Redigerer Sardinia (avsnitt)

=== Samtidshistorie ===
I 1847 reiste tre delegasjoner fra byene Sassari, Alghero og Cagliari til Torino og ba kongen [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] fusjonere Sardinia med resten av fastlandet og gi avkall på de sekulære autonome institusjonene. Fusjonen ble ratifisert 20. desember 1847, vel å merke uten at det sardinske parlamentet, den eneste legitime makten til å bestemme over et spørsmål av en slik historisk og folkerettlig betydning, ble innkalt. Tross alt, de mektigste sosiale grupper var bak delegatene: offentlige ansatte og fagfolk; handelsmenn, som ville eksportere til fastlandet landbruksprodukter, særlig vin og olje, uten å bli kvalt av tunge tollgebyrer; den tidligere føydale adelen som så at sine renteinntekter skulle øke i verdi i den nye valuta og ville bli garantert av Piemontes sterkere økonomi; intellektuelle som fryktet at Sardinia, gitt den institusjonelle autonomi, kunne være ekskludert de nye liberale reformer Karl Albert hadde gitt i 1847 til fastlandet: moderat presse-, tale-, og foreningsfrihet, delvis valgfrie kommunale råder, og begrensninger av kirkelig makt.<ref>{{Kilde bok|tittel=STORIA DELL’AUTONOMIA IN SARDEGNA Dall’Ottocento allo Statuto Sardo|etternavn=Contu, G. og Casula, F.|fornavn=|utgiver=Ufficio Studi G.M. Angioy|år=2008|isbn=|utgivelsessted=Cagliari|sider=13|kapittel=|sitat=}}</ref> Befolkningen var hovedsakelig imot. Den gamle hat mot Piemonte vedvarte, anset som ansvarlig for den økonomisk og sosialt sammenbrudd og befolkningen ønsket å sikre «reformer» ikke «fusjon».<ref>{{Kilde www|url=http://www.labarbagia.net/focus/storia/7422/la-fusione-perfetta-una-data-infausta-una-sciagura-per-la-sardegna|tittel=La Fusione perfetta. Una data infausta, una sciagura per la Sardegna|besøksdato=|forfattere=Francesco Casula|dato=2014|forlag=|sitat=}}</ref>

Virkeligheten ble annerledes enn fremstilt og allerede i januar 1848 protesterte i Cagliari de samme studentene som hadde marsjert for «fusjonen». Øya tapte de to siste «privilegier» som var igjen: den monetære suverenitet og fritak fra militærtjeneste av sine innbyggere. Skatteinnkrevingen forverret seg med en flom av nye skatter og forandring fra naturalia til kontant. Eiendomssatsene ble lagt til 10 prosent, lik den rikeste provinsen Torino, samt eiendomsverdier overestimerte. Fattigere provinser på fastlandet, ikke fattigere enn Sardinia, hadde eiendomssats helt ned 1,32&nbsp;prosent.<ref>{{Kilde bok|tittel=La società in Sardegna nei secoli, lineamenti storici|etternavn=fl. forf.|fornavn=|utgiver=ERI, Edizioni Rai Radiotelevisione Italiana|år=1967|isbn=|utgivelsessted=Torino|sider=224|kapittel=|sitat=}}</ref> Skatteinnkrevingen var særlig hard i Sardinia med en premie som var over det dobbelte av kongedømmets snitt. Resultatet ble at fra 1887 til 1897 var det like mange tvungne eiendomoverdragelser til staten i Sardinia enn i resten av det samlede Italia. Den sosialistiske tankeren [[Antonio Gramsci]] anslo i 1919 at i de 50 årene siden Italias samling betalte Sardinia mer enn 500 millioner lire i skatt til «overklassen i Torino»<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Antonio Gramsci|tittel=La brigata "Sassari"|publikasjon=Guido Melis ed. "Scritti sulla Sardegna", Ilisso, Nuoro|url=|dato=2006|sitat=}}</ref> (500 millioner lire i 1911 tilsvarer ca. to milliarder euro i 2017 og øyas befolkning var ca. en tredjedel av dagens tall.<ref>{{Kilde www|url=https://www.avvocatoandreani.it/servizi/rivalutazione-monetaria-storica.php|tittel=Rivalutazione Monetaria Storica - Studio Legale Andreani|besøksdato=2017-04-21|fornavn=Anna|etternavn=Andreani|språk=it-IT|verk=AvvocatoAndreani.it Risorse Legali}}</ref> Til sammenligning var dagslønnen til en sardinsk arbeider i 1885 mellom 0,75 til 1 lire, og 50&nbsp;prosent mindre enn i resten av kongeriket).

