Redigerer Litauen (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Litauens historie}}
Det nåværende Litauen har vært befolket av [[baltiske språk|baltisk]]talende stammer siden forhistorisk tid. De var jordbrukere og hadde handelskontakt med [[Skandinavia]] og med de [[slaviske språk|slaviske]] folk i øst. Litauen blir første gang nevnt i historien i ''[[Quedlinburg]]-annalene'' [[14. februar]] [[1009]]. Omkring 1230 opptrer ''Ringold'' som storfyrste. Hans sønn [[Mindaugas I av Litauen|Mindaugas]] samlet landet i [[1236]]. Han omvendte seg til [[kristendom]]men og lot seg døpe av erkebiskopen av [[Riga]] i [[1251]] og ble kronet til konge av Litauen [[6. juli]] [[1253]].<ref>Tomas Baranauskas. [http://www.voruta.lt/article.php?article=118&showtype=archive ''Lietuvos karalystei — 750 (750 years for Kingdom of Lithuania)''] {{Wayback|url=http://www.voruta.lt/article.php?article=118&showtype=archive |date=20070824124648 }}.2001</ref> Som Litauens første og eneste [[konge]] (før [[1918]]) avsto han landområder til [[Den tyske orden]] og lovet å la ordenen overta hele riket etter sin død. Men i [[1261]] avsverget han kristendommen, slo ordensridderne i slaget ved [[Durbe]], og oppmuntret de hedenske [[Preussen|prøyssiske]] nabostammene til oppstand mot tyskerne. Men etter hans død i [[1263]] bortfalt både kongetittelen og kristendommen.
[[Fil:15-7D Trakai.jpg|miniatyr|[[Trakai]]]]
I løpet av 1300-årene ekspanderte [[storhertugdømmet Litauen]] østover og ble en europeisk stormakt. Samtidig klarte litauerne å slå tilbake videre fremstøt fra de tyske ordensriddernes side. Etter [[tatar]]enes innfall i [[Øst-Europa]] og det [[Kievriket|Kyiv-russiske]] rikets sammenbrudd var det mange slaviske fyrster som frivillig eller under tvang sluttet seg til Litauen. Under ledelse av [[Gediminas]] (1316–1430) og hans sønner [[Algirdas]] og [[Kestutis]] erobret Litauen områdene som i dag utgjør [[Belarus]], mesteparten av [[Ukraina]] og deler av [[Polen]] og [[Russland]].<ref>Paul Magocsi. ''History of the Ukraine''. University of Toronto Press, 1996. p.128</ref> I [[1323]] grunnla Gediminas [[Vilnius]] som rikets hovedstad. Etter utvidelsen østover var et overveldende flertall av Litauens innbyggere slavisktalende kristne med et vel etablert skriftspråk. Slavisk språk og kultur kom derfor til å få stor innflytelse i et land som hittil hadde vært uten skriftkultur. Slavisk ble statens dominerende administrasjonsspråk. Litauen og senere også Polen kom til å betrakte seg som rettmessige arvtakere til Kyiv-riket i konkurranse med det fremvoksende [[storfyrstedømmet Moskva]]. På slutten av 1300-tallet var Litauen i areal det største landet i [[Europa]].<ref>Robert Bideleux. A History of Eastern Europe: Crisis and Change. Routledge, 1998. p.122</ref> Storfyrstedømmet Litauen strakte seg over en vesentlig del av kontinentet, fra [[Østersjøen]] til [[Svartehavet]].
[[Fil:LithuaniaHistory.png|left|thumb| Kart som viser endringene i Litauens territorier fra 1200-tallet til moderne tid.]]
Som det siste hedenske land i Europa ble Litauen kristnet, offisielt i [[1387]], men religionsskiftet var ikke gjennomført før et stykke inn på 1400-tallet. Kong [[Kasimir III av Polen]] døde sønneløs, og den litauiske storfyrste [[Vladislav II Jagello av Polen|Jogaila]], en sønn av Algirdas, var en aktuell kandidat til Polens trone, dersom han inngikk ekteskap med den polske kongedatteren [[St. Hedvig av Polen|Hedvig]]. Men først måtte Jogaila la seg døpe og sørge for at undersåttene også omvendte seg. Etter dåp og ekteskap med Polens dronning kunne han la seg krone som konge av Polen [[2. februar]] [[1386]] under navnet [[Vladislav II Jagello av Polen|Władysław II Jagiełło]].

Polen og Litauen ble gjennom dette ekteskapet forent i en [[personalunion]]. Denne unionen ga Litauen en sterk alliert mot den konstante trusselen fra [[tyskere|tyskerne]] i vest, spesielt fra Den tyske orden i Preussen, og fra storfyrstedømmet Moskva i øst. Unionen fikk vidtrekkende følger for det på forhånd [[ortodoks]]e kristne folkeflertallet i den østlige delen av Litauen. Deres stilling ble etter hvert dårligere i en stat som var dominert av adelen i det [[katolsk]]e Polen og nå også Litauen.

