Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

== Antikken gjenoppdages i kunst, filosofi og utdannelse.==
: ''Utdypende artikkel: [[Renessansen]]''
[[Fil:"The School of Athens" by Raffaello Sanzio da Urbino.jpg|miniatyr|Renessansen medførte en oppblomstring for gresk og romersk kunst, kultur, filosofi, vitenskap og mytologi. Her representert av kunstneren [[Rafael]]s [[Skolen i Athen]].]]
Mens resten av Europa var sterkt påvirket av religiøs og politisk strid, var de italienske bystatene forskånet for dette. Samtidig hadde et ønske om nytenkning dukket opp. Det var spesielt i Firenze og til dels i andre byer i Nord-Italia at nytenkningen dukket opp. I disse områdene hadde handel og håndverk, inkludert gullsmeder og steinkuttere, utviklet seg langt utover det man hadde i resten av kontinentet. Den ekstreme rikdommen som fulgte handelen og bankvirksomheten gjorde at også andre håndverkere solgte varer til de nyrike, og igjen ble de selv rike og kjøpte fra andre. Slik fikk de italienske byene en vidtrekkende verdslig utvikling både økonomisk og mentalt.<ref>Side 53-54, Palmer/Colton</ref> Italia var ikke det eneste området med en sterk handelsmakt: [[Flandern]] ble et handelssentrum fordi de utviklet en ny måte å produsere ullstoffer på. Rike borgere investerte i klesproduksjon ved å la enkelte arbeidere spesialisere seg på et enkelt felt innen produksjonen, for eksempel [[spinning]], [[karding]] eller farging. Dette førte til at produksjonen ble mye raskere, billigere og med høyere kvalitet enn om enkeltmennesker skulle gjøre alt selv. Flanderns ullstoffer hadde rykte på seg for å holde høy kvalitet, og det var også mer av det enn mye annet. De samarbeidet tett blant annet med de italienske bystatene, men også med England. Slik ble de et knutepunkt for handel i Vest-Europa.<ref>Side 29, Palmer/Colton; Side 285, Greer, Lewis</ref>

Venezia hadde mest kontakt med Konstantinopel, mens Firenze ble renessansens kjerneområde.<ref>Side 205, Fuglestad</ref> Tanken i den tiden var at den kulturen som dominerte fra 1450 – eller tidligere – var en gjenfødelse («rinascita» via fransk «renaissance») av den gresk-romerske antikke kulturen. Renessansen var beviset på at man kunne skape noe flott utenfor kirken, der mennesket sto i sentrum, og der verdslig intellekt fikk friere spillerom. Dette medførte antikirkelige tanker.<ref>Side 205-06, Fuglestad</ref>

=== Renessansen innen utdannelse ===
I middelalderen hadde kristne læresteder interesse for antikkens vitenskap, særlig skriftene etter [[Aristoteles]] og til dels [[Platon]]. Spesielt for renessansen var at man fikk kjennskap til mange andre romerske filosofer og vitenskapsmenn. Dette bygget opp under renessansens nyvinning på det vitenskapelige plan: Evnen til å tenke nytt og stille spørsmålstegn ved det bestående. Fokus ble langt på fremtiden og den dennesidige verdenen, i stedet for fortiden og den hinsidige verdenen. Humanismen ble født.<ref name="Side 206-07, Fuglestad">Side 206-07, Fuglestad</ref>

Kjennskap til de klassiske verkene var i stor grad avhengig av evnen til å kunne lese og skrive. Utdannelsen var på 1400-tallet i hovedsak privat. Foreldre, naboer eller eldre kvinner kunne fungere som lærere. Kirkebøker fra England og Frankrike avslører at det eksisterte landsbyskoler. Disse handlet mest om lesing, skriving og bibelvers. ''Abbaco''-skoler (fra ''abacus'', [[Abakus (kuleramme)|kuleramme]]) i Italia, spesielt Firenze, lærte opp unge gutter i matematikk, regnskap og [[bokholderi]] i tillegg til å gi lese- og skriveferdigheter. Jødiske barn lærte seg jødiske bokstaver og tekster hjemme, og spanske prester ble pålagt å lære bort kunsten å lese og skrive mot slutten av 400-tallet. I Det osmanske rike fikk muslimske barn lære seg å lese og skrive arabisk for å kunne Koranen.<ref>Side 129-130, Wiesner-Hanks</ref>

