Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Militærpolitisk komite ===
[[Fil:Trinity Test - Oppenheimer and Groves at Ground Zero 002.jpg|thumb|right|upright|[[Robert Oppenheimer]] og [[Leslie Groves]] ved det som var igjen etter [[Trinityprøvesprengningen]] i september 1945. De hvite overtrekksskoene forhindrer radioaktivt avfall i å feste seg til skosålene.{{Sfn|''Time''|loc=17. september 1945}}]]
Bush ble utilfreds av at oberst Marhsall ikke kunne få prosjektet til å gå raskt nok fremover, at de ikke hadde lyktes i å skaffe området i Tennessee, den lave prioritet som hæren hadde gitt prosjektet og å beskytte hæren og plasseringen av hans hovedkvarter i New York.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=81}} Bush mente at det var behov for en mer energisk ledelse, og tok derfor kontakt med [[Harvey Hollister Bundy|Harvey Bundy]] og generalene Marshall, Somervell og Styer om sine bekymringer. Han ønsket at prosjektet skulle plasseres under en høyt rangerende politisk komite med en høyt ansett offiser – helst Styer – som øverste leder.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=657}}

Somervell og Styer valgte Groves til denne stillingen, og ga ham beskjed om dette 17. september. Samtidig ga general Marshall ordre om at skulle forfremmes til brigadegeneral,{{Sfn|Jones|1985|s=74–77}} da han mente at tittelen general ville gi pondus overfor vitenskapsmennene som deltok i Manhattanprosjektet.{{Sfn|Groves|1962|s=4–5}} Groves' ordre plasserte ham direkte under Somervell i stedet for under Reybold, mens Marshall nå var underlagt Groves.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=659–661}} Groves slo opp sitt hovedkvarter i Washington, D.C. i femte etasje i [[Harry S Truman Building|krigsministerens nye bygning]], hvor også oberst Marshall hadde sitt forbindelseskontor.{{Sfn|Groves|1962|s=27–28}} Han overtok formelt kommandoen over Manhattanprosjektet 23. september. Senere samme dag deltok han i et møte innkalt av Stimson, som dannet en militærpolitisk komite som skulle være ansvarlig ovenfor den øverste politiske gruppen. Denne komiteen bestod av Bush (med Conant som reserve), Styer og [[kontreadmiral]] [[William R. Purnell]].{{Sfn|Jones|1985|s=74–77}} Tolman og Conant ble senere utpekt til vitenskapelige rådgivere for Groves.{{Sfn|Groves|1962|s=44–45}}

Den 19. september oppsøkte Groves [[Donald M. Nelson|Donald Nelson]], formannen for [[War Production Board]], og bad om en bred autoritet til å utstede AAA-prioriteter når det var nødvendig. I starten strittet Nelson i mot, men han ga raskt opp etter at Groves truet med å gå til presidenten.{{Sfn|Groves|1962|s=22–23}} Groves lovte å ikke bruke AAA-prioriteten med mindre det var helt nødvendig. Det var tidlig klart at for prosjektets alminnelige behov, var AAA-prioriteten alt for høy, men samtidig var AA-3-prioriteten alt for lav. Etter en lang kamp fikk Groves til slutt tildelt prosjektet AA-1-status den 1. juli 1944.{{Sfn|Jones|1985|s=80–82}}

Et av Groves første utfordringer bestod i å finne en direktør for ''Procjet Y'' – den gruppen som skulle utforme og bygge bomben. Det opplagte valget var en av de tre laboratorielederne, Urey, Lawrence eller Compton, men de kunne ikke unnværes. Compton anbefalte Oppenheimer, som allerede hadde stor kjennskap til konseptene for hvordan bomben kunne bygges. Oppenheimer hadde imidlertid ikke noen stor administrativ erfaring, og i motsetning til Urey, Lawrende og Compton hadde han ikke vunnet [[Nobelprisen i fysikk|Nobelprisen]], noe mange fysikere mente at lederen av et slikt prosjekt burde ha. Det var også problemer med Oppenheimers sikkerhetsstatus. Flere i hans omgangskrets var [[Kommunisme|kommunister]], deriblant hans bror [[Frank Oppenheimer]], hans kone Kitty og hans venninne Jean Tatlock. En lang samtale på et tog i oktober 1942 overbeviste Groves og Nichols om at Oppenheimer fullt ut forstod de problemene som var ved å etablere et laboratorium på et avsidesliggende sted, og at han skulle utpekes til direktør for dette laboratoriet. Groves avviste personlig betenkelighetene med sikkerhetsstatusen, og utstedte en sikkerhetsklarering av Oppenheimer 20. juli 1943.{{Sfn|Groves|1962|s=61–63}}{{Sfn|Nichols|1987|s=72–73}}