Redigerer Israel (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende artikkel|Israels historie|seogså=Jødisk historie}}

=== Tidlige røtter ===
{{Utdypende|Oldtidens Israels og Judeas historie|seogså=Israels land}}
[[Israels land]], også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som ''Eretz Yisrael'', har vært hellig for troende jøder fra de bibelske patriarkers tid: [[Abraham (bibelsk person)|Abraham]], [[Isak]] og [[Jakob (stamfar)|Jakob]]. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.pbs.org/walkingthebible/timeline.html 
| utgiver=Public Broadcast Television 
| tittel=Walking the Bible Timeline 
| verk=Walking the Bible 
| besøksdato=2007-09-29
| språk=engelsk}}</ref> Ifølge [[Tora]]en ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland,<ref>[[Femte mosebok]] 30, 5: Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre vant, og du skal vinne det igjen. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg tallrikere enn dine fedre.</ref><ref>[[Nehemja]] 1, 9: Men hvis dere vender om til meg, holder mine bud og lever etter dem, da vil jeg samle dere, om dere så er drevet bort helt til verdens ende, og føre dere til det stedet som jeg har valgt til bolig for mitt navn.</ref> og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke [[Antikkens Israels og Judeas historie|jødiske kongeriker og stater]] etablert for å styre [[Israels land#Dimensjoner ifølge Bibelen|regionen]]. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet.<ref>Friedland Hecht 2000 s. 8. «For a thousand years Jerusalem was the seat of Jewish sovereignty, the household site of kings, the location of its legislative councils and courts.»</ref>

I tiden mellom de jødiske kongerikene og [[de islamske erobringene]] på [[8. århundre|700-tallet]] kom Israel under [[Assyria|assyrisk]], [[Babylonia|babylonisk]], [[Perserriket|persisk]], [[Hellenisme|gresk]], [[Romerriket|romersk]], [[Sasanide-dynastiet|sasanideisk]] og [[Østromerriket|østromersk]] herredømme.<ref>{{Kilde www
| url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_701844154_2/Palestine_Ancient.html
| utgiver=Microsoft Encarta 2007
| tittel=Ancient Palestine
| besøksdato=17. april 2008
| språk=engelsk
| arkiv-dato=2008-04-05
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080405211458/http://encarta.msn.com/encyclopedia_701844154_2/Palestine_Ancient.html
| url-status=død
}}</ref> Antall jøder bosatt i regionen ble mindre etter det mislykkede [[Bar Kokhba-opprøret]] mot [[Romerriket]] i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i [[Palestina]], selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra [[Judea]] til [[Galilea]].<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.usd.edu/erp/Palestine/history.htm 
 |utgiver=The University of South Dakota 
 |tittel=Palestina: Historie 
 |besøksdato=2007-07-05 
 |dato=22. februar 2007 
 |verk=The Online Encyclopedia of the Roman Provinces 
 |språk=engelsk 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20000621154528/http://www.usd.edu/erp/Palestine/history.htm 
 |arkivdato=2000-06-21 
 |url-status=død 
}}</ref> [[Misjná]] og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden.<ref>Morçöl 2006 s. 304</ref> Israels land ble skilt fra [[Østromerriket]] rundt år 636&nbsp;e.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne,<ref>{{Kilde www
| url=http://www.britannica.com/eb/article-45061/Palestine
| tittel=Palestine: The rise of Islam
| utgiver=Encyclopædia Britannica
| besøksdato=17. april 2008
| språk=engelsk}}</ref> abbasiderne<ref>{{Kilde www
| url=http://www.britannica.com/eb/article-45062/Palestine
| tittel=Palestine: Abbasid rule
| utgiver=Encyclopædia Britannica
| besøksdato=17. april 2008
| språk=engelsk}}</ref> og [[Korsfarerstat|korsfarerne]] de neste seks århundrene, før det falt i hendene på [[mamelukk]]ene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av [[Det osmanske rike]]t som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.britannica.com/eb/article-45064/Palestine
| tittel=Palestine: The Crusades
| utgiver=Encyclopædia Britannica
| besøksdato=17. april 2008
| språk=engelsk}}</ref>

