Redigerer Kirkestriden (avsnitt)

===Professoratet blir besatt===
[[Fil:Den norske Regjering 1905 - no-nb digifoto 20160225 00007 bldsa PK14852.jpg|thumb|300px|Regjeringen som til slutt avgjorde professorstriden.]]
17. september ble det besluttet å lyse ut stillingen en gang til. Denne gangen kom det hele åtte søkere. Blant disse var også denne gangen Ording, og Hauge forsøkte å få regjeringen med på å utelate ham fra vurderingen, uten å lykkes. Det ble denne gangen ikke utlyst en konkurranse, men man bad seks sakkyndige, som bestod av tre [[Sverige|svenske]] professorer i teologi, to [[Danmark|danske]] teologer og en [[Finland|finsk]] professor, om å uttale seg om søkernes vitenskapelige produksjon. Før disse vurderingene kom inn til regjeringen, hadde landet gjennomlevd [[unionsoppløsningen]] i [[1905]], og fått en ny regjering og med det også ny kirkeminister. Den nye kirkeministeren var den konservative prosten [[Christoffer Knudsen]].

I desember 1905 var vurderingene fra de sakkyndige klare. Av seks sakkyndige satte fem Ording som den best kvalifiserte, og av disse var det tre som framhevet ham som en med et betydelig fortrinn. De samme tre vurderte ham også spesielt med tanke på konfesjonelle standpunkt, og fant ham klart innenfor luthersk lære. Cand. theol [[Christian Ihlen]] kom ut som en klar nummer to, også han med mange rosende ord. 

Kollegiet på Det teologiske fakultet innstilte igjen Ording til jobben, også denne gang uten Odlands samtykke. Odland gikk inn for Ihlen. 21. desember sluttet så hele det akademiske kollegium seg til flertallet på Det teologiske fakultet, og anbefalte Ording til stillingen.

Også nå vakte saken stor debatt i avisene, og også blant Stortingsrepresentantene, og det ble igjen satt igang aksjoner fra konservativt lekmannshold i kirken. Det ble innkalt til et møte i Kristiania for å drøfte saken. Formannen ved Det akademiske kollegium, gikk til det skritt å be de tre sakkyndige som ikke hadde uttalt seg om Ordings konfesjonelle sider om å uttale seg om dette. Han håpet med dette å komme med uangripelige argumenter for Ording. Av de tre gjenværende sakkyndige, sa to at Ording ikke hadde noen problemer med å kunne kalles en luthersk teolog, mens den siste var med avventende. En annen av de markante debattantene på Ordings side, var Bjørnstjerne Bjørnson.

Saken skulle ikke opp i statsråd før mot slutten av januar [[1906]], men kirkeministeren, Christoffer Knudsen, gjorde seg opp sin mening allerede 23. desember. Han informerte da resten av regjeringen om at han mente Ording og Ihlen stod omtrent likt, vitenskapelig sett. Han ville ikke vektlegge uttalelsene fra Det teologiske fakultet eller Det akademiske kollegium. Han mente at Ording stod i strid med luthersk bekjennelse, og derfor ikke kunne ansettes, og gikk derfor for Ihlen, selv om han mente at han var en dårlig foreleser. 

27. januar kom saken opp i statsråd. Knudsen innstilte Ihlen til stillingen, men ble nedstemt av seks av de andre statsrådene, deriblant statsministeren. Kongen fulgte så flertallet i regjeringen, og utnevnte Johannes Ording til professor i teologi. Flertallet i regjeringen sa og at de var villige til å ansette Ihling, om begge professorene stod helt likt. Nederlaget førte til at Christoffer Knudsen gikk av som minister i det samme møtet, og [[Otto Jensen]] ble ny kirkeminister.