Redigerer Nicolas Jean-de-Dieu Soult (avsnitt)

== Politisk karrière ==
[[Fil:Daumier-Dieu Soult.jpg|mini|Karikatur av hertugen av Dalmatia (Soult) fra 1832. {{Byline|[[Honoré Daumier]] (1808-1879)|type = Litografi av}}]]
Soults politiske karriere var ikke så lysende som hans militære og det har blitt sagt at han kun hadde karakterstyrke i møte med fienden. Etter Napoléons første [[abdisere|abdikasjon]] i 1814 erklærte han seg som monarkist, ble tildelt den kongelige og militære Sankt Ludvigsorden (fransk: Ordre royal et militaire de Saint-Louis) og virket som krigsminister fra 3. desember 1814 til 11. mars 1815. Da Napoléon rømte fra [[Elba]] og vendte tilbake til Frankrike erklærte Soult igjen sin støtte til Napoléon og ble utnevnt til [[pair av Frankrike]]. Under det korte felttoget som endte med [[slaget ved Waterloo]] var han generalmajor og stabssjef for Napoléon, uten å utmerke seg noe videre.

Etter Napoléons nederlag og [[Restaurasjonen i Frankrike|den andre restaurasjonen]] ble han tvunget til å gå i [[eksil]] men i 1819 fikk han lov å vende tilbake og i 1820 ble han utnevnt til marskalk av Frankrike. Han forsøkte igjen å vise seg som en ivrig monarkist og ble i 1827 nok en gang utnevnt til pair av Frankrike. Etter [[Julimonarkiet|julirevolusjonen]] i 1830 erklærte han seg som tilhenger av [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]] som var takknemlig for hans støtte og utnevnte han til marskalkgeneral av Frankrike (fransk: Maréchal général des camps et armées du roi), en tittel som tidligere kun hadde blitt tildelt [[Henri de la Tour d'Auvergne de Turenne|Turenne]], Claude Louis Hector de Villars og [[Moritz greve av Sachsen]].

Soult tjenestegjorde som krigsminister fra 1830 til 1834 og som statsminister (fransk: président du Conseil des ministres) fra 1832 til 1834. Ved kroningen av dronning [[Victoria av Storbritannia|Victoria]] var han tilstede som ekstraordinær ambassadør hvorpå [[feltmarskalk]] [[Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington|Arthur Wellesley]] (hertugen av Wellington) skal ha grepet fatt i armen hans og sagt: «Jeg fikk tak i deg til sist!». Han var igjen statsminister fra 1839 til 1840 og fra 1840 til 1847 og krigsminister fra 1840 til 1844. Da kong Ludvig Filip ble styrtet i 1848 erklærte den aldrende Soult seg igjen som republikaner. Han døde i 1851 på sitt slott i Soult-Berg, nær der han ble født.