Redigerer Norge (avsnitt)

==== Berggrunn ====
Norges berggrunn består av fire hoveddeler: [[Prekambrium|prekambrisk]] [[grunnfjell]], [[den kaledonske fjellkjede]], [[Devon (geologi)|devoniske]] avsetninger på Vestlandet og i Trøndelag, og [[Oslofeltet]]. Jan Mayen har en aktiv vulkan og øyen består av unge vulkanske bergarter. Minst halvparten av Norges areal er grunnfjell. Grunnfjellsområdet fra Sognefjorden til Trondheimsfjorden er dominert av gneis med innslag av [[marmor]], [[olivin]] og [[titanjern]] som utnyttes kommersielt. Grunnfjellsområdet mellom Oslofeltet og Hardanger inkludert Sørlandet og Rogaland består av gneis og granitt med innslag av blant annet [[anortositt]], pegmatitt, gabbro og nikkelholdig jernmalm. Ved Kongsberg har forekomst av sølv gitt grunnlag for langvarig gruvedrift.<ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 19.</ref>

Norges fjellgrunn er generelt svært gammelt sammenlignet med berget lenger sør i Europa. De eldste bergartene er omkring 2700 millioner år og finnes i Finnmark og Lofoten-Vesterålen. [[Gneis]], [[granitt]] og [[amfibolitt]] er vanligst.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 8.</ref> Innlandet er preget av skog, myrer og vann i tillegg noe dyrket jord der klima og jordsmonn er egnet.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 12.</ref><ref name="ReferenceC">[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 24.</ref> Istiden etterlot ferske løsmasser i form av [[morene]]r som er en blanding små (sand og leir) og stor partikler (steiner og blokker). Sortert materiale er avsatt under havnivå og danner blant annet leirjord som kom til syne etter landhevningen. Blant annet i områdene rundt Oslofjorden opp til 200 meter over havet er det mye sand- og leirjord. Moreneavsetningene i [[raet]] er et særpreget landskapselement i dette området. Morenemassene danner oftest en varmere jord (som er bedre egnet til dyrking) enn elveavsetninger og dette er en av grunnen til at gårdene i de øvre østlandsdalene ofte ligger i liene og ikke i dalbunnen. I nedre del av vestlandsdalene er dalbunnen som regel slakk og bred med store elveavsetninger og landhevingen har etterlatt høye terrasser som er grunnlag for jordbruk og bosetning. [[Jæren]] er en stor slette som er spesielt gunstig jordbruksland. Rundt Trondheimsfjorden er det større sammenhengende områder av lavland for en stor del dekket av marine avsetninger av leire.<ref>[[#Naturleksikon|''Norsk naturleksikon'' (1978)]], s. 208.</ref><ref>[[#Norge1980|''Norge'' (1980)]], s. 22–23.</ref>