Redigerer Maximianus (avsnitt)

=== Krig mot stammer ved Rhinen ===
Maximianus innså at han ikke umiddelbart kunne undertrykke Carausius og drev isteden krig mot germanske stammer ved Rhinen.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 71; Corcoran (2006): «Before Constantine», s. 40.</ref> Disse stammene var antagelig en større trussel mot freden i Gallia.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 141</ref> Selv om Maximianus hadde mange fiender langs elven, var de ofte i konflikt med hverandre enn i krig med Romerriket.<ref name="W50">Williams, 50.</ref> Det er bevart få datoer for Maximianus krigføring bortenfor Rhinen mellom 285 og 288.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 142. Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', nedtegner fem datoer for perioden: den første, 10. februar 286 ved Milano (''Codex Justinianus'' 8.53(54).6; ''Fragmenta Vaticana'' 282); 21. juni 286 ved Mainz (''Fragmenta Vaticana'' 271); 1. januar 287 ved Trier eller Köln eller Mainz (dato av konsulær antagelse, ''Panegyrici Latini'' 10(2).6.2 ff.); og 287, hans "ekspedisjon over Rhinen" (''Panegyrici Latini'' 10(2).7.1ff.) (Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 57).</ref>

Mens han mottok den konsulære ''[[fasces]]'' den 1. januar 287, ble Maximianus forstyrret av nyhetene om et angrep fra barbarene. Han tok av sin toga og på sin rustning, og marsjerte mot barbarene og selv om de ikke fullstendig ble spredt, feiret han seier i Gallia senere det samme året.<ref name="Barnes">Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 72.</ref>

Maximianus mente at [[burgundere]] og [[alamannerne]] ved i områdene [[Mosel]]-[[Vogesene]]fjellene var den største trusselen, og angrep dem først. Han drev krig med [[brent jords taktikk]], la øde deres landområder og reduserte deres antall ved sult og sykdom. Deretter forflyttet han seg og angrep de svakere [[herulere]] og kaibonerne. Han området og beseiret dem i et enkelt slag. Han kjempet i egen person, red langs slaglinjen inntil de germanske krigerne brøt av. Romerske styrker forfulgte de flyktende germanske krigerne og kjempet dem ned. Da hans fiender var svekket av sult,<ref name="W50" /> invaderte Maximianus over Rhinen.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 57; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 50.</ref> Han trengte dypt inn i germansk territorium, og ødela det han kom over av hjemlandet til sine fiender<ref name="W50" /> og hadde en oppvisning av den romerske hærens overlegenhet.<ref name="BCE7" /> Ved vinteren 287 hadde han fordelen av at landområdene ved Rhinen var frie for germanske stammer.<ref name="W50" /> ''Panegyrici Latini'' erklærte: «Alt jeg ser bortenfor Rhinen er romersk.»<ref>''Panegyrici Latini'' 10(2).7.7, sitert i Bowman (2005), s. 72.</ref>

[[Fil:Const.chlorus02 pushkin.jpg|thumb|right|[[Konstantius I Klorus|Flavius Konstantius Klorus]], Maximianus' pretorianske prefekt og ektemann av hans datter Theodora]]
Våren etter gjorde Maximianus forberedelser for å ta seg av Carausius. Diocletian kom reisende fra øst.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 142–143; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 50.</ref> Keiserne møttes dette året, men verken dato eller sted er kjent med sikkerhet.<ref>Barnes (1982): ''The New Empire of Diocletian and Constantine'', s. 57; Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 31.</ref> De ble antagelig enige om en felles krigføring mot alamannerne og en maritim ekspedisjon mot Carausius.<ref>Rees (2002): ''Layers of Loyalty in Latin Panegyric'', s. 31; Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 142–43; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 50. Barnes (''Constantine and Eusebius'', s. 7) daterer møtet til etter krigføringen mot alamannerne.</ref>

Senere det samme året ledet Maximianus en overraskende invasjon av [[Agri Decumates]] – en region mellom øvre Rhinen og øvre Doanu, dypt inn i territoriet til alamannerne. Samtidig invaderte Diocletian Germania via [[Raetia]]. Begge keiserne brente ned avlinger og matlagre der de kom og brøt ned germanernes midler for overlevelse.<ref>Southern (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 142–43; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 50.</ref> Da la store områder inn under imperiet og tillot Maximianus' oppbygging til å fortsette uten videre forstyrrelser.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7; Corcoran (2006): "Before Constantine", s. 40</ref> I kjølvannet av krigen ble byer langs Rhinen gjenoppbygd, brohoder reist på østbredden av slike steder som Mainz og Köln, og en militær grense ble etablert, bestående av festninger, veier, og befestede byer. En militær hovedvei gjennom Tornacum ([[Tournai]], [[Belgia]]), Bavacum ([[Bavay]], France), Atuatuca Tungrorum ([[Tongeren]], Belgia), Mosae Trajectum ([[Maastricht]], Nederland), og Köln befestet knutepunkter langs grensen.<ref name="W5051">Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 50–51.</ref>

Tidlig 288 utnevnte Maximianus sin pretorianske prefekt [[Konstantius I Klorus]], ektemann av hans datter Theodora, til å lede krigen mot Carausius' frankiske allierte. Disse frankerne kontrollerte utløpet av Rhinen, og forhindret maritime angrep mot Carausius. Konstantius bevegde seg nordover gjennom deres områder, bedrev omfattende ødeleggelser, og nådde fram til kysten av Nordsjøen. Frankerne ba om fred og i den påfølgende fredsavtalen gjeninnsatte Maximianus den avsatte frankriske kong Gennobaudes.<ref name="Barnes" /> Gennobaudes ble Maximianus' vasall og mens mindre frankiske høvdinger sverget lojalitet til Gennobaudes, var romersk regional herredømme sikret.<ref>Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7; Bowman (2005): «Diocletian and the First Tetrarchy», s. 72; Williams (1997): ''Diocletian and the Roman Recovery'', s. 51.</ref>

Maximianus tillot [[Oldtidens frisere|frisere]], [[saliske frankere]], [[chamavere]] og andre stammer å bosette seg på en stripe av romersk territorium, enten mellom Rhinen og sideløpet [[Waal]] fra Noviomagus ([[Nijmegen]], Nederland) til Traiectum ([[Utrecht (by)|Utrecht]], Nederland)<ref name="W5051" /> eller i nærheten av Trier.<ref name="BCE7">Barnes (1981): ''Constantine and Eusebius'', s. 7.</ref> Disse stammene fikk tillatelse til å bosette seg på den betingelsen at de anerkjente romersk dominans. Deres tilstedeværelse ga en arbeidskraft og forhindret bosetning fra andre frankiske stammer, og ga således Maximianus en buffer langs nordlige Rhinen og reduserte hans behov for å opprette militære garnisoner i regionen.<ref name="W5051" />