=== Sionisme og det britiske mandatet ===
{{Utdypende|Palestinamandatet|seogså=Midtøsten-konflikten}}
Jøder som bodde i [[Den jødiske diaspora|diasporaen]] hadde en sterk lengsel etter å returnere til Sion og [[Israels land|Israels lovede land]].<ref>Rosenzweig s.1. «Zionism, the urge of the Jewish people to return to Palestine, is almost as ancient as the Jewish diaspora itself. Some Talmudic statements … Almost a millennium later, the poet and philosopher Yehuda Halevi … In the 19th century …»</ref> Håpet og lengselen kom tydelig frem i [[Bibelen]]<ref>«… For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem.», [[Jesaja]] 2,3</ref> og er et sentralt tema i [[Siddur|den jødiske bønneboken]]. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i Det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra [[Spania]] i 1492.<ref>Gilbert 2005 s. 2. «Jews sought a new homeland here after their expulsions from Spain (1492) …»</ref> I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i [[de fire hellige byene]], og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele [[Hasidisme|hasidiske]] samfunn fra Øst-Europa seg i Det hellige landet.<ref>Ausubel 1964 s. 142–4</ref>

[[Fil:Herzl-balcony.jpg|miniatyr|[[Theodor Herzl]] var en pioner i arbeidet for å få etablert en jødisk stat.]]
Den første store bølgen av [[aliyah|moderne immigrasjon]], kjent som [[første aliyah]] (hebraisk: {{Hebraisk|עלייה}}), begynte i 1881, da jødene flyktet fra [[pogrom]]er i [[Øst-Europa]].<ref name="aliyot"/> Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men [[Theodor Herzl]] har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske [[sionisme]]n,<ref>Kornberg 1993 «How did Theodor Herzl, an assimilated German nationalist in the 1880s, suddenly in the 1890s become the founder of Zionism?»</ref> en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i [[Israels land]] ved å løfte [[jødespørsmålet]] til et internasjonalt nivå.<ref>Herzl 1946 s. 11</ref> I 1896 publiserte Herzl ''[[Der Judenstaat]]'' (''Den jødiske staten''), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.<ref>{{Kilde www
 |url         = http://www.jewishagency.org/JewishAgency/English/Jewish+Education/Compelling+Content/Eye+on+Israel/120/Chapter+One+The+Heralders+of+Zionism.htm
 |utgiver     = Jewish Agency for Israel
 |tittel      = Chapter One: The Heralders of Zionism
 |besøksdato = 2007-07-12
 |språk      = engelsk
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20070620133252/http://www.jewishagency.org/JewishAgency/English/Jewish+Education/Compelling+Content/Eye+on+Israel/120/Chapter+One+The+Heralders+of+Zionism.htm
 |arkivdato   = 2007-06-20
}}</ref>

