Redigerer Romersk religion (avsnitt)

== Religiøs praksis ==
I antikkens Rom var religiøs praksis ikke begrenset til [[Romersk tempel|templene]], men fant sted i alle institusjoner og i forbindelse med alle aktiviteter fra krig til matlaging. I religionen ble forholdet mellom guder og mennesker definert ut fra et bestemt regelsett: ''ius divinum'' (guddommelig lov), som beskrev både individets og statens forpliktelser overfor gudene. Hvis gudene ble dyrket i overensstemmelse med disse reglene, ville de hjelpe menneskene.<ref>Se for eksempel Livius; Ab urbe condita 21,62, som rommer en beskrivelse av varsler og ofringer som skal ha funnet sted rett før [[Andre punerkrig]], forventningene om gjengjeld fra gudene for offergavene spiller en fremtredende rolle.</ref> Det sentrale i religionen var derfor ritualene som for det meste besto av [[ofring]]er, renselser, prosesjoner og påkallelse av gudene og varselstydning. Av disse elementene var ofring det viktigste. Religionen var sterkt formalistisk og det var særlige regler for alle typer ritualer som skulle overholdes strengt om ritualet skulle virke.<ref>Se for eksempel Livius; Ab urbe condita 41,16, hvor han beretter om en offerfest som for sikkerhets skyld skulle bli gjentatt da man mente at viktige deler av ritualet hadde blitt utelatt av presten.</ref>

Ved ofring ønsket en gruppe, hele samfunnet eller en enkelt person å forplikte gudene overfor de ofrende gjennom gaver og æresbevisninger. På denne måten ble det skapt et gjensidig forhold mellom guder og mennesker som var basert på utveksling av gaver og tjenesteytelser. Dette forholds natur ble fyndig formulert i uttrykket: ''Do ut des.'' ("Jeg gir for at du skal gi"). Denne praksisen påvirket også de nye religionene som oppstod i, eller kom til Roma, og dermed fikk et særlig romersk preg.

Religionen var delt mellom den private huskulten og den offentlige statskulten. [[Romersk kultur|Den romerske kulturen]] var i det hele sterkt preget av dette skillet mellom privat og offentlig, men den tradisjonelle privatkulten var i hele perioden en speiling av den offentlige.

=== Privat kult ===
[[Fil:Vettii.jpg|thumb|200px|''lararium'' Husalter fra [[Pompeii]]. Ved siden av familiens ''[[genius]]'' står to dansende ''[[larer]]'' med drikkehorn, nederst er husets genius avbildet som en slange.]]
Den opprinnelige kulten i private hjem var sentrert om en rekke upersonlige, det vil si ikke navngitte guddommer, som var kjent som ''lares, penates, genii'' og ''iunes'', og de hadde forskjellige funksjoner i den romerske husholdningen. Larene beskyttet overveiende huset eller eiendommen og penatene beskyttet forrådet. [[Genius]] var i hjemmet en guddom tilknyttet ''[[pater familias]]'' (husfaren) og [[juno]] var tilknyttet ''mater familias''. Familiens overhode var ''pater familias''; han var som regel slektens eldste mannlige medlem og hadde all makt innenfor familien og slekten. Han kunne også være leder for en større gruppe ''[[client]]es'' som han var ''[[Patron (beskytter)|patron]]'' for. Opprinnelig må genius og juno ha vært et uttrykk for slektens kraft, fruktbarhet og velstand, men senere ble en genius også tilknyttet lokaliteter, menneskegrupper m.m. Når familien ofret til ''genius'' var det først og fremst familiens fruktbarhet og velstand den ofret til, men også til ''pater familias’'' helbred, så i [[ritual]]et må ''pater familias'' og ''genius'' betraktes som å være en og samme. Slekten, slektsoverhodet og slektens medlemmer var i ritualet det samme og ble identifisert med ''genius'', og når ''pater familias'' ledet kulten i hjemmet ofret han også til seg selv og for seg selv.<ref>Se for eksempel Cato; De agri cultura 143,2 som rommer en beskrivelse av husgudenes rolle</ref><ref>I den romerske [[komedie]]n ''[[Aulularia]]'' av [[Plautus]] spiller familiens lar en fremtredende rolle.</ref><ref>Flere innskrifter funnet i privathjem i [[Pompeii]] inneholder påkallelser av husgudene</ref>

=== Offentlig kult ===
[[Fil:Marcus Aurelius Arcus.jpeg|thumb|Keiser [[Marcus Aurelius]] (161-180 e.Kr.) med ''capite velato'' (tildekket hode i rituell sammenheng) mens han utfører ritualer i forbindelse med statskulten utenfor Jupitertemplet på [[Kapitolhøyden]].]] 
Det fantes også en offentlig kult. Jupiter ble etterhvert til statens gud, og i [[Den romerske republikk|republikansk tid]] kan Jupiter nærmest betraktes som Romas konge, da han besitter de tilnavn og æresbevisninger som ifølge kildene opprinnelig tilfalt kongen. Den romerske religionen fortsatte som statskult langt ned i keisertiden, og med den også presteskapet. Det brukte varseltydning, ''auspicium'', til å lese om gudene var med dem og hva disses vilje var. Det var offerpresterne, augurerne, som tolket fuglenes flukt, offerdyrenes indvoller og plutselige [[jærtegn]]. Kun de hadde den nødvendige kunnskap, og de skulle bistå [[Embedsmann|embedsmennene]]. De kunne påvirke de politiske beslutningene med sine tolkninger av varslene, da statens vel var avhengig av gudenes velvilje. Denne praksisen hadde svunnet hen i løpet av det urolige siste århundret før vår tidsregning, men [[Augustus]] gjenskapte den i sin regjeringstid.<ref>Liebeschuetz (1979) pp. 39-50</ref>

