Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

== Den normanniske invasjonen ==
[[File:William the Conqueror invades England.jpg|thumb|Vilhelm Bastarden invaderer England. Illustrasjon i fransk manuskript fra 1400 til 1410]]
I mellomtiden hadde Vilhelm samlet en stor invasjonsflåte og en hær, ikke bare fra Normandie, men fra hele Frankrike, inkludert store kontingenter fra [[Bretagne]] og [[Flandern]]. Han samlet styrkene ved [[Saint-Valery-sur-Somme]]. Hæren var klar til å krysse [[Den engelske kanal]] den 12. august. Hadde de lagt til sjøs på det tidspunkt, ville de invadert England ''før'' Harald Hardråde, og historien ''kunne'' ha sett annerledes ut.<ref>Sørensen, Øystein: ''Historien om det som ikke skjedde. Kontrafaktisk historie''. Oslo 2004. Kapittel «Vinden i september 1066». Side 97–100. Sørensen skriver om hva som kunne ha skjedd om hertug Vilhelm ikke ble forhindret av vinden. Hadde Harald Godwinson møtt uten den utmattende turen nordover kunne han ha beseiret normannerne, og «En velforberedt og godt befestet vikingstyrke ville meget vel ha kunnet slå en desimert angelsaksisk hær» (side 99). Da ville Harald Hardråde ha vært konge av et Nordsjørike hvor både Norges som Englands historie kunne ha blitt svært annerledes.</ref> [[Middelalderen]]s [[seilskip]] kunne ikke krysse opp mot vinden, og invasjonsflåten hadde motvind. I seks uker lå Vilhelm med hæren ved kysten og ventet på bedre vær. I mellomtiden invaderte Harald Hardråde. Men to dager etter slaget ved Stamford bro skiftet vinden, og normannerne kunne endelig seile.<ref>Hoyt, Robert S.: ''Europe in the Middle Ages'', 1966.</ref>

Den normanniske hæren gikk i land ved [[Bulverhythe]], mellom det som i dag er byene [[Bexhill-on-Sea|Bexhill]] og [[Hastings]], i nærheten av [[Pevensey Castle]] i [[Sussex]], den 28. september. De reiste umiddelbart et festningsverk av trevirke ved Hastings og herjet deretter de nærmeste omgivelsene.<ref>''Anglosaksiske krønike '', ss. 198–199; Orderic, bind. 2, ss. 168–171</ref>

=== Slaget ved Hastings ===
[[Fil:Harold dead bayeux tapestry.png|thumb|Harald Godwinson blir drept i slaget Hastings, slik det er blitt framstilt i [[Bayeux-teppet]].]]
{{utdypende artikkel|Slaget ved Hastings}}
Da Harald Godwinson fikk melding om invasjonen, hadde han allerede gitt sine menn tillatelse til å hvile etter slaget mot nordmennene. Tillatelsen måtte nå trekkes tilbake i den grad det var mulig. Han samlet sammen de styrker han kunne og marsjerte sørover. I London stanset de i noen dager og rekrutterte flere krigere, før de marsjerte de neste tre dagene fram til Hastings, hvor Vilhelm hadde hatt 17 dager til å forberede seg. Den 14. oktober møttes angelsakserne og normannerne i slaget ved Hastings. Slaget fant sted på Senlac Hill, omtrent 9,5&nbsp;km nordvest for Hastings, nær dagens by [[Battle (East Sussex)|Battle]] i [[East Sussex]]. 

Den normanniske hæren er beregnet å ha vært på rundt 8&nbsp;400 mann, bestående av 2&nbsp;200 kavalerister, 4&nbsp;500 fotsoldater og 1&nbsp;700 bueskyttere. Den angelsaksiske hæren er antatt å ha bestått av rundt 7&nbsp;500 mann, hovedsakelig bestående av fotsoldater. Også dette slaget kunne ha tippet begge veier, men da Harald Godwinson ble drept, etter tradisjonen ved en pil gjennom øyet, var slaget vunnet av normannerne. Også Haralds brødre [[Gyrth Godwinson|Gyrth]] og [[Leofwine Godwinson|Leofwine]] ble drept, og restene av den angelsaksiske hæren flyktet. Selv om det var ytterligere motstand mot hertug Vilhelm og hans normannere, er slaget blitt sett på som et avgjørende vendepunkt som førte til at han fikk kontroll over England.