Spesielt i Italia ble utdanningen forandret. Elever ble delt inn etter evne og ikke plassert i samme rom.<ref>Side 62, Palmer, Colton</ref> Både det daglige språket (fransk, tysk, italiensk) og latin ble lært bort. Latin, som stadig færre forsto, ble inkludert slik at folk kunne bli bedre kjent med verkene til klassiske forfattere, især [[Cicero]]. Selv om de klassiske verkene var populære for sin egen del, ble de inkludert i utdanningen ettersom det var forstått slik at det å lese klassiske taler og utredninger om talekunst hjalp til i samtaler med andre, forhandlinger og argumentasjon. Slik var utdanningen ikke begrenset til salmevers, men fokusert på å forberede barn på verden etter skolen.<ref name="utd">Side 35, 37, Wiesner-Hanks</ref>

[[Latin]] ble undervist for de som gikk videre på universitetene, noe som var vanlig fra 1200-tallet. Det var i begynnelsen få universiteter i Europa, men antallet økte markant. Det var omtrent 15 i 1300, innen 1500 eksisterte det over 50. Det å kunne latin før man gikk på universitetet ble dermed en stor fordel.<ref name="utd" />

Nye fag som å lære sitt eget språk i tillegg til latin ble inkludert. Retorikk og historie var blant en rekke nye fag som ble vektlagt. Utdannelse handlet ikke bare om å skape genier, men å forme et samfunn. Blant utdannelsen i renessansen var det to hovedtyper: ''studia humanitatis'' (retorikk, dikt, historie og moralfilosofi) og klassisk dannelse, som igjen besto av ''trivium'' ([[grammatikk]], logikk og retorikk) og ''quadrivium'' (regning, musikk, geometri og [[astronomi]]).<ref>Side 93, Wolff</ref>

Det viktigste, og kjernen i renessansen fra et vitenskapsperspektiv, var evnen til å tvile på det etablerte, ha en kritisk holdning til verden og å ha tro på menneskets og samfunnets evner.<ref name="Side 206-07, Fuglestad"/>

=== Renessansen innen kunst ===
[[Fil:Gattamelata.detalj.jpg|miniatyr|Gattamelata, ridderstatuen laget til ære for en venetiansk general, var detaljrik og inspirert av statuen av [[Marcus Aurelius]].{{Byline|Nina Aldin Thune|type = Foto}} ]]
[[Giorgio Vasari]] (1511-74), var en italiensk maler og kunstkritiker. Han skrev flere verk som i lang tid ble regnet som standard for inndeling av kunsten. Han tok også opp et tema som hadde begynt å slå om seg i renessansen: forskjellen mellom kunst og håndverk. Det var først i renessansen at kunst utviklet seg til et begrep og at individer, heller enn akademier eller kollektiver, fikk æren for arbeider. For Vasari var «kunst» noe laget av særlig begavede genier, mens «håndverk» var laget av alle andre.<ref>Side 37, 128, Wiesner-Hanks</ref>

Vasari var en ivrig bruker av ordet «renascita» (gjenfødelse), som via fransk ble til «renessanse». Denne perioden delte han opp i tre:
# Gjenfødelsen av kunst etter «den mørke» middelalderen med maleren [[Giotto]] som viktig maler; 
# Tidligrenessansen med maleren [[Sandro Boticelli]] og arkitekten [[Filippo Brunelleschi]], typisk fra tidlig til sent 1400-tall
# Renessansen med [[Leonardo da Vinci]] og fortsatte med Vasari selv, [[Michelangelo]] og [[Rafael]], slutten av 1400-tallet og fortsatte godt ut på 1500-tallet.<ref>Side 31, Dana Arnold: ''Art History - A Very Short Introduction'', Oxford, 2004</ref>

