Redigerer Polen under andre verdenskrig (avsnitt)

=== De alliertes svik mot Polen ===

Det [[politikk|politiske]] spillet mellom de tre viktigste lederne – Stalin, Churchill og Roosevelt/Truman – viser at det var en kamp mellom godt og ondt, og for frihet, rettferdighet og demokrati.<ref>[[Norman Davies]]''Øst-Europa & Vest'' Jonathan Cape Random House 2006, s. 240</ref> For Polen betydde det at deres land ble brukt som et forhandlingskort som kunne brukes for å oppnå politisk fordel for de allierte ved forhandlingsbordet. I tillegg kom tre ulike politiske oppfatninger til å kolliderer – sterk polsk lojalitet (den naive troen på USA og Storbritannia), britisk/amerikansk pragmatisme (den naive holdning til Stalin), som ligner mye på  [[Neville Chamberlain|Chamberlains]] forhandlingsferdigheter med [[Hitler]]<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. Den Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of World War II,''AAKnopf 2003 s. 377-378: [[Churchill]]''Triumph og Tragedy'' s. 401, Colville ''Fringes'' s. 562</ref>) og Stalins urokkelige målrettethet.

Styrker i alle de tre polske våpengrener, som besto av [[flyktning]]er fra det okkuperte Polen, ble satt inn i krigen i Vest-Europa og ble høyt verdsatt av de allierte militære ledere for deres innsats. Det polske motiv var gjennom sin deltakelse i krig, å bidra til å frigjøre Polen, i henhold til det gamle polske valgspråket ''For deres frihet og vår''. Polen sak – for å frigjøre landet og sikre dets uavhengighet etter krigen – ble snart en kontroversiell sak, ettersom [[USA]] og [[Sovjetunionen]] gikk inn i krigen som allierte. [[Atlanterhavserklæringen]] 14. august 1941, undertegnet av Churchill og Roosevelt, fordømte uttrykkelig alle former for grenseendringene som skjer mot folkets vilje (punkt 2) og hadde som mål suverenitet for alle nasjoner (punkt 3). Erklæringen kom raskt til å bli ubehagelig. For å få [[Stalin]] til å ta det tyngste ansvaret i krigen mot [[Hitler]] ble [[Churchill]] og [[Franklin D. Roosevelt|Roosevelt]] presset til å gjøre innrømmelser vedrørende Polens østlige grenser. Dette var uakseptabelt for den polske eksilregjering, og for mange polakker, særlig de som nedstammet fra de østlige provinsene. Eksilregjeringen mente at de heller ikke hadde folkets [[mandat]] til å reforhandle grensene.

Den polske [[statsminister]], general Sikorski og hans liberale regjeringen kom snart til å bli stemplet som kompromissløse bråkmakere. Sovjetunionen engasjerte en kampanje for å fremstille den polske eksilregjeringen som konservative, reaksjonære [[fascisme|fascister]], og sogar som sympatisører med Tyskland. Venstreorienterte britiske [[avis]]er som Manchester Guardian, New Statesman og News Chronicle sluttet seg til denne kampanjen.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 263</ref> Situasjonen forverret seg ytterligere etter at Sikorski døde i en flyulykke, og [[Stanisław Mikołajczyk]] overtok som statsminister. Mikołajczyk manglet både Sikorskis [[diplomati]]ske kapasitet og også hans kontaktnett på øverste nivå i Storbritannia og den amerikanske administrasjonen. Ikke minst manglet han evnen til å forene de ulike fraksjonene blant eksilpolakker. Churchill og hans [[utenriksminister]] [[Anthony Eden]], skulle som Roosevelt snart spille et dobbelspill – med Stalin om å godta innrømmelser av endringer i Polens grenser, og samtidig skjule for den polske regjeringen hva som ble diskutert mellom lederne, og dermed få den polske eksilregjering til å godta et kompromiss gjort uten å miste de polske væpnede styrkers lojalitet. Spesielt var det viktig å ikke få opinionen i USA (blant annet dem mektige polsk-amerikanske minoritet) og den britiske befolkningen mot seg. Eden kunne for eksempel, før han dro til Teheran, overbevise Mikołajczyk om at den britiske regjeringen ikke ville ta noen beslutninger over polakkenes hoder. Han hadde også skriftlig lovet støtte til den polske østlige grensen.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 290, 231: Jedzejewicz''Poland and the British s. 290 Parliament''vol2, [[Robert Conquest]] ''Stalin'' s. 350</ref>

