Redigerer Oppløsningen av Sovjetunionen (avsnitt)

=== Grunnleggelsen av SUS og USSRs offisielle avvikling === 
[[Fil:CIS-Map.png|right|thumb|250px|SUS-medlemmer]]
Den siste brikken i puslespillet «Sovjetunionens oppløsning» falt på plass etter den [[Folkeavstemningen over Ukrainas selvstendighet 1991|ukrainske folkeavstemningen]] 1. desember 1991, hvor 90&nbsp;% av velgerne stemte for uavhengighet. Lederne av de slaviske republikkene ble enige om å møte hverandre for å diskutere mulige former for relasjoner, alternativt til Gorbatsjovs kamp for en union.

Den 8. desember 1991 møttes lederne av republikkene Russland, Ukraina og [[Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk|Belarus]] i [[Białowieżaskogen|Belaveskaja pusjtsja]] og undertegnet [[Minsk-avtalen]], som erklærte Sovjetunionens oppløsning og erstattet det med [[Samveldet av uavhengige stater]] (SUS). Gorbatsjov beskrev dette som et grunnlovsstridig kupp, men det ble snart klart at utviklingen ikke kunne stanses.

Den 12. desember 1991 ble Russlands løsrivelse fra unionen forseglet da ''Den russiske kongressen av folkets deputerte'' formelt ratifiserte Minsk-avtalen og fordømte 1922-avtalen for opprettelsen av Sovjetunionen. 

17. desember 1991 undertegnet 12 av de 15 sovjetrepublikkene ''[[Energy Charter Treaty]]'' (ECT) i [[Haag]] som suverene stater, sammen med 28 europeiske land, Det europeiske fellesskapet og fire ikke-europeiske land.<ref>[http://www.encharter.org/fileadmin/user_upload/document/EN.pdf#page=211 Concluding document of The Hague Conference on the European Energy Charter] {{Wayback|url=http://www.encharter.org/fileadmin/user_upload/document/EN.pdf |date=20131024073327 }}</ref>
[[Fil:Anti communism.png|right|thumb|Sovjetunionens fall betraktes ofte også som [[kommunismen]]s endelige fall fordi Sovjetunionen var den desidert største kommuniststaten i verden.]]
Tvil forble over autoriteten til Minsk-avtalen og dens evne til å påvirke oppløsningen av Sovjetunionen, siden den ble signert av kun fem sovjetrepublikker. Men 21. desember 1991 undertegnet representanter fra alle medlemslandene, bortsett fra Georgia, [[Alma Ata-erklæringen]] der de bekreftet oppløsningen av unionen. Samme dag ble alle tidligere sovjetrepublikker enige om bli med i SUS, med unntak av de tre baltiske statene og Georgia. Dokumentene undertegnet i [[Almaty|Alma Ata]] tok også opp flere problemer som hadde kommet med unionens bortgang. Russland ble merkverdig nok autorisert til å påta seg Sovjetunionens rolle i FN, noe som betydde at det skulle arve sitt faste medlemskap i Sikkerhetsrådet. Den sovjetiske ambassadøren til FN leverte et brev fra Russlands president Boris Jeltsin til generalsekretæren, datert 24. desember 1991. I dette brevet informerte han generalsekretæren at i kraft av denne avtalen var Russland etterfølgeren av Sovjetunionen i forbindelse med FN-medlemskapet. Etter å ha sirkulert blant FNs medlemsland og ingen kom med noen innvendinger ble uttalelsen erklært akseptert 31. desember.

Den 25. desember 1991 gikk Gorbatsjov av som president i Sovjetunionen, og erklærte kontoret som fritt og overførte dermed all sin gjenværende makt til Russlands president, Jeltsin. På natten samme dag ble det sovjetiske flagget senket for siste gang over [[Kreml]]. Dagen etter anerkjente endelig Rådet for republikkene (et kammer) i [[Det øverste sovjet]] oppløsningen av Sovjetunionen og oppløste seg selv (et annet kammer i Det øverste sovjet hadde ikke vært i stand til å arbeide noen måneder før dette, på grunn av mangelen på et kvorum (''quorom'')). Innen 31. desember 1991 hadde virksomheten ved alle offisielle sovjetiske institusjoner opphørt ettersom individuelle republikker overtok den sentrale regjeringens rolle.