Redigerer Naurus historie (avsnitt)

===Velstandsperiode===

[[Fil:Nauru-phosphateship.jpg|thumb|Skip blir lastet med [[fosfat]] ([[1975]])]]
[[Fil:Nauru-phosphatetrain.jpg|thumb|Et tog lastet med [[fosfat]] på øyas smalsporbane ([[1975]])]]
Etter andre verdenskrig gikk Nauru igjen til [[Australia]]. I [[1947]] ble øya et [[tilsynsområde]] kontrollert av Australia, [[Storbritannia]] og [[Ny-Zealand]]. [[18. desember]] [[1951]] fikk øya indre selvstyre, og i [[1956]] ble den øverste høvdingen, [[Timothy Detudamo]], regjeringsformann. Etter at [[Raymond Gadabu]] fra [[1953]] til [[1955]] hadde hatt dette vervet, tok [[Hammer DeRoburt]] over, og han jobbet hardt for selvstendighet. Allerede i [[1966]] var fosfatindustriens ødeleggelse på øya tydelig, og Australia tilbød seg å gi en øy tilhørende [[Queensland]] til nauruerne i bytte mot Nauru, men nauruerne ville heller bli på Nauru og få selvstendighet. Etter en folkeavstemning erklærte Nauru i [[1967]] sin selvstendighet, som avsluttet det australske vergemandatet over øya. [[31. januar]] [[1968]] ble Nauru politisk selvstendig, og ble anerkjent av Australia og FN som en [[republikk]]; første president ble [[Hammer DeRoburt]]. DeRoburt forble president til [[1976]], da [[Bernard Dowiyogo]] tok over. Dowiyogo ble internasjonalt bemerket takket være sin kritikk av [[Frankrike]]s testsprengninger av [[atomvåpen]] i [[Stillehavet]].

Nauru profitterte først på fosfatutvinninga etter [[1970]], da [[Nauru Phosphate Corporation]] ble etablert og tok over for det britiske fosfatselskapet. Med hjelp av fosfatinntektene ble infrastrukturen oppgradert til vestlig standard, med en hovedvei som går rundt hele øya, samt en vei fra [[Buada]] til og rundt [[Buada-lagunen]], pluss to australske kraftverk i [[Aiwo]]. Nauru ble det nest rikeste landet i verden (regnet etter [[Bruttonasjonalprodukt|BNP]] per person), nest etter [[Saudi-Arabia]].

Med gravemaskiner ble fosfat daglig gravd opp fra jorda, og transportert til skip ankret opp utenfor korallrevene i [[Aiwo]] via en smalsporbane. Årlig ble rundt 2&nbsp;[[million]]er [[tonn]] utvunnet. Restene etter utvinningen er i dag kun et ubeboelig månelandskap av [[korall]]stein. Kun en beboelig kyststripe på 150&ndash;300&nbsp;[[meter]] står igjen. Det australske samveldet opprettholdt sitt tilbud om ei øy utafor Queensland, men regjeringen nektet, fordi de var redde for at uavhengigheten ville gå dukken hvis de tok imot tilbudet.

Nauru saksøkte Australia på grunn av deres fosfatutvinning på øya fra før Naurus selvstendighet. [[9. august]] [[1993]] fikk Nauru 107&nbsp;000&nbsp;000&nbsp;[[australsk dollar|dollar]] fra Australia til et restaureringsprogram for øya. Dette programmet inneholdt blant annet rehabilitering av områder der fosfat hadde blitt utgravd, der kun koralltakker sto igjen, men på grunn av det store arealet det gjaldt ble dette prosjektet gitt opp, og pengene brukt på videre modernisering av infrastrukturen. Som en følge av denne gaven, valgte Nauru å ikke videre forfølge saken mot Australia.

[[9. oktober]] [[1997]] inngikk regjeringa en kontrakt med Det internasjonale [[diabetes]]instituttet om et langvarig forskningsprosjekt (30&nbsp;% av alle nauruere har diabetes). Kontrakten innebærer at nauruere gjør seg tilgjengelige for genetiske undersøkelser i 20&nbsp;[[år]], og at staten deltar i finansieringa av prosjektet. [[1. mai]] [[1999]] ble Nauru fullt medlem i [[Samveldet av nasjoner|Samveldet]], og [[14. september]] samme år ble det medlem av [[FN]].