Eksilregjeringen rapporterte om undertrykking av polakkene i Sovjetunionen, og spesielt [[Katyn-massakren]], som ble avdekket på samme tid, førte til et anstrengt forhold mellom polakkene på den ene siden og [[USA]]/[[Storbritannia]] på den andre siden. Sovjetunionen, som la skylden for massakren på tyskerne, brøt da diplomatiske forbindelser med Polen. I Storbritannia og USA ble massakren omdefinert til tysk propaganda ment for å undergrave de alliertes relasjoner.<ref>[[Norman Davies]]''Øst-Europa og Vest'' Jonathan Cape Random House 2006, s. 270-271</ref> Den pågående propaganda i Vesten for å vaske ''onkel Josef'' (Uncle Joe) hvit og gjøre ham og Sovjetunionen mer stuerene som allierte (med en stor dose sensur mot dem som trakk opp de negative påstandene om «det alternative sovjetiske demokrati»<ref>[[Norman Davies]] ''Øst-Europa og Vest'' Jonathan Cape Random House 2006, s. 247</ref>), gjorde det polske spørsmålet enda mer ubehagelig. Dette resulterte i at Churchill og Roosevelt ga Stalin nærmest frie hender i [[Teheran]] i november [[1943]]. Etter konferansen økte presset på den polske regjeringen til å godta [[Curzonlinjen]] som Polen fremtidige grense. Stalin valgte å utvide Curzonlinjen, dels fordi det ga en stabil britisk løsning som antydet i [[Den polsk-sovjetiske krig]] (som verken polakker eller russere brydde seg om), og for det andre, desto mer politisk levedyktig enn den grensen ble definert i [[Molotov-Ribbentrop-pakten]] fra 1939. Roosevelt kom tidlig til å bestemme seg for å gi støtte til Stalins grenser, men på grunn av det forestående valget i USA ville han ikke risikere å miste stemmer fra de syv millioner polsk-amerikanere, og han ville derfor ikke gå ut med sitt standpunkt.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 296, gjengitt av den amerikanske tolk i Teheran Charles Bohlen ''Witness'' s. 151, [[Anthony Eden]]''The Reckoning'' s. 495</ref> Churchill erklærte 22. februar 1944 for Underhuset at den britiske regjeringens støttet Curzon-linjen. Mikołajczyk var i begynnelsen av 1944 klar til å akseptere Curzonlinjen, med tap av halvparten av territoriet til Polen, dersom de polske kulturbyene [[Lwów]] og [[Wilno]] forble polske, men Kreml så sitt standpunkt som ikke forhandlingsbart.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 301-303, gjengitt:''Kimball, Churchill og Roosevelt''vol2 p651,''Gilbert winson Churchill 1941-1945'' s. 642, Umiastowski''Poland'' s. 229</ref>

De vestlige allierte reduserte også støtte til den polske [[Armia Krajowa|hjemmefront]]. AK var avhengig av regelmessig luftforsyninger av [[ammunisjon]], [[våpen]] og penger for å fortsette sin [[sabotasje]]virksomhet  mot blant annet tyske militære [[transport]]er i øst. Det var flere grunner: Tildels ville Stalin at AK ikke skulle være bevæpnet, tildels endret de policy til å støtte hærens offensiver snarere enn sporadiske opprør i de okkuperte områdene, og dernest var Polen mindre interessant da det var i den sovjetiske interessesfære og satsingsområdene heller var [[Frankrike]], [[Belgia]] og [[Nederland]]. Flere leveranser til AK, som ble håndtert av den britiske ''Special Operations Executive (SOE)'', ble borte eller forsinket. Selv om AK viste seg å være en av de mest effektive og best organiserte motstandsbevegelser i Europa, fikk AK under hele krigen bare en tiendedel av hva som ble forsynt til [[Hellas]], eller tjuendedel av hva som ble utdelt i Frankrike og [[Jugoslavia]].<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 283, 285</ref>

Den synkende støtten bidro også til nederlaget i [[Warszawaoppstanden 1944]]. Midt i Warszawa-oppstanden uttrykker en følelsesladd Churchill til general Anders: «''Vi kom inn i denne krigen for å forsvare prinsippet om uavhengighet, og jeg forsikrer deg om at vi aldri vil forlate deg. [...] Meg og min venn President Roosevelt som snart blir gjenvalgt som president vil aldri forlate Polen. Stol på oss!''»<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 336: Anders' Army in Exile s. 211, 213</ref> Churchill kom ved flere andre anledninger til å uttrykke seg som ''Sammen skal vil seire eller sammen skal vi dø'' som polakkene feilaktig tolket som et uttrykk for lojalitet og førte til skuffelsen over mangel på støtte for Polens sak ble enda større.