Denne inndelingen faller sammen med en annen: perspektivets utvikling. Giotto og samtidige eksperimenterte med perspektiver, men retningen tok store skritt under Brunelleschi og [[Masaccio]], kunstnere viste svært stor forståelse for perspektivet under da Vinci, Michelangelo og Rafael.<ref>[http://www.op-art.co.uk/history/perspective/ Op Art History Part I: A History of Perspective in Art] - Op Art</ref> I tillegg fokuserte renessansen på en mer nøyaktig gjengivelse av naturen, samt la vekt på klassisk kunnskap – inkludert gresk mytologi og individualistisk fremstilling av mennesket med spesielle karaktertrekk.<ref>[https://www.britannica.com/art/Renaissance-art Renaissance art] - Encyclopedia Britannica</ref> En korrekt gjengivelse av menneskekroppen ga også grundige (og ikke-religiøse) aktmalerier, en praksis som ikke var brukt siden Romerriket.<ref>[https://snl.no/renessansen Renessansen] - Store norske leksikon</ref><ref>[https://snl.no/akt_-_billedkunst Akt (billedkunst)] - Store norske leksikon</ref> I tillegg til malerkunst, utviklet både arkitektur og skulptur seg langt vekk fra etablert europeisk stil. Brunelleschi designet kuppelen til [[Santa Maria del Fiore (Firenze)|domen i Firenze]] i en nyklassisk stil. Dette ble starten på en renessansestil som tok oppgjør med den gotiske stilen fra tidligere kirker. Runde romerske buer tok over for de spisse gotiske. Søyler ble ofte brukt også inne i bygg.<ref>Side 331-333, Greer, Lewis</ref>

Skulpturen ble markant forandret på tidlig 1400-tall. [[Donatello]] skapte skulpturer som ga en representativ og naturtro gjengivelse av kroppen ved bruk av levende modeller. Slik skapte han statuer med troverdighet og menneskelighet, i stedet for et hinsidig blikk og konturløst ansikt. Han arbeidet med et variert utvalg, fra store statuer til små, detaljrike verk.<ref>Side 335-37, Greer, Lewis</ref>

Malekunsten utviklet seg markant, først under Sandro Boticelli. Han hadde rike kunder som heller ville ha gresk mytologi enn religiøs verdighet i maleriene. Naturen fremstår som ideell og tilbaketrukken for å gi motivet oppmerksomheten. Menneskene var ofte slanke og idealiserte. Hans malerier «[[Venus' fødsel]]» og «Våren» var tydelige eksempler på det. Boticellis motsetning var Leonardo da Vinci, som viste en stor forståelse for alle aspektene ved malerkunsten på denne tiden; perspektiv, lys, menneskelig anatomi og varierende bruk av skarphet for effektens skyld. Typiske eksempler på dette er «[[Mona Lisa]]» og «[[Nattverden (Leonardo)|Nattverden]]». Når det gjaldt gjengivelsen av menneskekroppen ble imidlertid da Vinci overgått av Michelangelo. Som skulptør og maler hadde Michelangelo en svært god forståelse av den menneskelig anatomi, og han brukte den til å lage kraftfulle figurer, deriblant skulpturen «[[Michelangelos David|David]]» og «[[Taket i det sixtinske kapell|Adams skapelse]]».<ref>Side 340-343, Greer, Lewis</ref>

Selv om Italia dominerte kunsten i renessansen, med senere malere og skulptører som [[Tizian]], [[Tintoretto]] og [[Benvenuto Cellini]], var det flere samtidige malere fra andre deler av Europa. I Det tysk-romerske rike fantes [[Hans Holbein den eldre]] og [[Hans Holbein den yngre|den yngre]], i tillegg til [[Albrecht Dürer]]. Videre hadde man de flamske mestre,<ref>Side 63, Palmer, Colton</ref> som [[Jan van Eyck]], [[Hieronymus Bosch]] og [[Pieter Brueghel den eldre]].<ref>[https://www.britannica.com/art/Flemish-art Flemish art] - Encyclopedia Britannica</ref>

