Redigerer Nick Drake (avsnitt)

=== ''Pink Moon'' ===
Island Records ville at Drake skulle promotere ''Bryter Layter'' gjennom intervju og konserter. Drake, som ifølge Kirby, røykte store mengder cannabis på denne tiden og viste tegn på [[psykose]], nektet. Vinteren [[1970]] hadde han isolert seg i leiligheten sin i London. Han var svært skuffet over at ''Bryter Layter'' heller ikke ble en suksess og sluttet å ha kontakt med venner og familie. De få gangene han forlot leiligheten var det for å enten spille en konsert eller for å kjøpe dop. Ifølge moren sa Nick til henne at det var på denne tiden alt begynte å gå galt.{{tr}}

Selv om Island Records verken forventet eller ønsket et nytt album, kontaktet Drake lydteknikeren [[John Wood]] i oktober [[1971]] for å arbeide på det som skulle bli den siste utgivelsen hans, ''[[Pink Moon]]''. Innspillingen av albumet foregikk med bare Drake og Wood til stede og tok to dager.<ref name="Macdonald">{{Kilde www
 |url            = http://www.algonet.se/~iguana/DRAKE/exiled1.html
 |tittel         = Exiled from Heaven
 |utgiver        = Mojo Magazine
 |utgivelsesdato = januar 2000
 |url-status    = død 
 |arkivurl       = https://www.webcitation.org/67ul0Ywpf?url=http://www.algonet.se/~iguana/DRAKE/exiled1.html
 |arkivdato      = 2012-05-25
| språk=en
}}</ref> De elleve dystre sangene på ''Pink Moon'' er korte. og albumet er bare 28 minutter langt, noe Wood betegnet som «akkurat passe, en vil virkelig ikke at det skal være lengre.» I motsetning til ''Bryter Layter'' spiller Drake alene på alle sangene på ''Pink Moon'' bortsett fra en liten piano-overdub på tittelsangen.

Da plata var ferdig, la han den på resepsjonsdisken i lokalet til Island Records, der den lå til den ble oppdaget en uke senere. ''Pink Moon'' solgte enda dårligere enn sine to forgjengere, selv om den fikk noen gode kritikker. Drake begynte på denne tiden å snakke om å slutte som artist og heller skrive sanger for andre artister eller bli [[dataprogram]]merer.{{tr}}

''Pink Moon'' fikk, etter all sannsynlighet, ingen omtale i norske aviser ved utgivelsen. Ti år etter Drakes død, i 1984, ble platen erklært for å være Drakes «store mesterverk og en av de fineste plater noensinne» i ''[[Arbeiderbladet]]''.<ref>''Arbeiderbladet'', 23. oktober 1984, s. 45. Lest 21. mars 2021.</ref>