Etter seieren ved Hastings forventet Vilhelm Erobreren å motta underkastelse fra de angelsaksiske lederne som hadde overlevd, men isteden ble Edgar Ætheling øyeblikkelig erklært som konge av witenagemot, og med støtte fra jarlene Edwin og Morcar, fra [[Stigand]], [[erkebiskop av Canterbury]], og fra [[Ealdred av Worcester|Ealdred]], [[erkebiskop av York]].<ref>''Anglosaksiske krønike '', ss. 198–199; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 166–171; Orderic, bind 2, ss. 170–179</ref> Vilhelm, som fikk forsterkninger fra den andre siden av Den engelske kanal, marsjerte rundt kysten av [[Kent]] mot London. Han beseiret en ny angelsaksisk styrke som angrep ham ved [[Southwark]]. Men han klarte ikke å storme [[London Bridge]] og forsøkte derfor å nå byen ved en mer indirekte vei.<ref>Orderic, bind 2, ss. 180–183</ref> Han dro i stedet opp langs elven [[Themsen]] til han kunne la hæren krysse elven ved [[Wallingford]] i [[Oxfordshire]]. Mens han var der, mottok han underkastelse fra erkebiskop Stigand. Han reiste deretter videre nordøstover langs [[Chiltern Hills]] før han igjen kunne bevege seg mot London fra nordvest. Han nedkjempet ytterligere motstand fra byens styrker. Da unge Edgar Ætheling ikke greide å mobilisere et effektivt forsvar, mistet hans tilhengere motet, og de angelsaksiske lederne overga seg til Vilhelm ved [[Berkhamsted]] i [[Hertfordshire]].<ref>''Anglosaksiske krønike '', s. 200; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 170–173; Orderic, bind 2, ss. 182–183</ref> Vilhelm ble da utropt til konge av England og kronet av Ealdred den 25. desember 1066 i [[Westminster Abbey]].<ref>''Anglo-Saxon Chronicles'', ss. 198, 200; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 170–173; Orderic, bind. 2, ss. 182–185</ref>

=== Engelsk motstand ===
[[Fil:Den normanniske erobring 1066.svg|thumb|350px|Kart over de viktigste hendelsene i 1066.]]
Til tross for denne underkastelsen fortsatte lokal motstand å bryte ut i flere år. I 1067 angrep opprørere i [[Kent]]   borgen [[Dover Castle]]. I opprøret deltok også normanneren [[Eustace II av Boulogne|Eustace II, greve av Boulogne]], som hadde kjempet på normannisk side ved Hastings. Eustace kan ha vært misfornøyd med sin andel av seierherrenes lodd, men angrepet på festningen ble uansett mislykket, og Eustace ble fratatt de [[len]] han hadde mottatt.<ref>''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 176–179; Orderic, bind 2, ss. 204–207</ref>

Samme år ledet [[Eadric den ville]], en landeier i [[Shropshire]], et opprør i detvestlige Mercia i allianse med de walisiske herskerne i kongedømmene [[Gwynedd]] og [[Kongeriket Powys|Powys]], og de bekjempet normanniske styrker i [[Hereford (England)|Hereford]].<ref>''Angelsaksisk krønike'', s. 200; Florence, bind 3, ss. 4–5</ref>

I 1068 beleiret Vilhelm opprørere i [[Exeter]], inkludert Harald Godwinsons mor [[Gyda  Torkelsdatter]]. Etter å ha lidd  betydelige tap greide Vilhelm å forhandle fram byens overgivelse.<ref>''Angelsaksisk krønike'', s. 201; Florence, bind 3, ss. 4–7; Orderic, bind 2, ss. 210–215</ref> 

