Redigerer Norge (avsnitt)

==== Berggrunn ====
Norges berggrunn består av fire hoveddeler: [[Prekambrium|prekambrisk]] [[grunnfjell]], [[den kaledonske fjellkjede]], [[Devon (geologi)|devoniske]] avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og [[Oslofeltet]]. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av [[marmor]], [[olivin]] og [[titanjern]] som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet [[anortositt]], pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 19.</ref>

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. [[Gneis]], [[granitt]] og [[amfibolitt]] er vanligst.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 8.</ref> Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 12.</ref><ref name="ReferenceC">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 24.</ref> Istiden etterlot ferske løsmasser i form av [[morene]]r som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 208.</ref><ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 22–23.</ref>