I 1527 bestemte udisiplinerte spanske og tyske leiesoldater seg for å angripe Roma, plyndre, drepe, voldta, fengsle paven, ydmyke kardinalene og generelt fornærme italiensk kultur. Dette regnes som avslutningen på renessansen, i det minste innen kunst og dannelse, i Italia, om enn den utviklet seg også andre steder.<ref>Side 62, Palmer, Colton</ref>

=== Musikk ===
:''Utdypende artikkel: [[Musikk i renessansen]]''
Musikk utviklet seg på 1400- og 1500-tallet slik at det stadig ble vanligere blant folk å kunne spille instrumenter. Likevel var det forskjell mellom det å beherske musikalske stykker og å være en dyktig musiker. På 1500-tallet dukket det opp flere musikere som utviklet og langt på vei revolusjonerte musikken.<ref>Side 149, Wiesner-Hanks</ref> Den tidligste av disse var [[Guillaume Dufay]], en flamsk-fransk komponist som mer eller mindre definerte [[Messe (musikk)|messen]] som musikkform. Han skrev en rekke verk i en blanding mellom den flamske middelalderstilen og den folkelige og livlige renessansestilen på den italienske halvøy, der han tilbrakte mye tid.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Guillaume-Dufay Guillame Dufay] - Britannica.com</ref> 

Etter Dufay dukket [[Josquin des Prez]] opp som den dominerende komponist. Som Dufay var des Prez opptatt av vokalsanger med kirkelige temaer blant annet messer og motetter. Han utviklet musikken slik at mens Dufay bandt sammen middelalder- og renessansemusikk, definerte des Prez langt på vei renessansemusikken. Han skrev vokalmusikk med lange fraser og tette, [[Polyfoni|polyfone]] teksturer. Stemmene hadde sine egne fraser i stedet for å være kopier av hverandre i et annet leie, men de kopierer hverandre fra tid til annen. Samtidig fungerer de godt sammen, og gir følelsen av samhørighet og progresjon.<ref>[https://musikhistoria.se/josquin-des-prez-musik/ Josquin des Prez] {{Wayback|url=https://musikhistoria.se/josquin-des-prez-musik/ |date=20200918205658 }} - Musikhistoria.se</ref>

[[Fil:Holbein-erasmus.jpg|miniatyr|[[Erasmus av Rotterdam]] var en av de ledende humanistene på 1500-tallet.{{byline|[[Hans Holbein den yngre]]|type=Malt av}}]]
Med Dufay, dez Prez og senere [[Giovanni Pierluigi da Palestrina]] og [[Orlando di Lasso]] ble også notetrykking svært innbringende. Noter til disse komponistene fant veien til hele Europa, slik at de kunne oppføres både i Polen, Portugal og hvor som helst imellom. Enkelte av disse ble også spilt i hjemmene på de instrumentene som var tilgjengelige. Adelige og geistlige av høy status satte ofte opp ensembler som framførte disse verkene. Kvinnene deltok ikke i denne perioden, men i 1580-årene ble de med i spesielle kvinnekor. Selv om Italia dominerte økonomisk og kunstnerisk, var komposisjonen på denne tiden dominert av flansk-franske komponister. Både Dufay, des Prez og di Lasso var derfra, mens Palestrina og [[Tomás Luis de Victoria]], begge mer kjent mot slutten av århundret, var respektive italienske og spanske.<ref>Side 149-50, Wiesner-Hanks</ref>

=== Humanisme ===
: ''Utdypende artikkel: [[Renessansehumanisme]]''
Kunst og utdannelse gikk hånd i hånd med utviklingen av humanisme, det vil si troen på menneskets verdi og menneskets egenskaper. Humanismen regnes å ha begynt allerede med Dante og Petrarca på 1300-tallet, men det var særlig etter 1453, da Konstantinopel falt, at dette tankesettet skjøt fart.<ref>[https://snl.no/humanisme Humanisme] - Store norske leksikon</ref> Humanismen slo an blant flere intellektuelle borgere, og det ble arrangert kurs i for eksempel Platon og hans filosofiske tanker.<ref name="pico">Side 139, Wiesner-Hanks</ref>