Året etter Sardinia fusjonerte seg med fastlandet, startet uavhengighetskrigene for Italias samling som kongen av Sardinia førte i 13 år. I 1861 ble «Sardinias kongerike» til «Italias Kongerike» og staten Italia ble til. Piemonte og norditalienske interesser skulle bli dominerende over resten av den italienske halvøya og Sicilia. Den sentralistiske styremodellen allerede eksperimentert i Sardinia ble vedtatt for den nye staten og den brutale undetrykkelse, som kongelig kommisjonærer utførte for å berolige øya fra de kontinuerlige opptøyene som eksploderte på grunn av alvorlige økonomiske kriser og fornyede republikanske ambisjoner, ble vanlig å se under og etter erobringen av Sør-Italia.<ref>{{Kilde bok|tittel=Op. Cit.|etternavn=Casula|fornavn=F.|utgiver=|år=2016|isbn=|utgivelsessted=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> 

==== Den første verdenskrig og fascismen ====
[[Første verdenskrig|Den første verdenskrig]] ble en traumatisk erfaring for Sardinia med konsekvenser av spesielt betydning. For det første, hver tredje-fjerde menn deltok i krigen, slik at alle familier i Sardinia ble berørt. For den andre, siden den italienske hæren var organisert på regional basis, ble sardere, på tvers av klassebakgrunn og lokal opprinnelse, for første gang bevisst på egen identitet og samtidig til å være en del av en større nasjonal historie. Til da hadde Sardinia levd egen historie helt adskilt fra fastlandet. I kamp døde {{formatnum:13603}} sardere, 138,6 per 1000 innbyggere, 30 prosent over det nasjonale gjennomsnittet. Disse strømninger førte til at ''combattenti'' (veteraner) dannet en politisk bevegelse som ble til ''Partito Sardo D'Azione'', en parti som kjempet for autonomi, øyas rettigheter, landreform, østmarked reform, og mobiliserte for å vinne de lokale valgkampene.  

Under [[Fascisme|Fascismen]] fikk Sardinia den etterspurte belønning for de tjenester utførte under den store krigen som ''sardistene'' hadde kjempet for. En rekke offentlige investeringer ble iverksatt, spesielt etter 1924 da «milliardloven» lovte et tilsvarende beløp i lire til Sardinia. Investering ble iverksatt i infrastruktur (vannkraftverk, kloakk, akvedukter), i gruveindutrien (kull, sink, bly) og landvinninger. Men investeringen falt etter den globale økonomiske krisen i 1929 og interessen for sardinske saker var dalende, overskygget av kolonipolitikken og den spanske krigen. Derfor, i forkant av [[den andre verdenskrig]], lot fascismen øya i en marginalt forbedret tilstand. Minst mulig forandring ble utenfor de større byene, hvor ikke engang flere skoler, en beskjeden inntektsøkning og ny infrastruktur klarte å modifisere det arkaiske menneskelige og sosiale landskapet, karakterisert av en fremdeles dominerende og underutviklet gjeter- og bondeøkonomi og vedværende kriminalitetsutfordringer. 