Mens Churchill og Roosevelt dro fra Polen, arbeidet Stalin for å samle de polske kommunistene i Sovjetunionen til å bli hans regjering og ledere i etterkrigstidens Polen. Det ble senere kjent at de tre "store" ledere Churchill, Roosevelt og Stalin, allerede i [[Teheran]] 1943 ble enige om å avgi Polen til Stalin, og at avtalen ble avsluttet ved [[Jaltakonferansen]] i 1945,<ref>[[Tony Judt]] ''Postwar. A History of Europe Since 1945.''Pimlico Random House 2005, s. 101-102</ref> sjokkerte de polske militære. Polakkene hadde hele tiden tolket Churchill at han offisielt hadde erklært at Polens grenser og suverenitet var ikkeforhandlingsbare. General [[Władysław Anders]] og hans andre polsk korps, der de fleste soldater var overlevende fra [[Gulag]] og kom fra Polens østlige provinsene, var de første til å legge ned våpnene. Om lag tretti offiserer begikk selvmord. Anders ble kalt til London for konsultasjoner med eksilregjeringen. Churchill ropte -'' 'Vi har aldri garantert dine østlige grenser, har vi nok tropper i dag, vi trenger ikke din hjelp: Du kan trekke ut alle divisjoner, kan vi klare oss uten dem,'' noe som var en svært overraskende vurdering av den lojale polske deltakelsen i [[slaget om Storbritannia]], [[slaget om Monte Cassino]], Falaise, [[Operation Market Garden|Arnhem]] og andre. Anders' svar var ''Dette er ikke hva du har sagt de siste årene''. De polske styrkene befridde kort tid etter [[Bologna]], og fortsatte å kjempe til slutten av krigen. [[Harold Macmillan]] oppsummerte situasjonen for polakkene: -''De kjempet med utmerkelse, i fronten av angrepet, i det siste slaget i krigen. De har mistet sitt land, men de har beholdt sin ære.''

Da [[Anthony Eden]] jobbet for å hente ledere fra ulike polske politiske partier til landets nye sovjetisk-støttede regjering, ga han en liste med navn på seksten viktige polske ledere til Stalin. Hvis noe hadde skjedd med disse, ville britene se på dette som et brudd på Jalta-avtalen. Lederne ble imidlertid fengslet eller bare forsvant. Seks uker senere, i uformell samtale ved åpningen av [[FN]], sa [[Molotov]] til Eden og den amerikanske utenriksminister [[Edward Stettinius ]]: ''Forresten, de polakkene du var interessert i? Vi arrestert dem.''. I en skueprosess i Moskva var tretten polske opposisjonsledere dømt for påstått samarbeid med tyskerne og spionasje mot Sovjetunionen, hvorav fire ble henrettet, deriblant general Leopold Okulicki som etterfulgte Bor-Komorowski som leder av AK.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 385, 391, 404-405; gjengitt: Francis-Williams,''Nothing So Strange'' s. 201-202</ref> Demokratiske valg, som ifølge Jalta-avtalen skulle være frie, ble forfalsket og etterfulgt av politiets brutalitet, hån av velgerne, arrestasjoner og flere mord. Polakker i AK, og de som kom tilbake til landet fra vestlig side, ble betraktet av kommunistregimet som spioner, og snart fyltes fengslene opp av disse. Regimet nølte ikke engang med å bruke brakkene i [[Auschwitz]], [[Majdanek]] og andre tyske konsentrasjonsleirer. Polske motstandsmenn fant snart ut at de delte celler med kriminelle.<ref>Lynne Olson, Stanley Cloud''A Question of Honor. The Kosciuszko Squadron. Forgotten Heroes of WWII'', s. 404-405; gjengitt: Mikołajczyk''Rape av Poland'' s. 200, Arthur Bliss Lane ''I saw Poland betrayed: An American ambassador reports to the American people'' s. 209, 301</ref><ref>[[Norman Davies]]''Øst-Europa og Vest''Jonathan Cape Random House 2006, s. 248</ref>

I de polske analyser av krigen bruker man gjerne betegnelsen ''de alliertes svik'' for å beskrive prosessen. Dette hentyder både til mangel på militær støtte mot Tyskland fra Frankrike og Storbritannia i 1939, mangel på takknemlighet for den polske militære innsats i slaget om Storbritannia, slaget om Nord-Afrika, Italia og den vestlige fronten, og sist at de ble overlatt til Stalin, ensbetydende med at man brøt det opprinnelige løfte om at Polen skulle bli fritt etter at krigen.