Redigerer Pompeius (avsnitt)

== Cæsar og det første triumvirat ==
[[Fil:Crassus Kopenhagen.jpg|thumb|left|upright|Byste av [[Marcus Licinius Crassus|Crassus]]]]
[[Fil:Bust of Julius Caesar from History of the World (1902).png|thumb|upright|Byste av [[Julius Cæsar]]]]
Selv om Pompeius og Cæsar ikke stolte på hverandre, var Crassus' leiebønder avvist på samme tid som Pompeius' veteraner ble oversett, og ved 61 f.Kr. hadde deres klagemål presset dem begge inn i en allianse med Cæsar, seks år yngre enn Pompeius, tilbake fra tjeneste i Hispania og klar for å søke posisjon som konsul for 59 f.Kr. Deres politiske allianse, kjent som [[det første triumvirat]], opererte ut fra fordeler til dem alle. Pompeius og Crassus skulle gjøre Cæsar til konsul, og Cæsar skulle da bruke sin posisjon som konsul til å fremme deres krav.

Cæsars konsulembete av 59 f.Kr. skaffet Pompeius jordeiendommer for hans veteraner, bekreftelse av hans asiatiske politiske bosetninger og en ny hustru. Hun var Cæsars datter, [[Julia Cæsaris]]. Det ble sagt at Pompeius var forgapt i henne.<ref>Boak, ''History of Rome'', s. 167</ref> Julias personlige sjarm var bemerkelsesverdig; hun var svært vakker, og hele 23 år yngre enn sin ektemann, men til tross for det politisk motiverte ekteskapet, skal de begge ha vært henførte i hverandre.<ref>Plutark, ''Life of Pompey'', 53.</ref> I det samme året forsaket [[Publius Clodius Pulcher|Clodius]] sin status som patrisier, ble valgt inn i som tribun for plebeierne. Mot slutten av sin tid som konsul hadde Cæsar sikret seg [[prokonsul]]ær kommando i [[Gallia]]. Pompeius var blitt gjort til guvernør av [[Hispania Ulterior]], men ble værende i Roma for å sikre at kornforsyningen var ''curator annonae''.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 169">Boak, ''History of Rome'', s. 169</ref>

Til tross for hans opptatthet med sin nye hustru, håndterte Pompeius kornsituasjonen godt. Hans politiske skarpsindighet var mindre sikker. Da Clodius vendte seg mot ham i 57 f.Kr., forsvarte Pompeius seg selv ved å støtte at [[Cicero]] ble tilbakekalt fra sin landflyktighet. Tilbake i Roma gikk Cicero inn i rollen som Pompeius' forsvarer og Clodius' motstander, mens Pompeius trakk seg tilbake til kjærlige unge hustru og sin teaterplaner; slik oppførsel var ikke forventet av tidligere så imponerende ung general.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 169" /> Pompeius kan ha vært likeså besatt, utmattet og frustrert. Hans eget parti hadde ikke tilgitt ham for å tillate at Cicero kom tilbake. En del forsøkte å overbevise ham om at Crassius planla å få ham myrdet. I mellomtiden drev Cæsar på med å overgå sine kollegaer i militær dyktighet og popularitet.

[[Fil:Curia Pompey.jpg|thumb|En rekonstruksjon av fasaden på Curia Pompeia, Pompeius' nye teater i Roma.]]
Ved 56 f.Kr. var båndene mellom de tre mennene svært frynset.<ref name="Boak, History of Rome, pg. 169" />  Cæsar tilkalte først Crassus, deretter Pompeius, til et hemmelig møte, [[Luccakonferansen]] i [[Gallia Cisalpina]] (nordlige Italia), for at de skulle gjennomtenke deres felles strategi. De ble enige om at Pompeius og Crassus igjen skulle gå for konsul i 55 f.Kr. Straks valgt skulle de forlenge Cæsars kommando i Gallia for ytterligere fem år. Mot slutten av deres felles konsulår skulle Crassus bli den lukrative og innflytelsesrike guvernørposisjonen i [[Syria]], og bruke denne som utgangspunkt for erobre Partia. Pompeius ville beholde Hispania ''in absentia''.

I 55 f.Kr. ble Pompeius og Crassus valgt som konsuler på bakgrunn av bestikkelser, sivil uro og ren vold for å få stemmene dit de ville.<ref>Boak, History of Rome, pg. 170</ref> Curia Pompeia, Pompeius' nye teater i Roma ble innviet det samme året. Det var Romas første faste teater; en gigantisk, arkitektonisk dristig kompleks på [[Campus Martius]], komplett med butikker, flerbruksbygninger, hageanlegg og et tempel for [[Venus (gudinne)|Venus Victrix]] («den seirende Venus»). Sistnevnte knyttet ham til [[Aineias|Æneas]], sønn av [[Venus]] og den mytiske grunnlegger av selve Roma. Bygningens søylerad, statuer, malerier og personlige rikdommer fra utenlandske konger var ment å bli beundret slik at Pompeius' triumfer levde videre. I tillegg var teateret et ideelt møtested for hans tilhengere.<ref>Beard, 22-3.</ref>