==== Den andre verdenskrig, autonomien og industrialisering ====
Sardinia var den eneste regionen i Italia hvor det ikke ble utkjempet kamper under den andre verdenskrig, med unntak av bombingen av en rekke byer. Sardinia ble isolert fra omverden da transportforbindelser via luft og sjø stoppet. Isoleringen vedvarte i noen år etter krigens slutt og førte til at sardere måtte klare seg med egne midler. Det var i disse årene at lokale krefter satte i gang virksomheter, som et maritimt transportselskap (Sardamare) og et flyselskap (Airone). Samtidig, i mangel av en motstandsbevegelse bremset den sivile og politiske utviklingen i forhold til resten av Italia, slik at sardere med overlegen majoritet valgte monarkiet fremfor republikken i den konstitusjonelle folkeavstemningen i 1946 (i likhet med Sør-Italia).

Fra [[1948]] fikk Sardinia særskilt status som [[Autonom region|autonom]] region (selvstyre). Selvstyret ble mest symbolsk (og etter en grunnlovsreform i 2005, som desentraliserte visse statlige funksjoner, har ikke Sardinia mer autonomi enn ordinære regioner). Staten forbeholdt seg de viktigste kompetanser, kommunene forble direkte underlagt de sentrale institusjoner i Roma, og regjeringen fortsatte å utøve makten via lokale ''prefekturer.'' Dette til tross, fra 1955 begynte Sardinia å forandre seg raskt økonomisk og sosialt. På femtitallet kom et program av landreformer som gjenvant over {{formatnum:700000}} hektar (inkludert tildeling til tusenvis av bondefamilier) og utbygning  av transportinfrastruktur skjøt fart (i 1951 var det i Sardinia 4700 kilometer med veier, bare 200 mer enn i 1911, men allerede i 1961 var det {{formatnum:10000}} km.). I 1960-årene og gjennom den regionale loven «''Piano di Rinascita''» (gjenvekkelsesplan) startet den industrielle (kjemiske- og petrokjemiske industrier, samt prosessering av industrielt avfall og importerte råmaterialer) og utvikling av reiselivsnæringen. I midten av 1960-årene vokste den sardinske økonomien 2 prosent raskere enn resten av Italia, med over 10 prosent årlig vekst. Fra 1966 var ikke lenger Sardinia den dårligste italienske regionen i de fleste sosio-økonomiske statistikker. Der er i disse årene at de innenlandske, tradisjonelle samfunnsstrukturene begynte å vakle og mange unge flyttet til de største byene og til de industrielle og turistiske områder. Store mengder emigrerte, spesielt til fastlandet, og bare på slutten av sekstitallet og begynnelsen av syttitallene var det en kraftig nedgang i fenomenet som ble marginalt i 1980-årene.<ref>{{Kilde www|url=https://www.asei.eu/it/2006/11/lemigrazione-della-sardegna/|tittel=L’emigrazione della Sardegna|besøksdato=|forfattere=Giuseppina Sanni|dato=2006|forlag=A.S.E.I.. Edizioni Sette Città|sitat=}}</ref> Av like stor betydining som den økonomiske vekst er fremgangen i skolegang og utdanning. Fra 1951 til 1961 var det en tredobling av studenttallene på alle utdanning nivåer over barneskolen. Dette sammen med spredningen av nye media, spesielt TV, førte til en betydelig og rask ''[[italienisering]]'' av den sardinske samfunn, og det er i denne periode at middelklassen, særlig i de store byene, begynne å snakke italiensk med barna sine, mens [[sardisk]], etter få vellykket eksperimenter i 1950-årene, ble totalt ekskludert fra skoleplanene og alt offentlig kommunikasjon.   

