Redigerer Johan Sebastian Welhaven (avsnitt)

=== Erindringer ===
Welhaven er blitt kalt «erindringens dikter»<ref>[https://ndla.no/subject:1:8bbcfdcb-2edc-4fc0-b8a4-f342514b9f20/topic:3:186579/topic:2:195781/resource:1:127294 ''Erindringens dikter: J.S. Welhaven]</ref> fordi han ofte diktet om emner som hadde levd i ham lenge før de endelig fant sin dikteriske form. Diktene er ikke sjelden elegiske, stemningsfulle og tilbakeskuende.

Noen av Welhavens dikt er inspirert av hans opplevelse av Camilla Wergeland, også dikt som er skrevet lenge etter at de begge var inngått i andre forhold.

{{Sitat|''Der kom en Stands i Soiréen,<br />da Præstens Datter traadte ind,<br />og Sladren, der gik om til Theen,<br />blev stum ved hendes lette Trin.''<ref>fra «Soiree-billeder», del 2, ''Nyere Digte'', 1844/45</ref>}}

Miljøet i Christiania var lite, og Welhaven traff ikke sjelden sammen med Camilla Wergeland når hun var på bybesøk. De to ble fengslet av hverandre, især var hun hemmelig forelsket i ham, hvilket framgår av hennes brev og dagbøker fra ungdomsårene, der hun som regel omtaler ham som «St. Sebastian», et uttrykk Welhaven satte pris på. Han på sin side var «hendraget» til henne<ref>Sitert fra brev til Camilla fra 1859</ref>, men situasjonen var vanskelig på grunn av forholdet til hennes bror, Henrik Wergeland, og faren, Nicolai Wergeland, som Welhaven lå i offentlige feider med. Han nærmet seg henne, og trakk seg unna igjen flere ganger. Han foreslo at de kunne opprette et ''smukt'' søskenforhold. Camilla prøvde gang på gang å reise en mur mot Welhaven, men han klarte ikke helt å holde seg unna, ikke før han forelsket seg alvorlig i Camillas venninne, Ida Kjerulf. Camilla Wergeland ble senere gift med [[Peter Jonas Collett]] som tilhørte kretsen rundt Welhaven. Hennes fascinasjon for Welhaven fulgte henne livet ut.

Selv om Ida Kjerulf og Welhaven var glade i hverandre, motsatte hennes foreldre seg forbindelsen, for Welhaven hadde ingen stilling. Først da Ida Kjerulf ble syk av [[tuberkulose]], fikk han lov til å besøke henne. Hun døde bare et par uker etter at han var blitt utnevnt til [[lektor]] i filosofi.<ref>[[Gorgus Coward]]: ''Diktere og diktekunst'' (s. 95). Fabritius & sønners forlag, Oslo 1962</ref> Noen av diktene hans handler om sorgen og savnet etter henne. I «Det omvendte Bæger» opptrer [[ridder]] Gilbert som har mistet sin kone. En fe tilbyr ham en glemselsdrikk, men han kaster begeret fra seg, for sorgen vil han bære med seg og på [[skjold]]et sitt:
{{Sitat|''Et omvendt Bæger var malt derpaa;<br />det bar Hr. Gilbert, en Helt som Faa,<br />og vilde sin Sorg beholde.''<ref>fra «Det omvendte Bæger»</ref>}}
I sorgen kan religiøsiteten hans også ligge åpen. Ett av Welhavens kjente dikt, «Den Salige» fra ''Halvhundrede Digte'' (1848/49), bygger på minnet om Ida Kjerulf, og slutter seg nær til hans berømte kjærlighetsbrev til henne.
{{Sitat|''... og paany din Salighed er over<br />mine Drømme som et Lysets Bad,<br />og jeg hører atter hvad du lover,<br />at vi aldrig mer skal skilles ad.''<ref>fra «Den Salige», ''Halvhundrede Digte'', 1848/49</ref>}}
[[Fil:Myllarguten oval.jpg|thumb|left|«Møllergutten», ''Reisebilleder og Digte'', 1851, 1. strofe:<br /><br /><small>''Møllergutten sad ved Kværnehuset<br />under Haukeliens Fjeld,<br />og han hørte der i Elvesuset<br />Hallingslaatten fra det dybe Væld.<br />Fossegrimmen sine Strænge rørte,<br />Skummet sprang og hvirvlede dertil;<br />Ingen uden Møllergutten hørte<br />hvordan Elven gik med Strængespil.''</small>]]