Redigerer Restaureringen av Nidarosdomen (avsnitt)

===Restaureringstanken modnes===
Til tross for oppussing og modernisering, var Nidarosdomen i stadig forfall. I [[1841]] ble det oppdaget at en av [[søyle]]ne i Nidarosdomen var i ferd med å kollapse. Mens søylen ble midlertidig holdt sammen av jernstenger, varslet stiftsdireksjonen [[Kirkedepartementet]] om forfallet, og bad om tiltak for å unngå at kirken «blev forvandlet til en Ruin». Stiftsdireksjonen brukte dette som påskudd til å starte en større prosess for restaurering av kirken, og engasjerte den entusiastiske 27-årige [[arkitekt]]en [[Heinrich Ernst Schirmer]], etter anbefaling fra slottsarkitekt [[Hans Ditlev Franciscus von Linstow|Linstow]].

Schirmer manglet da tilstrekkelig innsikt i arkitekturhistorie, noe som ble tydelig da han foreslo å gjenreise det nær forsvunne vestskipet, men rive det sterkt modifiserte langkoret og flytte oktogonen til tverrskipet. Denne drastiske planen ble imidlertid for dyr for Stortinget, som heller ga Schirmer et stipend for å studere gotisk arkitektur på kontinentet. Disse studiene, sammen med hans arbeid med nøyaktig oppmåling og registrering av kirken [[1843]]–[[1845]], endret Schirmers planer i mer historisk retning.

Schirmer spilte på [[nasjonalromantikken|nasjonalromantiske]] strenger da han i [[1851]] leverte et nytt forslag til restaurering av kirken, der han framhevet kirken som Norges viktigste middelaldermonument. Han trakk paralleller mellom kirkens forfall og [[Norges historie]] og lanserte ideen om Nidarosdomen som et «barometer» for Norges tilstand:
<blockquote>«Trondhjems Domkirke har saaledes været et sandt Billede af Nationen selv, har deelt og afspeilet dens Glands og Velmagt, dens Forfald og Vanmagt.»<ref>Schirmer, H. E.: ''Forslag af 30. april 1851 til Restauration af Trondhjems Domkirke''; referert i ''Danbolt 1997''</ref></blockquote>

Argumentet vant gjenklang, og i [[1859]] fikk Schirmer sammen med historikeren [[Peter Andreas Munch|P. A. Munch]] enda mer oppmerksomhet med et plansjeverk med oversikt over kirkens historie og kobbertrykk av Schirmers utkast til restaurering. Schirmers forslag tok utgangspunkt i å gjenoppbygge kirken til den form den hadde, eller kunne ha hatt, og fjerne senere tilføyninger.

Dette skulle bli det førende prinsippet i restaureringen av Nidarosdomen, men var likevel ikke uten motstand. Linstow betraktet kirken som et bevaringsverdig kulturminne, også over senere endringer, og ville beholde kirken i store trekk slik den var, med unntak av de mest groteske tilføyelsene – spesielt pulpiturene. [[Fortidsminneforeningen]]s formann [[Nicolay Nicolaysen]] var også imot restaureringsplanen – både fordi en ikke kunne gjenskape sikkert det som var gått tapt, og fordi en restaurering ville måtte erstatte mye av det skadede murverket, som burde bevares for ettertiden. Kun senere tilføyninger i ny stil burde fjernes, slik som teglsteinsgavlen i tverrskipet og barokkhetten på oktogonen.