==== Deindustrialisering og økonomisk tilbakegang ====
Industrialiseringsprosessen fra 1960-årene var basert på kjemisk og petrokjemisk industri hvor råvarer og halvfabrikata ble prosessert i Sardinia og eksportert igjen til videre bearbeiding. Alt dette var totalt frakoblet fra lokale råvarer og ressurser. Den petrokjemiske sektor ble utfordret i hele Europa allerede på syttitallet og presenterte spesielle utfordinger i Sardinia: et sterk behov på vanntilgang (i konkurranse med landbruk) og energi til den energikrevende aluminiumindustrien (dyrere i Italia sammenlignet med EU, og spesielt i Sardinia). Allerede i 1978, av de {{formatnum:17220}} ansatte i industriene på Porto Torres, Cagliari Macchiareddu, Sarrok, Ottana, og Villacidro, var 5221 enten permittert eller sagt opp, det vil si nærmere 30 prosent av arbeidsstyrken i det nyetablerte industrielle systemet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sardegnasoprattutto.com/archives/9934|tittel=A proposito di Industria Agricoltura Ambiente|besøksdato=|forfattere=Sergio Vacca|dato=|forlag=Sardegna Soprattutto|sitat=}}</ref> Etter en periode med statlige subsidieringer (som tok av etter Italia inngikk i eurosonen, men som allerede hadde blitt problematiske gitt den italienske statens gjeldsbyrde og fremveksten av norditalienske kontrasolidariske politiske strømninger som ville gjøre det slutt med pengeøverføring fra det rikeste nord til det fattigste sør), og en fase med privatisering og omstilling, måtte en etter den andre industri nedbemanne eller legges ned. I 2016 var det tilbake tolv industrielle produksjonsenheter i hele Sardinia som representerte rundt 10 prosent av regionens BNP.<ref>{{Kilde avis|tittel=Il sogno industriale è finito|avis=L'Unione Sarda|url=|etternavn=Madeddu|fornavn=Mauro|dato=11. mars 2016|side=7|sitat=}}</ref>   

Sardinia ble dypt preget av prosessen og falt fra slutten av nittitallet betydelig tilbake i forhold til de begrensede avanserte områder av Sør-Italia (Abruzzo og Molise) og regionene i sentrum, som tidligere hadde nærmet seg i de viktigste indikatorene på arbeidsmarkedet. I dag er øyas arbeidsledighet høy. Årlig GNP vekst, som var 1,1% i snitt fra 2001 til 2007 ble negativ alle følgende år, og opp til –4,3 prosent i 2013.<ref>{{Kilde bok|tittel=SARDEGNA: DAL SOGNO DI UNA GRANDE INDUSTRIA IMPORTATA È NATA UNA REALTÀ INDUSTRIALE LEGGERA, CAPACE DI ESPORTARE, MA RICHIEDE UNA PARTICOLARE CURA|etternavn=Savona|fornavn=Paolo|utgiver=Fondazione Ugo La Malfa|år=2015|isbn=|utgivelsessted=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Den infrastrukturelle avstanden mellom Sardinia, den europeiske øy mest isolert fra kontinentet, og Italia forverret seg i de siste 15 år. En studie fra det sardinske regjering viser at Sardinia har en infrastrukturressurs index på 50,5 poeng mot 100 i landet og 78,8 i de regionene i sør. Dette er den laveste verdien i Italia og viser en kraftig forverring fra 2001 når Sardinia hadde 74,1 poeng.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sardiniapost.it/politica/la-giunta-a-gentiloni-siamo-la-regione-con-meno-infrastrutture/|tittel=La Giunta Pigliaru a Gentiloni: “Siamo la regione con meno infrastrutture”|besøksdato=|forfattere=|dato=|forlag=Sardiniapost|sitat=}}</ref> Uten mulighet for statlige investeringer under «austerity»-regimet i eurosonen, med en regional regjering uten fullmakter og ressurser, og øyas tradisjonelle irrelevans i den italienske politikken (sardere utgjør under 3 prosent av den italienske befolkningen, er utenfor de tre store makroregioner i Italia – nord, sentrum, og sør – og er uten representanter i den italienske regjering siden 2013), ser man en alvorlig tilstand i mange sektorer, spesielt utdanning, infrastruktur, transport og demografi. Fra 2013 har mange økonomiske indikatorer stabilisert seg og man kan se positive trekk i turisme, digitalisering (høy andel av start-up bedrifter, spesielt rundt Cagliari), landbruk- og næringsmiddelindustrien samt et positivt sivil- og institusjonelt landskap (likere Nord-Italia når det gjelder korrupsjonsgrad og fravær av organisert kriminalitet).<ref>Savona, P. (Op. cit.)</ref>