Senere samme år gjorde jarlene Edwin og Morcar opprør i Mercia med støtte fra waliserne, samtidig som jarl [[Cospatric av Northumbria]] ledet et opprør i sitt jarldømme. [[Northumbria]] var på denne tiden ennå ikke okkupert av normannerne. Dette opprøret brøt raskt sammen da Vilhelms hær nærmet seg, og han bygde festningsverk og utplasserte garnisoner for å kontrollere omgivelsene, slik han hadde gjort sørpå. Edwin og Morcar underkastet seg på nytt mens Gospatric flyktet til [[Skottland]]. Det samme gjorde [[Edgar Ætheling]] og hans familie, som kanskje også hadde deltatt i opprørene.<ref>''Angelsaksisk krønike'', ss. 200–203; Florence, bind 3, ss. 6–7; Orderic, bind 2, ss. 214–219</ref> I mellomtiden hadde Haralds sønner, som hadde flyktet til [[Irland (øy)|Irland]], herjet [[Somerset]], [[Devon]] og [[Cornwall]] fra sjøen.<ref>''Angelsaksisk krønike'', s. 203; Florence, bind 3, ss. 6–9</ref>

Tidlig i 1069 ble den nylig innsatte normanniske jarlen av Northumbria, [[Robert Comine]], og flere hundre av hans soldater massakrert ved [[Durham (England)|Durham]], noe som utløste et omfattende opprør i Northumbria. Festningsherren i [[York]], Robert fitzRichard, ble beseiret og drept, og opprørerne beleiret den normanniske borgen i York. Vilhelm skyndte seg nordover med en hær og beseiret opprørerne utenfor York. Han forfulgte dem inn i byen, massakrerte innbyggerne og knuste det som var igjen av opprøret.<ref>''Angelsaksisk krønike'', ss. 202–203; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 180–181; Orderic, bind 2, ss. 220–223</ref> Han bygget enda en festning i York, forsterket de normanniske styrkene i Northumbria, og dro deretter sørover igjen. Et påfølgende lokalt opprør ble knust av garnisonen i York.<ref>Orderic, bind 2, ss. 220–223</ref> Haralds sønner rettet et nytt herjingstokt mot England fra sin base i Irland, men ble beseiret i Devon av normanniske styrker under ledelse av grev Brian, en sønn av [[Eudes av Penthièvre|Eudes, greve av Penthièvre]].<ref>''Angelsaksisk krønike'', s. 203; Florence, bind 3, ss. 8–9; ''Gesta Normannorum Ducum'', bind 2, ss. 180–183; Orderic, bind 2, ss. 224–225</ref>

På slutten av sommeren 1069 sendte [[Svein Estridsson]] av Danmark en stor flåte til kysten av England, noe som utløste en ny  bølge av opprør over hele landet. Etter et mislykket og avbrutt forsøk på å herje i sør, gikk danskene sammen med opprørere i Northumbria. Dette nye opprøret fikk også støtte fra Edgar Ætheling, Gospatric og andre landflyktige i Skottland, og av jarl [[Waltheof II av Northumbria]], den siste av de angelaksiske jarlene som forble i England et tiår etter normannernes erobring. De kombinerte danske og engelske styrkene overmannet de normanniske garnisonene i York, erobret festningene og tok kontrollen i Northumbria. Men et hærtokt inn i [[Lincolnshire]] ledet av Edgar ble slått tilbake av den normanniske garnisonen i [[Lincoln (England)|Lincoln]].<ref>''Angelsaksisk krønike'', ss. 202–204; Florence, bind 3, ss. 8–11; Orderic, bind 2, ss. 226–229</ref> På samme tid flammet motstanden opp igjen i det vestlige Mercia, hvor styrkene til [[Eadric den ville]], sammen med hans walisiske allierte og andre opprørere fra [[Cheshire]], angrep borgen ved [[Shrewsbury]].<ref name="Orderic228">Orderic, bind 2, ss. 228–229</ref> I sørvest kom opprørere fra Devon og Cornwall som angrep den normanniske garnisonen ved Exeter, men disse ble slått tilbake av forsvarerne og spredt av en annen normannisk styrke under grev Brian, som kom til hjelp .<ref name="Orderic228" /> Andre opprørere fra Dorset, Somerset og naboområdene beleiret borgen [[Montacute|Montacute Castle]], men ble beseiret av en normannisk hær samlet fra [[London]], [[Winchester (England)|Winchester]] og [[Salisbury]] under [[Geoffrey de Montbray|Geoffrey av Coutances]].<ref name="Orderic228" />

