.html|date=20150610225218}}, fra Senterpartiets nettsted</ref> Navnet ble latterliggjort i pressen og det varte knapt en måned innen et ekstraordinært landsmøte den 12. juni 1959 fastsatte navnet til Senterpartiet,<ref name="BondeSenter" /> etter at landsmøtet slo fast at partiet ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).

Fanesaken for Senterpartiet lå ikke lenger hos primærnæringene alene; nå var en generell [[distriktspolitikk]] det grunnleggende temaet for partiet. I løpet av 1960-årene ble konfliktlinjene i desentraliseringspolitikken utarbeidet: ''sentralisering mot desentralisering'' – ''sentrum mot periferi''.

Partiet hadde i 1965 bygd seg så mye opp at senterpartilederen [[Per Borten]] fra [[Flå (Melhus)]] tok regjeringsmakten i en bred koalisjon mellom alle partiene som den gangen lå til høyre for Arbeiderpartiet; Senterpartiet, Venstre, [[Kristelig Folkeparti]] og Høyre. På den måten brøt Senterpartiet det Arbeiderpartistyret det selv hadde vært med å legge grunnlaget for.

=== 1971–1973: Regjeringskrise, EF-seier og ny regjeringskrise ===
[[Fil:Stem Nei (6262828255).jpg|miniatyr|Partiet var engasjert på Nei-siden i 1972 og Nei-flertallet var en viktig seier.]]
Per Borten måtte gå av som statsminister i 1971 etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen (Nå: [[Nei til EU]]) tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av. Denne saken er fremdeles{{når}} særdeles omstridt, og i ettertid har det vist seg at det var en sekretær som var ansvarlig for lekkasjen.{{tr}}

Nei-siden vant [[R%C3%A5dgivende_folkeavstemning_om_tilslutning_til_EF_1972|EF-valget i 1972]], og med det som så ut som en klar ideologisk seier i ryggen, gikk partiet inn i den første [[Lars Korvalds regjering|sentrumsregjeringen]] i norsk historie sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder [[Lars Korvald]]. Den regjeringen måtte gå av etter ett år, på grunn av lav oppslutning fra velgerne ved Stortingsvalget. Senterpartiet fikk bare ett mandat mer enn året før, til tross for EF-valgseieren.

=== 1973–1993: Ny politisk plattform; økologi og motstand mot materialisme ===
I løpet av 1970-årene vedtok Senterpartiet et nytt prinsipprogram (verdigrunnlag), og [[økologi]] og miljøpolitikk ble en grunnsten i partiprogrammet – sammen med distriktspolitikk og desentralisering. Partiet gikk til valg på sterk kritikk mot [[materialisme]] og ukontrollert vekst, mens ''[[oljefeberen]]'' var på sitt sterkeste. Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandat som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge.

Gjennom 1980-årene ble Senterpartiet kjent som et pragmatisk parti. Partiet søkte seire i enkeltsaker og forsøkte å verne hovedverdiene sine gjennom enkeltstående samarbeid med de borgerlige partiene på Stortinget. Partiet satt i to regjeringer sammen med Høyre og KrF, under Høyre-lederne [[Kåre Willoch]] og [[Jan P. Syse]]. Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover og det har i ettertid blitt diskutert hva som kan ha vært årsaken til denne nedgangen.{{tr}}

=== 1993–2005: EU-kamp, desentralisering og kursendring ===
Da [[EU]]-striden blusset opp igjen, brøt Senterpartiet med de borgerlige partiene og stilte seg igjen uten ryggdekning i det politiske landskapet. En slik posisjon hadde partiet ikke hatt siden tiden før andre verdenskrig. Nå hadde partiet bygd opp en grundig plattform basert på desentralisering og økologisk tenking. Da Senterpartiet brøt med høyresiden i 1990 dannet det samtidig grunnlaget for en sentrumsblokk i norsk politikk.

Ved [[Kommunestyrevalget 1991|kommunevalget i 1991]] fikk Senterpartiet overraskende stor fremgang. Ved [[stortingsvalget 1993]] var EU-striden fullstendig dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på [[Stortinget]], blant annet etter å ha lansert visjonen om «[[annerledeslandet]]». Nei-siden vant [[Folkeavstemningen_om_Norges_tilslutning_til_EU_1994|folkeavstemningen i 1994]].

Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, og ved [[stortingsvalget i 2001|stortingsvalgene i 2001]] og [[stortingsvalget i 2005|2005]] lå partiet på rundt 10–mandater; med en liten oppgang ved [[stortingsvalget i 2005]].

Senterpartiet satt i [[Kjell Magne Bondeviks første regjering|Sentrumsregjeringen]] med KrF og Venstre, der [[Kjell Magne Bondevik]] (KrF) var statsminister fra 1997 til 2000. Det var den første regjeringen i norsk historie som gikk av etter et [[kabinettsspørsmål]] på en miljøsak; [[gasskraftsaken]]. Dette regjeringsalternativet markerte en 3. vei i norsk politikk, sentrum.

