Redigerer Marcus Thrane (avsnitt)

== Arrestasjoner og rettforfølgelse ==
Inntrykket av revolusjonære holdninger på «Lilletinget», ordlyden i adressen til Stortinget, sammen med episoder rundt om i landet i etterkant av «Lilletinget», ga endelig [[stattholder]] Løvenskiold påskuddet han lenge hadde ventet på for å gripe inn overfor bevegelsen. Om morgenen 7. juli ble det foretatt arrestasjoner av sentralledelsen, samt mange lokalledere. Stort sett foregikk dette fredelig, men på Hønefoss ble det litt mer dramatisk da den lokale lederen som var kjent for sine radikale holdninger, hattemaker [[Halsten Knudsen]], ikke uten videre ville overgi seg. («[[hattemakerfeiden]]»)

De satt tre år i varetekt før undersøkelseskommisjonen, som både skulle utrede og dømme, kom med sine dommer i april 1854. Så gikk det nok et år før saken kom opp for [[Høyesterett]]. Høyesterett sluttet seg i alle hovedtrekk til kommisjonens vurderinger, men gjorde noen endringer i straffeutmåling. For Thrane var straffen på 4 års [[tukthus]]. Varetektstida på 4 år ble ikke fratrukket, men på grunn av skjerpede soningsforhold i det nye [[Botsfengselet]] slapp han ut etter 3 år, i 1858. 

I alt 127 thranitter ble dømt for forbrytelser mot statens sikkerhet, med dommer varierende fra syv måneder til ni års straffarbeid og fengsel.<ref>Emblem, Libæk, Stenersen: ''Norge'' 1 (s. 198)</ref> Etter dommene gikk det meste av bevegelsen i oppløsning, sank ned i passivitet eller endret karakter.

Straffene ble husket lenge. Men Abraham Borgen (f. 1816) unngikk å bli arrestert da han flyttet til Skjerstad ved [[Bodø]]. Familien flyttet senere til [[Murmansk]].<ref>[https://www.borgeborgere.no/wp-content/uploads/20130910-Husmann-i-Ullensaker.pdf Abraham Jørgensen Borgen]</ref> Presidenten på «Lilletinget», tømmermannen Fritz Jensen, ble en aktet mann som ordfører i hjembyen Kristiansand.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 328)</ref>

Ut fra svært sprikende vitneutsagn hadde kommisjonen konstruert en historie der forsamlingen på «Lilletinget» skulle ha vedtatt revolusjon den ene dagen, for så å omgjøre vedtaket den neste. Thrane skulle ha vært instrumentell for omgjøringen. Denne ble senere presentert i ''[[Retstidende]]'' som en ubestridt framstilling av fakta - og i hovedsak akseptert av ettertida. Samtidig viser voteringsprotokollene fra Høyesterett, som den gang ble holdt hemmelige, at dommerne selv ikke anså dette som bevist, dvs. [[justismord]].

I sitt votum skrev den mest liberale av dommerne, [[assessor]] [[Ulrik Anton Motzfeldt]] følgende: «...''jeg har Tvivl om han kan fældes. Kan ikke tage i Betragtning uden hvad der hører ind under 9-1 og 9-30. Har han virkelig opfordret til Oprør eller ei? Overordentlig tvivlsomt. Udtrykt sig saa forsigtig, at de fleste Vidner tro, at han fraraadede Revolution.''»<ref>{{Kilde bok|tittel=Marcus Thrane - forbrytelse og straff|etternavn=Ringvej|fornavn=Mona R|utgiver=|år=|isbn=|utgivelsessted=|sider=266|kapittel=13. Forbrytelsen|sitat=}}</ref> Likevel stemte Motzfeldt for domfellelse, fordi Thrane ikke utelukket at det <u>kunne</u> komme voldsomme reaksjoner, dersom bevegelsen ikke vant fram med sine krav: «...''maa ansees at have opfordret til Revolution, henholder jeg med til Ass. Andresens Bemærkninger, nemlig at han altid har stillet Revolutionen i Perspectiv.''»<ref>{{Kilde bok|tittel=Rett og revolusjon|etternavn=Castberg|fornavn=Frede|utgiver=Universitetsforlaget|år=1974|isbn=|utgivelsessted=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref>

Thrane ble med andre ord dømt for å stille en forbrytelse - revolusjon - «i Perspectiv», selv om han bevislig i alt sitt virke gjorde alt han kunne for at det skulle unngås. Han var påvirket av [[utopisk sosialisme]] og tok avstand fra [[kommunisme]]ns fellesskapstanke. Han ville ikke gjøre alle like, men anså [[anarkist]]en [[Pierre-Joseph Proudhon]] som «vår tids uten tvil største [[geni]]» og mente som han at all produksjon burde overtas av [[kooperasjon]]er med lønn etter arbeidsinnsats. Thrane hadde mye felles med tyskeren Wilhelm Weitling<ref>[https://runeberg.org/salmonsen/2/24/0678.html «Wilhelm Weitling», ''Salmonsens konversationsleksikon'']</ref> som var opptatt av [[oldkirken]]s sosiale aspekter.<ref>Tore Pryser: ''Norsk Historie 1814-1860'' (s. 329)</ref>