I begynnelsen var ikke humanismen nødvendigvis en motsetning til kristendommen. Tanken var den at platonske og andre førkristne tekster forklarte at det eksisterte en form for hierarki av levende skapninger. Mennesket var i midten, med både kropp og sjel. Dette var særlig [[Pico della Mirandola]]s tankegods. Han mente videre at også menneskene var hierarkisk inndelt fra de som var i stand til å forstå filosofiske tankesett til de enkle menneskene som ikke kunne det. Inne i dette lå en forståelse om at menneskene kunne nå opp mot englene om de fortsatte å utvikle seg.<ref name="pico" />

Humanistene var på denne tiden like opptatt av gamle tekster som Pico var, men flere var skeptiske til hierarkiet hans der de beleste, og dermed de rike, ble plassert øverst. I tillegg ble Italias dominerende rolle svekket mot slutten av 1400- og begynnelsen av 1500-tallet. [[Erasmus av Rotterdam]] var en kjent filosof og kulturpersonlighet i renessansen, og han dro ikke til Italia før han ble 40. [[Thomas More]] dro aldri dit. Begge var opptatt av reform av kirken mer enn av metafysisk inndeling av åndelighet.<ref name="more">Side 141, Wiesner-Hanks</ref> Erasmus av Rotterdam var i tillegg til religionen, opptatt av å kritisere skikker og tradisjoner som han mente hadde beveget seg utover i det latterlige. Han var svært populær i sin samtid.<ref>[https://snl.no/Erasmus_av_Rotterdam Erasmus av Rotterdam] - Store norske leksikon</ref> More skrev den berømte boken ''[[Utopia]]'', der han beskriver en verden som er den motsatte av vår; uten sult og fattigdom, men også en verden der uenighet og dissens var ulovlig.<ref name="more" />

Samtidig var humanistene også opptatt av dennesidige verdier på andre måter. Den tyske humanisten og filosofen [[Johann Reuchlin]] forsvarte for eksempel å ikke å brenne alle jødiske skrifter, delvis ved å utgi det ironiske verket ''Epistolae obscurorun virorum'' («Brev fra ukjente menn») der han latterliggjorde sine meningsmotstandere, i hovedsak [[Dominikanerordenen|dominikanere]], og deres uvitenhet. Reuchlin var sin tids store filosof, og bare Erasmus av Rotterdam ble regnet som like stor i samtiden.<ref>[https://snl.no/Johann_Reuchlin Johann Reuchlin]; [https://snl.no/Epistolae_obscurorum_virorum Epistolae ovscurorum virorum] - Store norske leksikon</ref> Tidlig 1500-tall var en tid der parodier og satirer over samfunnet, kirkelig eller verdslig, ble utgitt i store mengder.<ref>Side 142-43, Wiesner-Hanks</ref>

Humanismen var en skarp motstander av [[skolastikk]], den kirkelige filosofien som dukket opp på 1100- og 1200-tallet. Skolastikere hadde ofte argumentert med å forstå Gud gjennom verden, mens humanister var mer opptatt av å se verden for sin egen del og også gjennom de antikke tekstene. Ved å fjerne det guddommelige også fra verdenssynet, ble blant annet befolkningen forstått for sin egen del. I tillegg ble Aristoteles, som skolastikerne og især Thomas av Aquinas hadde brukt som autoritet, ikke lenger av samme betydning blant de lærde, av hvilke det ble flere. Universelle sannheter var på vei ut, og ble erstattet av et større mangfold av filosofiske tanker og ideer.<ref>Side 2-3, Mark Greengrass: ''Christendom Destroyed: Europe 1517-1648'', Penguin Books, St Ives, 2015</ref>