Redigerer Kommunisme (avsnitt)

=== Marxismen ===
{{Objektivitet}}
:''Se egen artikkel: [[Marxismen]]''
Sentralt i marxismens teori står ideologiens samfunnsøkonomiske teori, som gjerne omtales som ''politiske økonomi'', og synet på fortidig og fremtidig historisk utvikling [[historisk materialisme]] og [[dialektikk]].<ref>Lenin, [http://www.marxists.org/norsk/lenin/1913/03/tre_kilder.htm/ ''Marxismens tre kilder og bestanddeler'']</ref> Sammen utgjør dette en samfunnsteori og virkelighetsoppfatning, der menneskets skaperevne, samfunnets utvikling og kapitalismens indre «lovmessigheter» vektlegges. Teorien ses på som et middel til å oppnå omforming i samfunnet. Teorien hadde ikke ren forståelse av verden som hensikt, men ble sett på som et middel til å omvelte samfunnet.<ref>«Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den.» Karl Marx, Teser om Feuerbach, http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1845/marx_feuerbach_teser/index.htm</ref> Kommunistiske bevegelser hadde som mål at arbeidere skulle organisere seg politisk, og begynne kamp om samfunnsmakten. Marx gav aldri noen inngående beskrivelse og redegjørelse for hvordan det kommunistiske samfunn vil se ut. Friedrich Engels beskrev det: «Når en slik slekt av (nye, red.) mennesker er vokst fram, så vil de gi pokker i hva man i dag tror de skal gjøre. De vil utforme sin egen praksis og i samsvar med den skape sin egen offentlige mening om hvert enkelt menneskes praksis, – punktum.»<ref>Friedrich Engels, Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, Falken Forlag</ref> Altså etterhvert som samfunnet utvikler seg skapes nettopp en ny praksis, og denne vil ikke kunne forutses. Men man kan si at utviklingen går i retning av, og vil nå, klasseløshet. Dette oppfattet kommunister ville innebære allmennmenneskelig frigjøring.

Marxismens fremste mål er altså den revolusjonære omforming av samfunnet, noe som de ønsket å nå gjennom en flertallets (arbeiderklassens) erobring av samfunnsmakten. For å gjennomføre dette kreves en utarbeidet strategi og taktikk såvel som en eller flere organisasjoner. Diskusjonen innen den kommunistiske bevegelse de siste 100 årene har dreiet seg om flere aspekter av marxistisk teori, slik som dialektikk, økonomi etc. men kanskje særlig dominerende er strategi-debatten. Skal man gripe makten med en væpnet gruppe eller med lovlige midler? Gjennom revolusjon eller stadige reformer? Skal kommunistene alliere seg med andre grupper for å øke sin innflytelse?<ref>Hans I. Kleven, Veien(e) til sosialisme, Marxist Forlag, 2009</ref><ref>Antonio Gramsci: http://marxists.org/archive/gramsci/index.htm</ref>

==== Sosialisme, kapitalisme og frigjøring ====

Marx regnes av mange samfunnsforskere, også de som ikke sympatiserer med kommunismen, for å være en av de mest fremtredende teoretikerne om kapitalismen, og han beskrev bl.a. slik i «Det kommunistiske manifest»:

{{Sitat|Borgerskapet opphever stadig mer oppsplittingen og spredningen av produksjonsmidlene, eiendommen og befolkningen. Det har klumpet befolkningen sammen, sentralisert produksjonsmidlene og konsentrert eiendommen på få hender. Den nødvendige følge av dette var den politiske sentralisering. Uavhengige, bare løst forbundne provinser med forskjellige interesser, lover, regjeringer og tollavgifter ble presset sammen i ''en'' nasjon, ''en'' regjering, ''en''lov, ''en'' nasjonal klasseinteresse, ''en'' tollgrense. 
Borgerskapet har under sitt ikke fullt hundreårige klasseherredømme skapt mer omfattende og kolossale produksjonskrefter enn alle foregående generasjoner til sammen. Undertvingelse av naturkreftene, maskiner, anvendelse av kjemien i industri og jordbruk, dampskipsfart, jernbaner, elektrisk telegraf, oppdyrkning av hele verdensdeler, elver som er gjort seilbare, hele befolkninger stampet frem av jorda - hvilket tidligere århundre ante at slike produksjonskrefter lå slumrende i det samfunnsmessige arbeids skjød!|Karl Marx og Friedrich Engels, [http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1848/01/manifestet/index.htm/ Det kommunistiske manifest] (1848), s.17 (Ny Dag, 1969) }}

