Redigerer Jean-Baptiste Lully (avsnitt)

=== Den franske operas Solkonge (1672–1685) ===
[[Fil:Jean-Baptiste Lully 1.jpeg|upright|mini|Jean-Baptiste Lully]]
Komponisten [[Robert Cambert]] og librettisten [[Pierre Perrin]] drev i kompaniskap ''Académie Royale de musique'', forløperen til [[Pariseroperaen]]. I 1672 oppførte de det som regnes som den første franske operaen, ''Pomone''. Forventningene var små, men suksessen ble desto større. Lully betraktet viraken som ble de to kompanjongene til del med en stor porsjon misunnelse og ved hjelp av kløktig intrigemakeri lyktes det ham å få den økonomisk ubehjelpelige Perrin ruinert og kastet i gjeldsfengsel. Lully tilbød seg å dekke gjelden til den ulykkelige Perrin og sørge for at kongen slapp ham ut. Som motytelse krevde han at Perrin gav Lully operarettighetene og alt dertil hørende. Perrin gikk med på handelen uten å forstå hva det skulle føre med seg.

Lully kontrollerte nå Académie Royale de musique og hadde [[monopol]] på operaoppføringer og andre rettigheter som kongen innrømte ham. Ingen kunne oppføre musikk uten at ''le Surintendant'' hadde gitt sin tillatelse, den som trosset monopolet risikerte at instrumenter, kostymer, inntekter etc. ble konfiskert. Eksempelvis ble [[Molière]] hardt rammet i sine siste leveår ved at Lully hadde fått eiendomsretten til alle tekstene som han hadde skrevet musikk til. Alle fikk føle Lullys makt, og flere av de mest ansette komponister og musikere sa opp sine poster ved hoffet, en av dem var grunnleggeren av den franske cembaloskolen, [[Jacques Champion de Chambonnières]].

1672, året han kom til makten, presenterte Lully sin første opera på scenen, [[pastorale]]n ''Les Fêtes de l'Amour et de Bacchus''. På grunn av tidsnød skrev han en pastisj etter samme modell som ''Ballet des Ballets''. Verket ble svært populært og la grunnsteinen for hans videre karriere som den franske nasjonaloperaens «far».

I motsetning til Cambert og Perrin, gav Lully balletten stort rom i sine verk. Alle Lullys ''tragédies'' består av en prolog og fem akter. I hver akt er det et ''[[divertissement]]'', en storslått scene med ballett og korinnslag. Prologen kan ses på som en egen ''divertissement'' som utelukkende tjente til å forherlige «Solkongen».

1673: operaen ''Cadmus et Hermione'' ble presentert på scenen, den regnes som Lullys første tragedie. Året etter fulgte ''[[Alceste (Lully)|Alceste]]'', uroppførelsen av denne festoperaen foregikk i Versailles' marmorhall og var et av høydepunktene under den tredje Versailles-festen. I 1675 ble ''Thésée'' uroppført; like storslått, like framgangsrik.

1676: tragedien ''Atys'' bærer undertittelen «kongens opera» fordi kongen angivelig skal ha vært medkomponist. Her gav Lully avkall på pauker og trompeter for å oppnå en mørk og røff klang. Operaen inneholder en legendarisk «søvnscene» der den unge gambisten [[Marin Marais]] framstilte en av drømmene.

[[Fil:Jean-Baptiste Lully Bonnart.jpg|mini|upright|Lully i hoffdrakt]]
1677: ''Isis'' var et genialt verk som fikk en lunken mottakelse. Den pussige handlingsgangen [[Philippe Quinault]] hadde forfattet ble kritisert, og Lullys musikk funnet for intellektuell. Operaen fikk undertittelen «musikernes opera» fordi musikere og personer med musikalsk utdannelse var begeistret for verket.

1678: Lully omarbeidet ''Psyché'' (en ''tragédie-ballet'') med hjelp av librettistene [[Thomas Corneille]] og [[Bernard Le Bouyer de Fontenelle]]. Endringene innebar at talte dialoger ble erstattet med sang.

1679: ''Bellérophon'' ble skapt i samarbeid med Thomas Corneille. Året etter fulgte ''Proserpine''.  I 1681 krevde kongen en hoffballett,  da han ønsket å gjenopplive den gamle tradisjonen. Dette verket, ''Le Triomphe de l'Amour'' («Kjærlighetens triumf»), ble danset av kongens etterkommere og ble et av Lullys mest berømte verk.

1682: hoffet flyttet til Versailles og i anledning begivenheten ble operaen ''Persée'' oppført. Nesten 100 år senere, 17. mai 1770, ble ''Opéra royal du château de Versailles'' innviet med samme verk i anledning den framtidige kongen [[Ludvig XVI]]s bryllup med [[Marie Antoinette]]. Dette forteller hvilken betydning Lullys verk fortsatt hadde utover 1700-tallet.

1683: Dronningen døde og oppføringen av ''Phaeton'' ble utsatt.

1684: Lullys mest suksessfylte sceneverk, ''[[Amadis de Gaula|Amadis]]''. Riktignok var det komponert året før, men dronningens død utsatte uroppføringen med ett år. Amadis ble oppført hvert eneste år resten av kongens liv. Temaet er franske ridderepos hvor det høyeste idealet er forsvaret av troen: opphevelsen av [[Ediktet i Nantes]] satte sine spor også i musikken.