[[Andre aliyah|Den andre aliyah]] (1904&ndash;1914) begynte etter [[Kishinev-pogromen]]. Omtrent 40&nbsp;000 jøder bosatte seg i Palestina.<ref name="aliyot" /> Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig [[Ortodoks jødedom|ortodokse jøder]],<ref>Stein 2003 s. 88. «As with the First Aliyah, most Second Aliyah migrants were non-Zionist orthodox Jews …»</ref> mens de under den andre aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte [[Kibbutz]]-bevegelsen.<ref>Romano 2003 s. 30</ref> I 1917, under [[første verdenskrig]] utstedte [[Liste over Storbritannias utenriksministre|Storbritannias utenriksminister]] [[Arthur Balfour]] det som ble kjent som [[Balfourerklæringen i 1917|Balfourerklæringen]], som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …»<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.yale.edu/lawweb/avalon/mideast/balfour.htm 
 |utgiver=Yale University 
 |besøksdato=2007-07-12 
 |dato=2. november 1917 
 |verk=The Avalon Project at Yale Law School 
 |tittel=Balfour Declaration 1917 
 |språk=engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070704103803/http://www.yale.edu/lawweb/avalon/mideast/balfour.htm 
 |arkivdato=2007-07-04 
}}</ref> Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til [[Palestinaopprøret (1920)|Palestinaopprøret i 1920]] og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som [[Haganah]], hvorfra [[Irgun]] og [[Stern-gjengen]] sprang ut.<ref>Scharfstein 1996 s. 269. «During the First and Second Aliyot, there were many Arab attacks against Jewish settlements … In 1920, Hashomer was disbanded and [[Haganah]] («The Defense») was established.»</ref> I 1922 innvilget [[Folkeforbundet]] [[Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland|Storbritannia]] [[Palestinamandatet]]. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativ og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».<ref>{{Kilde www 
| url=http://www.fordham.edu/halsall/mod/1922mandate.html 
| utgiver=Fordham University 
| tittel=League of Nations: The Mandate for Palestine, July 24, 1922 
| verk=Modern History Sourcebook 
| dato=24. juli 1922 
| besøksdato=2007-08-27 
| arkiv-dato=2011-08-04 
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110804221156/http://www.fordham.edu/halsall/mod/1922mandate.html 
| url-status=yes 
}}</ref>

Den jødiske innvandringen fortsatte med den [[tredje aliyah|tredje]] (1919&ndash;1923) og [[fjerde aliyah]] (1924&ndash;1929), som tilsammen førte 100&nbsp;000 jøder til Palestina.<ref name="aliyot" /> I kjølvannet av [[Jaffa-opptøyene]], i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i [[Transjordan]].<ref>Liebreich 2005 s. 34</ref> Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den [[femte aliyah]], med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936&ndash;1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med [[Hvitboka av 1939]]. Ettersom mange land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra [[holocaust]],<ref>{{Kilde www
| url=http://www.vtnea.org/holo-7.htm
| tittel=Holocaust and Resistance
| utgiver=Vermont-NEA
| besøksdato=20. september 2008
| url-status=død
| arkivurl=https://web.archive.org/web/20070815171631/http://www.vtnea.org/holo-7.htm
| arkivdato=2007-08-15
}}</ref><ref>{{Kilde www
| url=http://assets.cambridge.org/97805217/73089/excerpt/9780521773089_excerpt.pdf
| tittel=Roots of Hate: Anti-Semitism in Europe before the Holocaust
| utgiver=Cambridge University Press
| besøksdato=20. september 2008}}</ref> ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina<ref name="aliyot" />. Ved slutten av [[andre verdenskrig]] stod jødene for 33&nbsp;% av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.mideastweb.org/palpop.htm 
| tittel=Befolkningen i Palestina til 1948 
| besøksdato=2007-07-12 
| utgiver=MidEastWeb
| språk=engelsk}}</ref>
<ref>{{Kilde www 
| url=http://www.israelipalestinianprocon.org/populationpalestine.html 
| utgiver=Israeli - Palestinian ProCon.org 
| besøksdato=2007-07-12 
| tittel=Befolkningsstatistikk 
| språk=engelsk 
| arkiv-dato=2005-07-22 
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20050722030415/http://www.israelipalestinianprocon.org/populationpalestine.html 
| url-status=yes 
}}</ref>

=== Selvstendighet og de første årene ===
{{Utdypende|Den arabisk-israelske krig i 1948|Den israelske selvstendighetserklæringen}}
: ''Se også [[Midtøsten-konflikten]] og [[Nakba]]''