Kapitalismen er å oppfatte som en koloss som på omfattende og gjennomgripende vis forandrer samfunnet. Vi får høyere utviklede [[produktivkrefter]], høyere produktivitet og derved med denne nyvunnede varerikheten, med dette produksjonsnivået, mister vi behovet for å ha et samfunn som er spaltet opp i klasser. Klasseskillet kan elimineres, arbeidsdagen forminkes og det generelle velferdsnivået kraftig forøkes (rent materielt, men også i form av at menneskene nå står i en relasjon til produksjonen som ikke innebærer [[fremmedgjøring]]). Marx beskriver altså kapitalismens utvikling som progressiv. Men det viktige for Marx er at kapitalismens veldige utvikling, utviklingen av produktivkreftene, for virkelig å kunne fortsette i fullt månn og å frigjørende for mennesket, må det underlegges nye samfunnsmessige [[produksjonsforhold]] (særlig eiendomsforhold).<ref>Karl Marx, Forord til kritikk av sosialøkonomien ([http://www.mlwerke.de/me/me13/me13_007.htm/ original] {{Wayback|url=http://www.mlwerke.de/me/me13/me13_007.htm/ |date=20100313040349 }}), i Pax: «Skrifter om den materialistiske historieoppfatning» s. 215-219.</ref><ref>[http://www.marxists.org/norsk/marx-engels/1844/pariser/fremmedgj_arb.htm/ Karl Marx: Det fremmedgjorte arbeidet 1945)]</ref> Kapitalismens veldige utvikling, fruktene av den ''samfunnsmessige produksjon,'' bør altså ifølge Marx underlegges samfunnsmessige eiendomsforhold. Dette er begrunnelsen og bakgrunnen for kommunistenes planøkonomi, som ofte har blitt forstått som samfunnets (statens) totale kontroll over økonomien – og kritisert deretter. Men denne kan nok også kan forstås som det at man ''i stor grad'' griper samfunnsmessig kontroll, men at deler av en sosialistisk økonomi fremdeles kan være markedsstyrt. (Så lenge tungindustri og bankvesen holdes under statlig kontroll.)<ref>Hans I. Kleven, Veiene til sosialisme, s. 214.226 ([http://www.marxistforlag.no/ Marxist Forlag]: 2009)</ref> Denne endringen, fra kapitalismens profittmotiv til samfunnets fokus på å tilfredsstille menneskenes behov, vil ifølge kommunistene være en overgang som er helt essensiell i frigjøringen av mennesket fra klassesamfunnets åk. Kapitalismens utvikling er altså på et vis grunnleggende god, men den må underlegges sosialistiske forhold for å kunne utvikles videre fullt ut og til menneskenes (ikke bare kapitalistenes) beste.

Selve grunnprinsippet for Marx og Engels, var at utviklingen til kommunismen skulle lede til og innebære en allmennmenneskelig frigjøring.<ref>Marx Engels Leksikon, s. 120 – 122 ([http://www.marxistforlag.no/ Marxist Forlag]: 2010)</ref><ref>MEW 2, s. 541</ref> Således er det ifølge flere kommunister ikke korrekt slik mange i dag gjør, der det trekkes et skille mellom kommunister og andre i forbindelse med demokrati, menneskerettigheter og individualisme – i den forstand at kommunister sies å være anti-individualister og antidemokrater. De sanne individualister er kommunister, ifølge kommunistene selv.<ref>[http://folk.uio.no/regie/litteratur/Artikler/Individualitet.htm/ Regi Enerstvedt: Om individualitet, i tidsskriftet Demo 2/3 2002].</ref>

==== Marxismens syn på demokratiet ====
I enkelte borgerlige samfunn har man ifølge Marx et «borgerlig demokrati». Dette demokratiet anså han som et enormt framskritt over føydalisme og autokrati, og han arbeidet aktivt for demokratiske reformer i egen livstid.<ref>Oscar Dybedahl mfl. På vitenskapens blindveier (Marxist Forlag 2012)</ref> Samtidig hevdet han eiendomsstrukturen i kapitalismen var en hindring til "virkelig demokrati", for eksempel ville en kapitalistisk presse, fordi den var privat eid, ikke kunne bli et organ for ''alle'' menneskers ytringsfrihet.<ref>[http://On%20Freedom%20of%20the%20Press http://www.marxists.org/archive/marx/works/1842/free-press/index.htm]{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref>