=== 2005–2013: Regjeringsmakt på rødgrønn side ===
[[Fil:Flertallsregjeringens statusrapport.djvu|miniatyr|Liv Signe Navarsete var partileder 2008–2014 og medlem av Stoltenbergs regjering 2005–2013. Her til venstre med Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen.]]
Fra 2005 til 2013 var Senterpartiet sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen (Stoltenberg II-regjeringen). Det politiske grunnlaget for regjeringen ble fremforhandlet på Soria Moria fra 26. september til 13. oktober 2005. Regjeringen tiltrådte 17. oktober 2005. Dette er en ny kursendring for Senterpartiet (fra borgerlig, til sentrum, til venstresiden), men var også en kursendring for hele landet. Regjeringen ble historiske da de 14. september 2009 ble gjenvalgt som flertallsregjering. Etter valget ble en ny plattform, Soria Moria 2, fremforhandlet i tiden fra 28. september til 7. oktober samme år.

Senterpartiet kom tilbake til Stortinget med 11 stortingsrepresentanter. De innvalgte representantene er [[Janne Sjelmo Nordås]], [[Irene Lange Nordahl]], [[Ola Borten Moe]]*, [[Lars Peder Brekk]]*, [[Anne Tingelstad Wøien]], [[Trygve Slagsvold Vedum]], [[Liv Signe Navarsete]]*, [[Jenny Klinge]], [[Kjersti Toppe]], [[Magnhild Meltveit Kleppa]]* og [[Per Olaf Lundteigen]]. * Vararepresentant møter i og med at vedkommende er statsråd. Vararepresentant for Borten Moe er [[Heidi Greni]], vararepresentant for Brekk er [[Christina Ramsøy]], vararepresentant for Navarsete er [[Erling Sande]] og vararepresentant for Meltveit Kleppa er [[Geir Pollestad]].

Ved [[Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2011]] fikk Senterpartiet 6,7 prosents oppslutning (- 1,2 fra kommunevalget i 2007). 163 371 stemmer ble avgitt for partiet ved kommunevalget, mens partiet fikk 141 326 stemmer i fylkestingsvalget. Partiet fikk 1.420 kommunestyrerepresentanter, også det en tilbakegang på 170 fra fire år tidligere. Ved valget i 2007 fikk partiet 89 ordførere totalt, 83 på rene Sp-lister og 6 ordførere på bygde- og eller felleslister. Etter kommunevalget i 2011 har partiet 84 ordførere.

=== 2013–2021: I opposisjon ===
Ved [[Stortingsvalget 2013]] fikk Senterpartiet 5,5&nbsp;% av stemmene og ti mandater, noe som var partiets dårligste stortingsresultat. Oppslutningen til Arbeiderpartiet og SV gikk også ned, og det rødgrønne prosjektet oppnådde med i alt 72 mandater langt ifra flertall, og dermed søkte regjeringen avskjed. [[Erna Solberg]] tok over som statsminister i en Høyre-Fremskrittsparti-regjering med Venstre og Kristelig folkeparti som støttepartier. Senterpartiet havnet i opposisjon.

I etterkant av stortingsvalget 2013 ble det opprettet et evalueringsutvalg som skulle se på Senterpartiets valgkamp, under ledelse av [[Bengt Fasteraune]], medlem av sentralstyret i Sp og ordfører i [[Dovre kommune]]. Den 18. desember 2013 ble evalueringsrapporten lagt frem. Evalueringsrapporten, som var basert på svar fra 429 tillits- og folkevalgte, alle fylkeslag og 81 personer på sentralt nivå i partiet, kom med følgende konklusjoner<ref>{{Kilde www|url=http://www.senterpartiet.no/meny-forside/et-utaalmodig-senterparti-som-vil-opp-og-fram-article82915-12919.html|tittel=Et utålmodig Senterparti som vil opp og fram|besøksdato=2021-02-15|forfattere=|dato=2014-03-06|verk=web.archive.org|forlag=Senterpartiet|sitat=|arkiv-dato=2014-03-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140306141057/http://www.senterpartiet.no/meny-forside/et-utaalmodig-senterparti-som-vil-opp-og-fram-article82915-12919.html|url-status=yes}}</ref>:

* Partiet gjennomførte et grundig strategiarbeid der landsstyret vedtok partiets hovedsaker samferdsel, eldre og mat og miljø i april 2012.
* Senterpartiet har fortsatt en sterk organisasjon, som er en av norsk politikks mest landsomfattende.
* På tross av små økonomiske resurser nådde partiet ut til svært mange potensielle velgere.
* Man opplever at det i valgkampen ikke var den nødvendige tillit mellom våre fremste tillitsvalgte.
* Utvalget mener det er behov for å tenke nytt, og partiet må erkjenne at det må jobbes på andre måter. Det er derfor behov for å gjøre ting annerledes for å gjenskape et parti med trygghet, samhold og fremtidstro.
* Utvalget mente at dagens ledelse kan gjøre dette sammen ved å sette seg sammen og meisle ut en felles profil og politisk kurs for partiet. Partiets toppledelse må legge ned en betydelig innsats for å få dette på plass før neste valg.

