Redigerer Saint-Barthélemy (avsnitt)

== Historie ==
=== Columbus oppdager øya ===
[[Fil:CristobalColon.jpg|thumb|[[Christofer Columbus]] oppdager øya i 1496. Maleri av [[Sebastiano del Piombo]]]]

[[Christofer Columbus]] oppdaget øya i [[1496]] og oppkalte den etter sin yngre bror, Bartholome. Den ble imidlertid først angitt som en liten prikk på et spansk kart i 1523, da under navnet San Bartolemé. På grunn av topografien tok det lang tid før noen bosatte seg der.

Øya er fjellrik, med bratte bakker, men uten tilgang på ferskvann. Dette gjorde det vanskelig for [[sukker]]industrien å etablere seg. Derfor kom det også få slaver dit, men franskmenn og svensker brukte øya som handelsstasjon. Det ble aldri noen stor andel slaver på denne øya, som sammen med [[Grand Cayman]] var en av få øyer i [[Karibia]] der flertallet av innbyggerne var og er hvite.

I 1648 kom det noen franske nybyggere dit, men de ble drept av karibiske krigere etter noen år. Senere etablerte en gruppe [[hugenotter]] fra [[Normandie]] seg på øya for å drive piratvirksomhet i området, og St. Barths ble etterhvert en base for slik virksomhet. Piratene angrep til stadighet spanske [[gallion|galleoner]] i disse farvannene.

=== Svensk etablering i Vestindia ===
Gustav Ⅲ ble Sveriges konge i 1771. Han ville at landet igjen skulle bli en europeisk stormakt, og var i så måte inspirert av [[Danmark]]s økonomiske utbytte fra koloniene i [[Dansk Vestindia]]. Han ønsket seg derfor egne kolonier, som på den tiden var et symbol på makt og prestisje.

I 1784 fant det sted en uventet og underlig transaksjon mellom [[Frankrike]]s [[Ludvig XVI]] og svenskekongen. Mot at Frankrike fikk overta et større varehus (det vil si handelsrettigheter) i [[Göteborg]], skulle Sverige få øya Saint-Barthélemy.

Den 23. august 1784 fortalte kongen under et møte med riksrådet at Sverige nå var i besittelse av en øy i [[Vestindia]]. Dette kom åpenbart som en overraskelse på mange av medlemmene av rådet. Den første rapporten om øya kom fra den svenske generalkonsulen i den franske byen [[L'Orient]], Simon Bérard. Han rapporterte:

[[Fil:Gustav III by Alexander Roslin - no frame (Nationalmuseum, 15330).png|thumb|[[Gustav Ⅲ av Sverige]], som hovedstaden er oppkalt etter.]]

:«''Den (Saint-Barthélemy) är en mycket obetydlig ö, utan strategisk position. Den är mycket fattig och torr, med en synnerligen liten befolkning. Bara [[salt]] och [[bomull]] produceras där. En stor del av ön utgörs av sterila klippor. Ön har inget sötvatten ([[ferskvann]]); alla brunnarna på ön ger bara bräkt vatten ([[brakkvann]]). Vatten måste importeras från närliggande öar. Det finns inga vägar någonstans''».

Ifølge Bérard var det ingen muligheter for å begynne med jordbruk der, fordi jorden var for karrig. Øyas eneste fordel var en god havn. Derfor anbefalte han kongen at øya skulle gjøres om til et frihandelsområde.

=== Svensk slavehandel etableres ===
På den tiden hadde Frankrike problemer med å få tak i nok slaver til sine egne kolonier i området, på grunn av smuglervirksomheten i området. Svenskene håpet derfor på å kunne bruke øya som base for slaveeksport til de franske koloniene. Dersom dette ble en suksess, var det tanken at Sverige senere skulle utvide sitt koloniherredømme til flere øyer i området. Svenskekongen kjente til at de største slavehandelsnasjonene i Europa, [[Storbritannia]], Frankrike, [[Portugal]], [[Spania]] og [[Nederland]], tjente stort på sin slavehandel, og derfor fulgte han Bérards anbefaling. Han døpte om hovedstaden på øya til [[Gustavia]], og prøvde å omdanne Saint-Barthélemy til et sentrum for slavehandel. Slik ble Sverige en slavehandelsnasjon.

