Redigerer Konservatisme (avsnitt)

=== Konservatismen i Norge ===
[[Fil:Lehmann J Welhaven 1842.jpg|thumb|upright|Lyrikeren Johan Sebastian Welhaven var en tidlig norsk konservativ. Portrett malt av Carl Peter Lehmann i 1842.]]
[[Fil:Willoch 1983 (high resolution, cropped).jpg|thumb|upright|Kåre Willoch er en kjent, norsk konservativ politiker i nyere tid]]

I Norge var [[Ludvig Holberg]] en tidlig konservativ tenker, og etter 1814 var fremtredende konservative [[Anton Martin Schweigaard]], [[Frederik Stang]], [[Johan Sebastian Welhaven]], [[Marcus Jacob Monrad]] og [[Aasmund Olavsson Vinje]]. Schweigaard, Stang og Welhaven representerte en embetsmannstradisjon, Monrad var [[metafysikk|metafysisk]] orientert, og Vinje var nasjonalkonservativ.<ref name="Langslet snl" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Bergsgård, Arne|år=1940|tittel=Aasmund Vinje: norsk nasjonal konservatisme|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041604033}}</ref>

[[Nils Kjær]] kritiserte målsak, avholdssak og bedehuskristendom fra et urbankonservativt ståsted.<ref name="Langslet 83-94">{{Kilde bok|forfatter=Langslet, Lars Roar|år=1975|tittel=Konservatismens historie|andre=I samarbeid med Geir Uthaug|utgivelsessted=Oslo|forlag=Cappelen|isbn=978-82-02-03200-5|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007061204017|språk=norsk|side=83–94}}</ref>

[[Kulturradikalisme]]n dominerte norsk kulturliv, men ble i 1930-årene utfordret av kulturkonservative tenkere. «Den annen front» i [[kulturkampen (litteraturhistorie)|kulturkampen]] forsvarte klassiske kunstformer, kritiserte normoppløsning og radikale, materialistiske ideer i samtiden, slik som [[marxisme]]n og [[psykoanalyse]]n. Grunnleggende sett var de i opposisjon til [[positivisme]]n. Blant de mest synlige på «den annen front» var [[Sigrid Undset]], [[A.H. Winsnes]], [[Eugenia Kielland]], [[Fredrik Ramm]], [[Ronald Fangen]], [[Eivind Berggrav]] og [[Ole Hallesby]].<ref name="Langslet 83-94" /><ref name="Slagstad 392-400">{{Kilde bok|forfatter=Slagstad, Rune|år=1998|tittel=De nasjonale strateger|utgivelsessted=Oslo|forlag=Pax|side=392–400|isbn=82-530-2024-4|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008121504114}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Winsnes, A.H.|år=1932|tittel=Den annen front. Engelske idealister|utgivelsessted=Oslo|forlag=Aschehoug|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006121301038}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://foniks.faks.no/2021/06/12/den-annen-front/|tittel=Den annen front og intellektuell konservatisme i Norge|dato=12. juni 2021|forfatter=Evenstad, Øyvind Johannes Vardenær|verk=Føniks Magasin|utgiver=Foreningen for alle konservative studenter (FAKS)|besøksdato=11. juni 2023}}</ref>

«Den annen front» påvirket etterkrigsintellektulle som [[Asbjørn Aarnes]] og [[Egil A. Wyller]], men også den unge kretsen rundt tidsskriftet ''[[Minerva (tidsskrift)|Minerva]]''.<ref name="Slagstad 392-400" /> Om ''Minerva''-kretsen i 1950- og 1960-årene er det sagt at de «så seg selv i kamp på flere arenaer: De følte seg skviset mellom arbeiderpartistaten og næringslivsliberalismen og søkte her å skape en plattform for et tredje, ''konservativt'' standpunkt i norsk politikk.»<ref name="Løvhaug 12" /> [[Lars Roar Langslet]] og [[Francis Sejersted]] er blant de mest kjente bidragsyterne.<ref name="Slagstad 392-400" />