[[Fil:KingWilliam.jpg|thumb|Vilhelm av Normandie går i land i England, fransk tegning fra 1883.]]
I mellomtiden angrep Vilhelm danskene som hadde lagt seg til for vinteren sør for elven [[Humber]] i Lincolnshire, og drev dem tilbake på nordsiden av elven. Han etterlot [[Robert av Mortain]], sin egen halvbror, som leder i Lincolnshire og vendte seg vestover og beseiret opprørere fra Mercia i et slag ved [[Stafford (England)|Stafford]].<ref name="Orderic228" /> Da danskene igjen krysset over til Lincolnshire, ble de atter drevet tilbake over elven. Vilhelm dro inn i Northumbria og motsto et forsøk på å hindre ham i å krysse den flomdigre elven [[Aire]] ved [[Pontefract]]. Danskene flyktet igjen da han nærmet seg, og han okkuperte York. Han kjøpte ut danskene, som lovte å forlate England i løpet av våren, og gjennom hele vinteren 1069–1070 herjet, brente og drepte hans styrker systematisk i hele Northumbria og la landet øde i det som kalles for [[Massakrene i Nord-England]].<ref>''Angelsaksisk krønike'', s. 204; Florence, bind 3, ss. 8–11; Orderic, bind. 2, ss. 230–233</ref> Våren 1070, etter å ha sikret seg underkastelsen til Waltheof og Gospatric og drevet Edgar og hans gjenværende tilhengere tilbake til Skottland, dro Vilhelm tilbake til Mercia. Her tok han hovedkvarter i [[Chester]] og knuste all gjenværende motstand i området før han igjen dro sørover.<ref>Orderic, bind 2, ss. 232–237</ref> Den danske kongen Svein kom over i egen person for å ta kommandoen over den danske flåten, og han oppsa tidligere avtaler om å trekke seg ut. Han sendte tropper inn i [[Fenland]] (''the Fens'') for å slå seg sammen med angelsaksiske opprørere ledet av [[Hereward the Wake]], som hadde sin base på [[Isle of Ely]]. Kort tid etter aksepterte derimot Svein Estridsson ytterligere betaling fra Vilhelm og dro tilbake til Danmark.<ref>''Angelsaksisk krønike'', ss. 205–207</ref>

Etter at danskene hadde trukket seg ut, holdt opprørerne i Fenland stand, beskyttet av det vanskelige sumplandet, og tidlig i 1071 kom det siste utbruddet av opprør i området. Edwin og Morcar hadde igjen vendt seg imot Vilhelm, og mens Edwin raskt ble forrådt og drept, nådde Morcar fram til [[Ely]] i [[Cambridgeshire]], hvor han og Hereward fikk støtte fra opprørere som hadde seilt fra Skottland. Vilhelm kom med både en hær og en flåte for å avslutte denne siste lommen av motstand. Etter flere kostbare fiaskoer greide normannerne å konstruere en rampe som nådde Isle of Ely, beseiret opprørerne ved brohodet og stormet øya. Det markerte slutten på den angelsaksiske motstanden. Den var aldri godt koordinert, og den hadde ikke gode militære ledere å støtte seg på.<ref>''Angelsaksisk krønike'', ss. 206–208; Florence, bind 3, ss. 18–21; Orderic, bind 2, ss. 256–259</ref>

Mange av de normanniske kildene som er bevart til nå ble skrevet i den hensikt å rettferdiggjøre deres handlinger som svar på [[Den hellige stol|pavens]] bekymring over den behandlingen den innfødte befolkningen fikk av sine normanniske erobrere i denne perioden.<ref>Walker (1997)</ref>