Høsten 1786 ble det Svenske Vestindiske Kompani opprettet på øya. Kongen fortalte aksjeeierne at de kunne se fram mot store gevinster. Alle som hadde råd kunne kjøpe aksjer, men kongen skulle beholde ti prosent, noe som gjorde ham til største aksjonær.

Den 31. oktober samme år ble det utstedt et privilegiebrev til Det vestindiske kompaniet, som fikk rett til å handle med slaver mellom [[Afrika]] og Vestindia. Paragraf 14 lød slik:

:«''Kompaniet är fritt att bedriva slavhandel på Angola och den afrikanska kusten, där sådant är tillåtet''».

Gevinsten fra selskapet ble delt slik at kongen fikk en fjerdedel og kompaniets øvrige aksjonærer tre fjerdedeler av utbyttet, selv om kongens eierandel ikke tilsa en slik fordeling. Den 12. mars 1790 innførte kongen en ny tollskatt og [[konstitusjon]] for øya. Begge var utformet for å gjøre Saint-Barthélemy til et paradis for slavehandel. De nye lovene ga håpefulle muligheter for slavehandlere over hele verden.

Enhver som importerte slaver fra Afrika til Saint-Barthélemy direkte, skulle slippe å betale toll: 

:«''Fri import av slaver og handel med sorte slaver eller såkalte negere fra Afrika er gitt til alle nasjoner, uten å ha betalt noen toll eller avgift ved avlastningen''».

I tiden rett etter 1800 opplevde øya sterk økonomisk vekst, og befolkningen talte cirka {{formatnum:6000}} mennesker. Folk fra hele Vestindia kom til øya for å kjøpe slaver. De som kom fra andre øyer måtte betale toll når slaver skulle eksporteres fra øya. Slaver i svensk eie kunne imidlertid eksporteres til halv tollsats, fordi svenskekongen ønsket å stimulere til svensk slavehandel. Det var også forskjell i tollsatsene for slaver som ble fraktet til øya av svensk skip og utenlandsk skip.

=== Svenskene avvikler slavehandelen ===
[[Fil:StBarths3.JPG|thumb|Gustavia, øyas hovedstad{{Byline|Martin Lie}}]]

Hvor mange slaver som ble fraktet til Vestindia på svenske skip er umulig å si, ettersom de fleste dokumenter fra denne mørke epoken i svensk historie har forsvunnet.

Motstanden mot slavehandel ble imidlertid stadig sterkere, særlig i den ledende slavehandelsnasjonen Storbritannia. Dette påvirket også andre land, som derfor vurderte å avskaffe slik virksomhet. Da emnet ble glohett, besluttet den svenske regjering at det var best å holde seg utenfor, og handelen på Saint-Barthélemy ble nedlagt.

I 1788 sendte den britiske komitéen for avskaffelse av slaveriet ''Anders Sparman'', en svensk motstander av slavehandel, til Gustav Ⅲ. De fryktet at andre land ville utvide sin slavehandel dersom Storbritannia avskaffet sin egen. Utsendingen hadde med både bøker om emnet og et brev til svenskekongen, der denne ble oppfordret til å hindre sine undersåtter fra å delta i videre slavehandel. I kongens svar, som ble avlevert gjennom Sparman, skrev han at ingen i landet hadde deltatt i slik handel, og at han skulle gjøre alt i sin makt for å forhindre at så skjedde.

=== Øya blir fransk ===
{{refforbedreavsnitt}}
Tiårene etter 1800 ble etterfulgt av katastrofer, både naturlige og økonomiske, og i 1878 solgte svenskene øya tilbake til Frankrike for {{formatnum:80000}} franc. På det tidspunkt var det bare {{formatnum:1000}} innbyggere på øya, og hendelsen markerte at svensk kolonitid var over. Siden da har det franske flagget vært St. Barts offisielle flagg.