Den første polsk-litauiske union ble imidlertid for en tid splittet av rivalisering mellom Jogaila (Władysław) og hans fetter [[Vytautas den store|Vytautas]]. I [[1401]] delte de makten, slik at Jogaila ble konge av Polen, mens Vytautas ble storfyrste av Litauen. Men de kunne samarbeide i kampen mot ytre fiender, først og fremst mot Den tyske orden, og de lyktes i å sikre vestgrensen mot Preussen (en grense som besto omtrent uforandret til 1918). Sluttpunktet for striden med [[Den tyske orden|de tyske ordensridderne]] var den polske og litauiske seieren i det store [[Slaget ved Tannenberg (1410)|slaget ved Tannenberg]] (Grünewald) [[15. juli]] [[1410]]. Dette stanset videre tysk ekspansjon østover.
[[Fil:Pilkosios kopos 2.jpg|miniatyr|[[Den kuriske landtunge]]]]
[[Tysk-romersk keiser|Den tysk-romerske keiser]] ønsket å gjøre Litauen til keiserlig len med Vytautas som konge, og hans kroning skulle finne sted i [[1429]]. Men polske magnater klarte å forhindre kroningen ved å beslaglegge kronen som keiseren sendte til Litauen. En ny krone ble bestilt i Tyskland og en nye kroningsdato fastsatt, men Vytautas omkom i en ulykke i [[1430]] før kroningen ble gjennomført. Etter at Vytautas var død uten arvinger, kunne Jogaila innsette sin sønn [[Kazimierz]] som arving til begge riker, og den polsk-litauiske union ble gjenopprettet i [[1434]]. I de neste hundre år økte den polske innflytelsen i Litauen.

Storfyrstedømmet Litauen ble i samme periode svekket av gjentatte angrep fra Moskva-riket, som ble en stadig mektigere rival. Landområder gikk tapt til Moskva-fyrsten i [[1558]] og [[1583]]. Under trusselen fra øst inngikk Polen og Litauen [[Lublinunionen|unionen i Lublin]] i [[1569]]. De to landene ble nå knyttet enda tettere sammen i en forbundsstat, [[Polen-Litauen|Det polsk-litauiske samvelde]]. Litauen beholdt nominelt sin suverenitet og sine separate institusjoner, slik som egen hær, egen valuta og eget lovverk.<ref>Stone, Daniel. ''The Polish-Lithuanian state: 1386-1795''. University of Washington Press , 2001. p. 63</ref> I unionstiden ble Litauens adel og borgerskap gradvis mer polsk, og kulturelt ble landet sterkt integrert i Polen. Samveldet førte også til at de tidligere litauiske områdene i det nåværende [[Ukraina]] kom under polsk administrasjon. Den ukrainske adelen ble langt på vei integrert med den polske, og det oppsto en enda dypere kløft mellom den katolske adelen og den stadig mer undertrykte ortodokse befolkningen. Litauen ble i unionstiden et europeisk sentrum for [[Jødedom|jødisk]] kultur med tallrike skoler og et stort bibliotek. [[Rabbi]] ''Eliayahu'' fra Vilnius, (1720–1797), ble en forsvarer av den ortodokse jødedommen bygget på [[Talmud]], mot [[Ḥasidisk jødedom|ḥasidisme]]n og reformbevegelsen.

I [[1795]] ble samveldet oppløst som følge av [[Polens tre delinger|Polens tredje deling]], da de gjenværende landområdene ble delt mellom Preussen, Russland og [[Østerrikes historie#Frankerriket og det tysk-romerske rike|Østerrike]]. Over 90 % av Litauens områder ble lagt under Russlands herredømme, mens resten ble prøyssisk.