I 1900-tallets [[Den norske språkstriden|norske språkstrid]] representerte både [[Noregs Mållag]] og [[Riksmålsforbundet]] hver sin kulturkonservative ytterlighet. De oppfattet [[samnorsk]]strevet som en uorganisk og radikal språkutvikling.<ref name="Christophersen">{{Kilde artikkel|forfatter=Christophersen, Jens A.|år=1973|tittel=Høyre i norsk politikk|publikasjon=Kirke og kultur|bind=78|nummer=4|side=194–219|issn=0023-186X|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2015062680005_004}}</ref>

Hovedstrømmen innen den norske konservatismen har historisk sett gått gjennom partiet [[Høyre]]. Det gjelder ikke minst den gamle embedsmannskulturens grunnlovskonservatisme. Høyre har hatt et svakere grep om [[motkultur]]ene – bygdekonservatismen, lekmannskristendommen og målsaken – som har fått prege [[Senterpartiet]], [[Kristelig Folkeparti]] og [[Venstre]].<ref name="Christophersen" /><ref name="Snoen" /> Kristelig Folkeparti står, til forskjell fra de kristendemokratiske partiene på kontinentet, i en mer radikal protestantisk tradisjon.<ref name="Buck" />

[[Torbjørn Røe Isaksen]] definerer de fremste ideene i konservatismen i Norge som frihet under ansvar, rettsstat, privat eiendomsrett, balanse, grenser for politikk, styrken i fellesskapene og vegring mot politisk perfeksjon.<ref name="Isaksen 123" /> [[Bernt Hagtvet]] mener at den norske konservatismen har en liberal tendens med skepsis til byråkratisering og en utflytende statsmakt, noe som skiller den fra den svenske og tyske tradisjonen med stabilitet og orden som fremste mål.<ref name="Hagtvet" /> [[Francis Sejersted]] har også pekt på ønsket om balanse mellom statens makt og individets frihet som en rød tråd gjennom partiet Høyres historie, og at dette særlig har dreid seg om individets rettsvern, spesielt overfor staten, og defineringen av statens makt.<ref name="NRK Sejersted" /><ref>{{Kilde bok|forfatter=Sejersted, Francis|år=1993|artikkel=Hvordan og hvorfor lese Høyres historie|redaktør=Brende, Børge, Clemet, Kristin, Norvik, Erling og Stray, Svenn|tittel=Politikk og ansvar. Debattskrift til Kåre Willoch 3. oktober 1993|side=148–150|utgivelsessted=Oslo|forlag=Schibsted|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008011100004}}</ref>

Etter [[andre verdenskrig]] har norske konservative hatt som hovedmål å bekjempe statlig maktkonsentrasjon, byråkratisering og reduksjon av individets frihet. For Høyre har maktspredning gjennom det såkalte [[selveierdemokrati]]et vært viktig. Norske konservative har også opponert mot hva de har oppfattet som moralsk normoppløsning, sentralisering og uansvarlig ressursutnyttelse, sistnevnte på bekostning av vernehensyn.<ref name="Langslet snl" /> Striden om selvbestemt [[abort]] skapte klare skiller mellom ulike typer konservative i Norge i 1970- og 1980-årene, og mens Kristelig Folkeparti gikk klart imot, landet Høyre til slutt på en restriktiv linje som allikevel åpnet for dette. Den ledende borgerlige og konservative politikeren i Norge på denne tiden var Høyres [[Kåre Willoch]].

Fra 1970-årene har partipressen i Norge gått over til å bli mer og mer partipolitisk uavhengig, men spesielt ''[[Morgenbladet]]'' og ''[[Aftenposten]]'' har historisk sett bidratt til å spre konservative ideer. Det har også vært mange lokal- og regionalaviser som har vært redigert ut ifra et konservativt ståsted. Den liberale tankesmien [[Civita]] har i de senere årene tiltrukket seg flere konservative, slik som [[Kristin Clemet]], Torbjørn Røe Isaksen, [[Henrik Syse]] og [[David Hansen (1978-)|David Hansen]].