Redigerer Redningsskøyte (avsnitt)

=== Losredningsskøyte ===
3. februar 1892 opprettet Redningsselskapet en 5-manns fartøykomité med bl.a. Archer og med mandat «''… for at tage et Forslag fra Hr. Gunnestad, gaaende ud paa at lade bygge et par store og med alle mulige Redningsapparater forsynede Lodsskøiter, der paa Grund sin sterke Bygning og fuldtallige Besætning skulde kunne gaa ud i al Slags Veir og sætte Lodser om bord og bringe Fartøier i Havsnød Hjælp''».

Før komiteen fikk formidlet noe, grep naturen inn. 12. februar 1892 traff en orkanaktig fralandsstorm Telemark og Agder, og mange fiskere kantret, ble vannfylt eller blåste til havs. Mange omkom, men i Langesundsbukta reddet flere av Archers [[losbåt]]er mange fiskere i havsnød. Brødrene Wilhelm og Olaf Josephsen med Olafs [[Colin Archer]] kravellbygde [[losskøyte]] med jernkjøl fra 1889, «Hjælperen», reddet fiskere langt til havs. Mannskapet hans fortalte til avisa at den klossrevede [[Losskøyte|losskøyta]] «''ble lagt død flere ganger av de voldsomme, orkanaktige bygene som feide over oss. Det var imidlertid ingen fare med oss, for alt ombord var solid og sikkert.''»<ref>Gjengitt i Tor Borch Sannes sin bok, men uten kildeanvsining.</ref> Flere fikk nå se at [[Colin Archer]]s [[losskøyte]]r med jernkjøl nå var blitt så sjødyktige at de var egnet som redningsfartøy.[[Fil:Colin Archer Losbåt 1887 med jernkjøl.jpg|thumb|Colin Archer losbåt med jernkjøl tegnet 1886. Med det høyere fribordet og stor jernkjøl ble denne til Bergens losredningsskøyte RS «Feie».]]
Enkene etter omkomne fiskere i Langesund satte i gang lokal pengeinnsamling. På et møte 20. april ble det vedtatt å bestille en losredningsskøyte som skulle ligge klar til enhver tid og bemannes av loser. Skøyta skulle bygges hos Thor Martin Jenssen i Porsgrunn og være av Colin Archer-typen. Bergens Krets kjøpte inn [[Losskøyte|losskøyta]] [[RS «Tordenskjold»|«Tordenskjold»]] som var bygget i 1889 med jernkjøl, tegnet av [[Colin Archer]] men også den bygget av Thor Jenssen. Bergens Krets bestilte samtidig en losredningsskøyte for bygging hos [[Colin Archer]]. 

Redningsselskapets fartøykomité kom med sin innstilling 30. april. Med 4 mot 1 stemme anbefalte de at man burde bygge to redningsskøyter, større enn losskøytene, utelukkende til redningstjeneste. De skulle bygges i selskapets regi og at de skulle stasjoneres i området fra Jomfruland til Hvaler i vinterhalvåret. Mindretallet mente ''« at de hertil fornødne Penge kunde bruges paa en mere frugtbringende Maade ved Forbedringer og Udstyr af Lodsbaadene og de større Fiskebaade. ...og .. at disse bør gjøres usænkbare og forsynes med de nødvendige Redningsapparater.»''

30. juni 1892 hadde Redningsselskapet sitt andre landsmøte som gikk over flere dager. Redningsselskapet disponerte nå 155.000 kr samt at Bergens Kreds hadde samlet inn 45.000 kr.

Møtet ønsket nå mer å satse på forebygging av forlis; «''.. at man hos os i høiere Grad maa lægge Vind paa at forebygge Forlis end at tænke paa at rædde dem, der gjennem et skeet Forlis allerede er stedt i Havsnød. En Pluralitet inden hovedbestyrelsen slutter sig derfor til Budgetforslaget og foreslaar at der bevilges de nødvændige Midler til bygning og Udrustning af 2 skøiter, hvoraf den ene stationeres paa Vestlandet og den anden ved Mundingen af Kristianiafjorden''». De skulle bygges i eik og ha jernkjøl. Budsjettet var for hver på 7.000 kr + 1.000 kr for utstyr + 1.000 kr for linerakettkanon med tilbehør = 9.000 kr totalt pr skøyte. Til drift var det satt av 1.500 kr for hver skøyte.<ref>{{Kilde avis|tittel=Generalmødet i "Norsk Selskab til Skibbrudnes Redning"|avis=Norges Sjøfartstidende|url=http://www.nb.no/nbsok/nb/4c5b330a8c11523ecf714437966aa557.nbdigital?lang=no|etternavn=|fornavn=|dato=1892-07-01|side=side 2|sitat=}}</ref>

Det virket ikke helt klart om man gikk for losredingsskøyter som Langesund og Bergen eller dedikerte redningsskøyter, men av det som kom frem om konstruksjonskonkurransen omtalt under, var det tydelig at det var losskøyter som skulle bygges. Kongstanken med losredningsskøyter var at losene utgjorde det seilende redningsvesenet. Dette betød at båtene måtte ha en mast med stor seilføring og ikke være for store og mannskapskrevende. Dette kunne blitt en vinn-vinn situasjon; losene fikk sikre båter og Redningsselskapet slapp med tilskudd, gunstige lån og tilskudd til redningstjeneste istedenfor å måtte bekoste alt selv. Dette kunne gi en rask utbygning av redningsvesenet langs hele kysten med begrensede midler.