===Selvstendighet fra Russland===
[[16. februar]] [[1918]] erklærte Litauen sin selvstendighet som kongedømme. Nasjonalforsamlingen valgte i juli den tyske hertug ''Wilhelm Karl'' (av [[Württemberg]]-dynastiet) til konge under navnet [[Mindaugas II av Litauen|Mindaugas II]]. Han var gjennom morens familie arving til fyrstedømmet [[Monaco]], hvor han ble født og vokste opp. Hans kongeverdighet ble kortvarig, og han satte aldri sine ben i sitt nye kongerike, men ble boende på sitt slott ved [[Stuttgart]]. Da litauerne skjønte at [[Tysklands historie (1871–1918)|Tysklands]] sammenbrudd var nær forestående, forsvant begeistringen for å få en tyskættet konge, og nasjonalforsamlingen besluttet [[2. november]] 1918 å innføre [[republikk|republikansk]] styreform.
[[File:Bundesarchiv Bild 183-B10160, Wilna, Juden, litauischer Polizist (freigestelltes Bild).jpg|thumb|En litautisk vakt på vei med jøder fra gettoen til tvangsarbeid, Vilnius, juli 1941. Av landets vel {{formatnum:200000}} jødiske innbyggere ble 95 % drept i [[Holocaust i Litauen|holocaust]], drapene ble i hovedsak utført av lokal milits under tysk ledelse.<ref>Bubnys, Arūnas (2004). "Holocaust in Lithuania: An Outline of the Major Stages and Their Results". ''The Vanished World of Lithuanian Jews.'' Rodopi. pp. 218–219. ISBN 90-420-0850-4. </ref><ref>Voren, Robert van (2011). ''Undigested past: the Holocaust in Lithuania'' (Vol. 31). Rodopi.</ref>{{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B10160 / CC-BY-SA 3.0 }}]]
Territorielle strider med Polen (om [[Vilnius]]-regionen og [[Suvalkai]]-regionen) og med [[Tyskland]] om [[Memelland]] var hovedsaker for den nye nasjonens utenrikspolitikk. I mellomkrigstiden var landets konstitusjonelle hovedstad [[Vilnius]], selv om byen lå i Polen fra [[1920]] til [[1939]] som følge av [[den polsk-litauiske krig]] (1919-1920) og polakker og jøder utgjorde majoriteten av byens innbyggere (litauerne utgjorde kun 0,8 % av innbyggerne).<ref>L. Donskis. Identity and Freedom: mapping nationalism and social criticism in twentieth-century Lithuania. Routledge (UK), 2002 p.23</ref> De litauiske myndighetene var i denne perioden lokalisert i [[Kaunas]] som midlertidig hovedstad i Litauen.

===Andre verdenskrig===
{{se også|Holocaust i Litauen}}
I [[1940]], etter utbruddet av [[andre verdenskrig]], ble Litauen okkupert og annektert av [[Sovjetunionen]] i overensstemmelse med [[Molotov–Ribbentrop-pakten]].<ref>I. Žiemele. Baltic Yearbook of International Law, [[2001]]. [[2002]], Vol.1  p.10</ref><ref>K. Dawisha, B. Parrott. The Consolidation of Democracy in East-Central Europe. [[1997]] p.293</ref> Etter [[Operasjon Barbarossa|Tysklands angrep på Sovjetunionen]] i [[1941]] trakk de sovjetiske styrkene seg tilbake og landet ble okkupert av tyskerne. Under den tyske okkupasjonen ble om lag 190 000 eller 91 % av de litauiske jødene drept, noe som utgjorde et av de verste dødstallene under [[Holocaust]]. Etter tilbaketrekningen av Tysklands okkupasjonsstyrker ble Litauen i [[1944]] igjen okkupert av Sovjetunionen og lagt inn i unionen som [[den litauiske sosialistiske sovjetrepublikk]].

Under sovjetisk og tysk okkupasjon mellom 1940 og 1954 mistet Litauen over 780 000 av sine innbyggere. Det blir antatt at 120 000 til 300 000<ref>[http://www.state.gov/r/pa/ei/bgn/5379.htm US Department of State Bureau of Public Affairs, August 2006]</ref> av disse ble drept eller ført i eksil til [[Sibir]], mens andre valgte å flykte til land i vesten.

===Oppløsing av Sovjetunionen===
[[Fil:January 13 events in Vilnius Lithuania.jpg|miniatyr|Stridsvogn mot demonstrant i Vilnius 13. januar 1991]]
Femti år med [[Oppløsningen av Sovjetunionen|kommunistisk styre tok slutt]] etter at [[perestrojka]] og [[glasnost]] ble lansert på slutten av 1980-tallet. Litauen, ledet av [[Sąjūdis]], en antikommunistisk og antisovjetisk frigjøringsbevegelse, proklamerte Litauens uavhengighet [[11. mars]] [[1990]]. Litauen var den første sovjetrepublikken som gjorde dette. Sovjetiske styrker forsøkte imidlertid å hindre at landet ble uavhengig. Natten til 13. januar 1991 angrep [[Den røde armé]] Vilnius TV-tårn og drepte 13 litauiske sivile.<ref>''[http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/january/13/newsid_4059000/4059959.stm BBC Story]''</ref> De siste sovjetiske troppene forlot Litauen 31. august 1993.

4. februar 1991 anerkjente [[Island]] som det første landet Litauen som uavhengig, mens [[Sverige]] var det første landet som åpnet ambassade i landet. [[USA]] og andre vestlige land anerkjente aldri Sovjetunionens anneksjon av Litauen, Latvia og Estland.

Litauen ble medlem av [[FN]] 17. september 1991 og 31. mai 2001 ble Litauen det 141. medlem av [[WTO]]. Siden 1988 har Litauen ønsket tettere bånd med [[Vesten]], og 4. januar 1994 var landet det første av de [[Baltikum|baltiske landene]] som søkte medlemskap i [[NATO]]. 29. mars 2004 ble landet medlem av NATO, og ble 1. mai samme år også medlem av [[EU]].