Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Syro-orientalernes komme===
[[Fil:Tang dynasty.PNG|thumb|[[Tang-dynastiet]] (gult) og dets vasaller (beige) ca. år 660]]
Med [[syro-orientalerne]] trer man inn i den historie der man har sikker kunnskap. [[Tang-dynastiet]]s fremste keiser var den store [[Keiser Taizong av Tang|Taizong]] (627-649), som forente hele det siviliserte Øst-Asia inklusive store deler [[Sentral-Asia]] og Nord-India, men unntatt [[Japan]], under sitt [[septer]]. Kina fikk aktive handelsforbindelser med [[Persia]] og dermed [[Mesopotamia]] og andre deler av Midtøsten.

Det hersker ingen tvil om at det var på denne tid at [[jødene]] kom til Kina - den lille gruppen jøder som den dag i dag (2006) finnes i [[Kaifeng]] i [[Henan]] stammer fra denne innvandringen. [[Muslimer|muslimene]] kom ikke lenge etter. Det er også sannsynlig at det allerede var en del utenlandske syro-orientalske handelsmenn i Chang'an (Xi'ans gamle navn). Det kan også virke sannsynlig at det var små syro-orientalske grupper i andre større byer, som [[Kaifeng]]. De var i alle fall på plass før biskop [[Alopen]] dro til Kina for å organisere sjelesorgen blant dem.

Alopen er den første syro-orientalske misjonær til Kina man kan si noe sikkert om. Imidlertid finnes det også indikasjoner på at syro-oriantalerne kanskje noe tidligere hadde forsøkt seg på misjonsfremstøt sjøveien, helt sikkert til dagens [[Sri Lanka]] men også muligens til [[Java (øy)|Java]], [[Malayahalvøya]] og opp til Kinas sørkyst.<ref>Stephen B. Bevans, S.V.D. og Roger P. Schroeder, S.V.D.: ''Constants in Context: A Theology of Mission for Today'', Orbis Books, Maryknoll (New York) 2005, s. 104</ref><ref>Dale T. Ivin og Scott W. Sunquist: ''History of the World Christian Movement'', bind I, ''Earliest Christianity to 1453'', Maryknoll NT: Orbis Books, 2001, s. 310</ref>

====Den nestorianske stele====
[[Den nestorianske stele]] (kinesisk: ''Jingjiao beiwen'' = Den strålende religions stele), som ble gjenoppdaget i eller nær [[Xian]] (tidligere Chang'an) i [[1623]], er en [[stele]] som ble oppstilt der i Tangrikets hovedstad i [[781]]. Den gjengir på en troverdig og detaljert måte hvordan den syro-orientalske (såkalt nestorianske) form for kristentro kom til Kina med biskopen [[Alopen]], og hvordan den ble velvillig mottatt av keiseren i året [[635]], spredte seg og presenterte sin lære, som stelen kaller ''Den lysende religion'' ev. ''den strålende religion'' (kinesisk: ''Jingjiao''). Alopen kom ikke plutselig og uventet, keiseren kjente til hans komme og sendte han i møte en eskorte som førte ham til hovedstaden Chang'an.

====Alopens virke, kirkens vekst====
Alopen oversatte de nestorianske [[sutra]]er til kinesisk. Det er grunn til å anta at de medbragte skrifter ikke var skrevet på syrisk, men på persisk eller sogdiansk. I [[638]] var den første oversettelsen klar: «''[[Jesus-sutraene|Sutraen om Jesus Messias]]''» (''Xuting mishi suojing''), med elementer fra [[Bibelen]]. Den gjorde det klart at det var intet i det kristne budskap som kunne true de kinesiske tradisjoner. Alopen understreket her det kristne budskaps universalitet, og benyttet også noen konfucianske, taoistiske og buddhistiske begreper i fremstillingen. Han understreket at Kristus var frelseren for alle folkeslag. Han fikk frem at lojalitet til staten og [[barnlig pietet]] til foreldrene ikke ble anfektet av kristendommen; kristendommen støttet selv disse verdier. Det kristne budskap truet ikke den kinesiske samfunnsorden, men var med om å støtte opp om den.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 13</ref> Keiser Taizong var fornøyd, og gav tillatelse til at den nye lære kunne forkynnes i hele riket. 
[[Fil:A_Tang_Dynasty_Empress_Wu_Zetian.JPG|thumb|Wu Zhao ([[Keiserinne Wu Zetian]]), regj. [[690]]-[[705]] var blant de få tidlige Tang-herskere som diskriminerte den syro-orientalske kristentro.]]
Ved et edikt erklærte keiseren samme år at den kristne lære skulle være en av rikets tolererte religioner, og Alopen fikk forkynnelsestillatelse.<ref>Antonio Forte: ''«The Edict of 638 Allowing the Diffusion of Christianity in China'', i Paul Pelliot (red): ''L'Inscription Nestorienne de Si-ngan-fou'', Kyoti: Scuola de studi sull'Asia Orientale; Paris: Collège de France, Institut des Hautes Êtudes Chinoises, 1996, s. 349-373</ref>

Dette utløste stor misjonsaktivitet, og det ble opprettet klostre i landets viktigste byer. Den neste keiser, [[Keiser Gaozong av Tang|Gaozong]] ([[650]]-[[683]]), gav Alopen tittelen ''«Den store åndelige herre og beskytter av riket»''. Innskriften på den nestorianske stele hevder at ''«troen er utbredt i alle ti provinser ... og det er klostre i hundre byer»''. Kildene viser at syro-orientalerne la vekt på å formulere det kristne budskap i [[konfucianismen]]s filosofiske språkstil. Ved sine overlegne kunnskaper i [[medisin]] og [[kirurgi]] ble syro-orientalere syro-orientalerne satt høyt i samfunnet, men ettersom deres lederskap var gjennomgående ikke-kinesisk og mange av deres medlemmer utenlandske handelsfolk ble de kategorisert sammen med [[buddhismen]] og [[zoroastrianismen]] som en «utenlandsk religion».

Senere fulgte det en tid da de kristne ble diskriminert eller undertrykt. Den første kraftige motstand kom fra buddhistisk hold [[698]]-[[699]], under [[keiserinne Wu Zetian]]. Rundt [[713]] var det taoistene som fulgte på. Men kristendommen reiste seg etter disse kritiske perioder. På bakgrunn av [[An Lushan-opprøret]] i [[755]] med den sosiale og politiske omveltning som fulgte, samt vitamininnsprøytningen taoismen og konfucianismen fikk på denne tid, er det faktisk nokså overraskende at den nestorianske stelen lot seg oppsette i [[781]]; det kan bare forklares med at syro-orientalernes tro kom seg levende gjennom motgangen.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 13</ref>