Den 11. januar 2014 varslet [[Liv Signe Navarsete]] på Kongsbergkonferansen at hun ville trekke seg som partileder og be sentralstyret om å kalle inn til ekstraordinært landsmøte for å velge en ny partiledelse.<ref>{{Kilde www|url=http://www.senterpartiet.no/meny-forside/navarsete-paa-kongsbergkonferansen-article82975-12919.html|tittel=Navarsete på Kongsbergkonferansen - Senterpartiet|besøksdato=2021-02-15|forfattere=|dato=2014-03-06|verk=web.archive.org|forlag=Senterpartiet|sitat=|arkiv-dato=2014-03-06|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20140306140923/http://www.senterpartiet.no/meny-forside/navarsete-paa-kongsbergkonferansen-article82975-12919.html|url-status=yes}}</ref> Sentralstyret i Senterpartiet stilte seg 14. januar 2014 bak rådet fra Navarsete, samtidig som alle sammen stilte sine plasser til disposisjon. [[Trygve Slagsvold Vedum]] ble valgt til ny partileder i Senterpartiet på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm 7. april 2014. Av 302 delegater, stemte 298 delegater for Slagsvold Vedum, mens fire stemte blankt.

[[Ola Borten Moe]] og [[Anne Beathe Tvinnereim]] hadde begge sagt seg villig til å stille som 1. nestleder i partiet. Valgkomiteen hadde kommet med en delt innstilling, der flertallet gikk for Tvinnereim og et mindretall for Borten Moe. I kampvoteringen mellom de to, fikk Borten Moe 160 stemmer, mens Tvinnereim fikk 142 stemmer og dermed ble Borten Moe valgt. Tvinnereim vant deretter kampvoteringen om å bli 2. nestleder i partiet. Motkandidat var [[Janne Sjelmo Nordås]] fra Nordland. Stemmetallene viste 232–70 i favør av Tvinnerem.

Senterpartiet markerte seg som et tydelig opposisjonsparti overfor [[Erna Solbergs regjering]], og spesielt regjeringens sentraliseringspolitikk. [[Politireformen i Norge 2015|Politireformen]], av regjeringen kalt nærpolitireformen og av motstanderne fjernpolitireformen, og [[Kommunestruktur i Norge#Tvangssammenslåinger|tvangssammenslåing av kommuner]] og fylker var noen av disse. Et annet område var Forsvaret i Nord-Norge, der Arbeiderpartiet i valgåret 2017 inngikk forlik med regjeringen, mens Senterpartiet var imot nedlegging av [[Andøya flystasjon]] og flytting av Bellhelikoptrene fra Bardufoss. Ved [[Stortingsvalget 2017|stortingsvalget i 2017]] fikk Senterpartiet over 70 % av stemmene i Andøy kommune.<ref>[https://www.nrk.no/valg/2017/resultat/sted/1871 Valgresultat Andøy kommune]. NRK. Besøkt 10. juni 2021.</ref>

Også på landsbasis hadde Senterpartiet stor fremgang ved stortingsvalget i 2017 og gikk opp fra 10 til 19 mandater. Den rødgrønne siden gikk totalt sett bare litt frem på grunn av Arbeiderpartiets tilbakegang. Regjering og støttepartiene hadde fortsatt flertall, og Erna Solberg fortsatte som statsminister.

I den andre fireårsperioden da Erna Solbergs regjering styrte landet gikk Senterpartiet ytterligere frem og var på noen meningsmålinger vinteren 2020/21 landets største parti.<ref>[https://kantar.no/kantar-tns-innsikt/senterpartiet-er-norges-storste-parti-pa-kantars-desembermaling-for-tv2/ Senterpartiet er Norges største parti på Kantars desembermåling for TV2]. Kantar. Besøkt 10. juni 2021.</ref> Etter dette fikk Trygve Slagsvold Vedum stadig spørsmål fra media om han var statsministerkandidat, han parerte dette med at for han er politikken det viktigste, ikke posisjoner. På Senterpartiets landsmøte i juni 2021 ble Vedum offisielt partiets statsministerkandidat.<ref>[https://www.nrk.no/ytring/statsministerkandidaten-som-alltid-smiler-1.15524450 Statsministerkandidat som alltid smiler]. NRK. Besøkt 10. juni 2021.</ref>

=== 2021: Valgseier og ny regjering ===
Ved [[stortingsvalget 2021]] gikk Senterpartiet mest frem av alle partiene og fikk 13,5 % av stemmene og 28 stortingsrepresentanter. Arbeiderpartiet fikk klart større oppslutning med 26,3 % av stemmene og 48 stortingsrepresentanter, og Vedum pekte på [[Jonas Gahr Støre]] som ny statsminister.<ref>[https://www.nrk.no/norge/vedum-peker-pa-store-som-statsminister-1.15650518 Vedum peker på Støre som statsminister]. NRK. Besøkt 14. september 2021.</ref> Arbeiderpartiet og Senterpartiet dannet [[Jonas Gahr Støres regjering]] med statsministeren og ti statsråder fra Ap og åtte statsråder fra Sp. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum ble finansminister.