I sitt verk ''[[Naturalis Historia]]'' stiller [[Plinius den eldre]], i forbindelse med en beskrivelse av varslenes betydning, spørsmålstegn ved om bønnene til gudene virker. Det viser at det må ha vært en diskusjon om varsler og bønn. Det fremgår av Plinius’ tekst at det i hans tid stadig var en utbredt tro på forbindelsen mellom ulykker og feil utførte ritualer, og på bønnens og ritualets virkning som formildende på gudene. Plinius delte denne troen.<ref>Plinius; Naturalis Historia 28,10-21</ref>

==== Menneskeofringer ====
Dyreofringer var et viktig element i de romerske ritualene og var en del av de fleste seremonier, men romerne foretok også [[menneskeofring]]er. I historisk tid, det vil si etter 4. århundre f.Kr., fant de kun sted i ytterst sjeldne tilfeller og kun når statens eksistens var truet, som for eksempel etter [[slaget ved Cannae]] hvor greske og [[Galler|galliske]] slaver ble begravd levende for å dempe gudenes vrede.

Andre ritualer kan være levninger fra tidligere tiders menneskeofringer: dukker ble hengt fra trær eller kastet i [[Tiber]] fra broer.

==== Religiøse fester ====
I den tidligste perioden av Romas historie, da området fremdeles var preget av landbrukskultur, hadde årstidsritualer stor betydning. De var en meget viktig del av statskulten i nesten hele Romerrikets historie, da romerne mente at selve statens trivsel stod på spill ved utførelsen av disse ritualene og at alle samfunnets medlemmer skulle delta. Hvis det ikke skjedde ble det oppfattet som et brudd på ''ius divinum'', loven som styrte forholdet mellom guder og mennesker.

Fester og ritualer ble fastlagt etter en [[kalender]], og Romas årlige [[almanakk]] he ''Fasti Duirni''. I den var det fastlagt hvilke dager som var forbeholdt religiøse seremonier og fester og når der var markedsdager, domsdager osv. Fasti Duirni fantes i to utgaver, én for bybefolkningen (''urbani'') og én for landbefolkningen (''rusticani'').  Alle årets dager var enten ''fasti'' eller ''nefasti''. ''Fasti'' betydde at det var mulig å foreta profane handlinger som handel, domsavsigelser, valg eller lignende uten å fornærme gudene, mens ''nefasti'' betydde at dagen var hellig, og derfor forbeholdt religiøse handlinger. Profane gjerninger på en slik dag var et alvorlig brudd på ''ius divinum''.

Romerne tok ofte opp religionene fra de folkeslagene som de beseiret, og de mange fremmede religionene som fikk innpass i Roma betydde at antallet rituelle fester vokste. De nye festene fikk sin egen plass i kalenderen, og med tiden overgikk antallet helligdager antallet hverdager. De opprinnelige festene ble beholdt så lenge Romerriket stadig var hedensk. Blant de viktigste av de gamle festene var [[Saturnalia]]- og [[Lupercalia]]festene, som begge hadde sine røtter i de gamle landbrukssamfunns fruktbarhetsritualer. Saturnalia var en [[karneval]]sfest som ble feiret [[17. desember]] og syv dage fremover: samfunnet ble på [[Kaos (religion)|kaotisk]] vis vendt på hodet; tjenere skulle betjenes av sine herrer, og en mann av lav stand ble valgt til konge. Festen ble feiret når vintersåingen var overstått, og den skulle sikre en god innhøstning.

==== Keiserkult ====
I keisertiden ble keiserkulten et vesentlig element i statsreligionen. I selve Roma ble den levende keiser dog aldri dyrket som en gud. Kun hans avdøde og guddommeliggjorte forgjengere ble det, men denne kulten for de avdøde keisere var nærmest kun til stede i statskulten i Roma. I den private sfæren og utenfor Roma fantes den praktisk talt ikke. I resten av imperiet var dyrkelsen av den levende keiseren langt viktigere. I selve Roma ble oppfattelsen av den keiserlige makt sterkt preget av den tradisjonelle motstanden mot kongedømmet. Æresbevisning og dyrkelse som smakte for mye av kongedømmet var ikke sosialt akseptabelt; den viktigste grunnen til at kuppet mot [[Nero]] lykkes, var den allmenne forargelsen over at Nero mer og mer begynte å oppføre seg som en hellenistisk konge.<ref>De viktigste kilder til Nero er Tacitus; ''Historia'', Sveton; ''Vita dudecem caesarem'' og [[Dio Cassius]]; ''Historia''.</ref>

I Roma inneholdt alle former for sosiale kontrakter en forventning om en motytelse. Om keiseren mottok æresbevisninger skulle befolkningen motta en takk i form av velgjørenhet og et godt styre fra herskerens side. Den ultimative takknemlighet fra staten overfor en god hersker var hans guddommeliggjørelse etter døden, men det skjedde kun om senatet betraktet keiseren som «god». For å straffe en «ond» keiser kunne senatet dømme ham, slik det skjedde med Nero. ''[[Damnatio memoriae]]'' var vanærelse av en regent, men ikke en sletting fra «historien». Guddommeliggjørelse var absolutt ikke noen tom formalitet da forholdet mellom keiserhuset og folket var som forholdet mellom guder og mennesker eller forholdet mellom patron og klient.