Marx og Engels betraktet det formelle demokratiet som en viktig etappe på veien til sosialismen. Som Marx sa: «det første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet reiser seg, og blir den herskende klassen, og at demokratiet slår igjennom.»<ref>MEW 4, 481</ref> I Lenins analyse var det seieren til det formelle ("borgerlige") demokratiet et viktig, men utilstrekkelig skritt. Ifølge denne er staten en voldsmaskin vokst frem av samfunnets deling i klasser. Dette er statens vesen. Statens form kan være demokratisk, hvilket er ønskelig. Men det øverste mål må være å eliminere klassespaltingen, og dermed  det statlige voldsmaskineriet. Dette betyr ikke at alt vi i dag identifiserer som deler av statsmakten forsvinner, samfunnet må fortsatt administreres.<ref>Lenin: «Demokratiet er en statsform, en avart av staten. Følgelig er det, som enhver stat, på den ene siden, organisert systematisk bruk av vold mot personer, men på en annen side betyr det formell anerkjennelse av medborgernes likhet, alles like rett til å bestemme statens forfatning og å styre staten. Og dette fører i sin tur at demokratiet på et visst trinn i sin utvikling først sveiser sammen den klassen som er revolusjonær overfor kapitalismen – proletariatet, og setter det i stand til å knuse, smadre, utslette fra jordens overflate den borgerlige, til og med en borgerlig-repiblikansk statsmaskin – den stående hær, politiet og embedsstanden – og erstatte dem ed en statsmaskin som riktignok er ''mer'' demokratisk, men likevel en statsmaskin, i form av væpnede arbeidermasser, som utvikler seg til en milits hvor hele befolkningen deltar.» Lenin ''Staten og revolusjonen.'' Artikler, avhandlinger og brev. (Oslo 1975 s. 138-139)</ref> (Se, [[proletariatets diktatur]])

På samme måte som Marx fremhevet betydningen av å kjempe igjennom demokrati i det kapitalistiske samfunnet («Så lenge demokratiet ennå ikke er vunnet, så lenge kjemper altså kommunister og demmokratier sammen, så lenge er demokratenes interesser også kommunistenes.»<ref>MEW 4, 317</ref>) fremgår det at demokratiet er den styringsform som er ønsket i en sosialistisk stat.{{tr}}

Selv om tidligere sosialistiske stater og deres «venneland» ofte har neglisjert demokratiske og menneskerettslige prinsipper, er det lite som for det første tyder på at dette er noe særegent ved sosialistiske bevegelser. For det andre er ikke dette, ifølge nær sagt alle av dagens kommunister, noen nødvendig eller ønskelig konsekvens av kommunistisk tenkning. Marxismens og kommunismens visjon er menneskelig frigjøring, også demokratisk. (Jf. sitatet over.) Men kommunismens kritikere hevder at til tross for dette leder det sosialistiske økonomiske programmet ved sin egen logikk til en udemokratisk utvikling. (Se [[#Kritikk av kommunismen|Kritikk av kommunismen]]) For det tredje påpeker noen at flere kommunistiske og sosialistiske prosjekter har vært demokratiske med støtte i et flertall av folket, men at disse har blitt kuppet og knust av høyreorienterte krefter. [[Chile]] (1973) og [[Guatemala]] (1954) er eksempler på demokratiske, sosialistiske styresett som ble kuppet av høyreorienterte krefter, koordinert av CIA.<ref>The Guatemala 1954 Documents; CIA and Assassinations: The Guatemala 1954 Documents, by Kate Doyle and Peter Kornbluh. Introduction, paragraph 3.</ref>

==== Kommunisme som samfunnsform ====
Generelt defineres kommunisme som en samfunnsform hvor klassesamfunnet har blitt brutt ned, hvor staten har dødd bort, og hvor folket yter etter evne, og mottar etter behov. Marx beskriver 3 former for kommunisme: Ur-kommunismen, den moderne kommunismens første fase og den moderne kommunismens andre fase.

===== Primitiv kommunisme eller ur-kommunisme =====
Primitiv kommunisme (tidligere beskrevet som ursamfunn eller ættesamfunn) er ifølge Karl Marx og Fredrich Engels det originale jakt og sanker-samfunnet (hunter-gatherer) som eksisterte i den eldre steinalder  før produktivitetsøkning i jordbruket skapte et samfunnsmessig overskudd som ga grunnlag for livnæring av ikke-produktive lag (overklasse, militær, intellektuelle etc.) og derved også sivilisasjoner og klassesamfunn. Både Marx og Engels hentet innflytelse fra den pioneerende antropologen Lewis H. Morgan, men i dag er hans verker ansett som utdaterte og det finnes ingen universelle definisjoner på livsstilen til før-historiske mennesker.

I et slik steinaldersamfunn lever folk fra dag til dag i små samfunn. De jakter og samler inn mat for hele gruppen og mottar maten umiddelbart eller lagrer den for en senere anledning. I slike samfunn eksisterer ikke konseptet privat eiendomsrett, og mennesker var ikke delt inn i sosiale klasser (noe som først kom med sivilisasjonene 4-3000 f.kr.).

På forskjellig vis vokser dette primitive samfunn inn i sivilisasjonen, med produktivitetsøkning og påfølgende arbeidsdeling, klassedifferensiering – fremveksten av en herskerklasse og en underklasse, produktive og ikke-produktive, stat og rettsvesen. Forskjellige steder ser disse første klassesamfunn forskjellige ut, men først etter at kapitalismen åpner veien for en kommunistisk utvikling kan klassesamfunnet legges bak menneskeheten.

===== [[Den sosialistiske ideologi|Kommunismens første fase]] =====
Dette er ifølge Marx et stadium som i sin politiske natur, enten er demokratisk eller despotisk, og går inn for oppheving av staten, men der opphevingen ikke er fullført, og derfor eksisterer fortsatt den private eiendomsretten i samfunnet. Lenin beskrev denne sosialismen, proletariatets diktatur, slik: «Bare proletariatets diktatur kan frigjøre menneskeheten fra kapitalens undertrykkelse, fra det borgerlige demokratiet, de rikes demokrati, sine løgner, falskhet og hykleri – og opprette demokrati for de fattige, dvs. gjøre demokratiets velsignelser virkelig tilgjengelig for arbeiderne og fattigbøndene, i motsetning til nå (selv i den mest demokratiske – borgerlige – republikk), da demokratiets velsignelser faktisk er utilgjengelig for det store flertallet blant det arbeidende folk.»<ref>Lenin, [http://www.marxists.org/norsk/lenin/1918/12/demokrati.html/ «Demokrati» og diktatur]</ref>

===== Kommunismens andre fase =====
Denne fasen kan beskrives som den sosiale eller radikale kommunismen. Marx kaller denne fasen også for den tredje formen for kommunisme. Når folk nå til dags snakker om et kommunistisk samfunn, er det oftest denne fasen/formen de tenker på. Sosialismen, eller kommunismens andre fase, vokser inn i denne.

Marx skriver om denne formen for kommunisme:

{{Sitat|Den tredje og siste formen for kommunisme står for en positiv oppheving av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og går følgelig inn for en virkelig tilegning av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket. Denne kommunismen står derfor som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingen sin rikdom blir tatt vare på.

Denne kommunismen er som fullgjort naturalisme lik humanisme, og som fullgjort humanisme lik naturalismen. Den står for den sanne oppløsingen av kampen mellom mennesket og (resten av) naturen og mellom mennesket og mennesket, den sanne oppløsingen av kampen mellom eksistens og vesen, mellom tingliggjøring og selvutfoldelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. Han er løsningen på historiens gåte og han er bevisst om det.|<ref>Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv av [[Terje Valen]][http://home.online.no/%7Etervalen/marxbok.htm]  {{Wayback|url=http://home.online.no/~tervalen/marxbok.htm |date=20151030203701 }}</ref>}}

I [[Kapitalen]] skrev han:

{{Sitat|Frihetens rike begynner i virkeligheten der hvor det er slutt på arbeid som bestemmes av nød og ytre hensiktsmessighet; det ligger etter sakens natur hinsides sfæren for den egentlige materielle produksjon.

På samme måte som det primitive menneske må kjempe med naturen for å tilfredsstille sine behov, for å opprettholde og reprodusere sitt liv, må det siviliserte menneske gjøre det, og det i alle samfunnsformer og under alle mulige produksjonsmåter. I utviklingens løp utvides dette naturnødvendighetens rike, fordi behovene utvikler seg; men samtidig utvikles produktivkreftene som tilfredsstiller dem.

Friheten på dette område kan bare bestå i at det samfunnsmessige menneske, de assosierte produsenter, regulerer dette sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte, bringer det under sin felles kontroll, istedenfor å la seg beherske av det som av en blind makt; at de fullbyrder dette stoffskifte med minst mulig kraftanstrengelse og under de for den menneskelige natur mest verdige og adekvate vilkår. Men det er og fortsetter å være et nødvendighetens rike. Hinsides dets grenser begynner den menneskelige kraftutfoldelse som et mål i seg selv, frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på nødvendighetens rike som dets basis. |<ref>[[Kapitalen]], del VII. «Revenues and their Sources», kapittel 48. «The Trinity Formula» [http://marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/ch48.htm]</ref>}}