I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra [[Palestinamandatet]] og slo fast at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene.<ref>{{Kilde www
 |url         = http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/0a2a053971ccb56885256cef0073c6d4/2248af9a92b498718525694b007239c6!OpenDocument
 |utgiver     = De forente nasjoner
 |tittel      = Palestine – bakgrunnspapir nr. 47 (ST/DPI/SER.A/47)
 |dato        = 20. april 1949
 |besøksdato = 31. juli 2007
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20080524233009/http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/0a2a053971ccb56885256cef0073c6d4/2248af9a92b498718525694b007239c6!OpenDocument
 |arkivdato   = 2008-05-24
}}</ref> Det nylig etablerte [[FN]] vedtok FNs delingsplan ([[FNs sikkerhetsråds resolusjon 181]]) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater; én arabisk og én jødisk. [[Jerusalem]] ble utpekt som en internasjonal by &ndash; en ''[[corpus separatum]]'' &ndash; administrert av FN for å unngå konflikter om byens status.<ref>Best 2003 s. 118–9</ref> Det jødiske samfunnet godtok planen,<ref>{{Kilde www
| url=http://www.mfa.gov.il/MFA/Facts+About+Israel/History/HISTORY-+Foreign+Domination.htm 
| utgiver=Israels utenriksdepartement
| tittel=History: Foreign Domination 
| dato=1. oktober 2006 
| besøksdato=2007-07-06
| språk=engelsk}}</ref> men [[Den arabiske liga]]en og [[Den høyere arabiske komité]] avslo.<ref>Bregman 2002 s. 40–1</ref>

Til tross for dette ble staten Israel [[Den israelske selvstendighetserklæringen|erklært]] selvstendig den 14. mai 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina.<ref name="npr"/> Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av [[Den arabiske liga]] &ndash; Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak &ndash; til angrep på Israel, og startet den såkalte [[Den arabisk-israelske krig 1948|selvstendighetskrigen]].<ref name="npr" /> Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som den [[Grønne Linje|grønne linje]]. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som [[Vestbredden]] og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over [[Gazastripen]]. Israel ble anerkjent som medlem av de [[FN|De forente nasjoner]] den 11. mai 1949.<ref>{{Kilde www
 |url=http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/1ce874ab1832a53e852570bb006dfaf6/0b3ab8d2a7c0273d8525694b00726d1b 
 |utgiver=Forente nasjoner 
 |tittel=Tohundreogsyvende fulle møte 
 |dato=11. mai 1949 
 |besøksdato=2007-07-13 
 |språk=engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070912101430/http://domino.un.org/UNISPAL.NSF/1ce874ab1832a53e852570bb006dfaf6/0b3ab8d2a7c0273d8525694b00726d1b 
 |arkivdato=2007-09-12 
}}</ref> Under fiendtlighetene [[Nakba|flyktet 711&nbsp;000 arabere fra Israel]], ifølge FN.<ref name="un"/> Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.<ref>{{Kilde www
| url=http://web.mit.edu/cis/pdf/VanEvera_flashpointsinwar.pdf 
| format=pdf 
| utgiver=Massachusetts Institute of Technology 
| besøksdato=2007-09-11 
| tittel=Nature of the Flashpoint 
| verk=Center for International Studies
| språk=engelsk| forfatter=Van Evera, Stephen 
}}</ref>
<ref>Reveron Murer 2006</ref>

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister [[David Ben-Gurion]].<ref>Lustick 1988 s. 37–9</ref><ref>{{Kilde www
| url=http://lcweb2.loc.gov/frd/cs/iltoc.html 
| utgiver=Library of Congress 
| tittel=Israel (Labor Zionism) 
| verk=Country Studies
| språk=engelsk}}</ref> Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850&nbsp;000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600&nbsp;000 fant sitt hjem i Israel.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.haaretz.com/hasen/spages/941518.html
| tittel=All I wanted was justice
| forfatter=Adi Schwartz
| utgiver=Haaretz
| språk=engelsk
| besøksdato=17. april 2008
| arkiv-dato=2008-01-10
| arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080110192141/http://www.haaretz.com/hasen/spages/941518.html
| url-status=død
}}</ref> Israels befolkning økte fra 800&nbsp;000 til to millioner mellom 1948 og 1958.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www1.cbs.gov.il/reader/shnaton/templ_shnaton_e.html?num_tab=st02_01&CYear=2006 
 |utgiver=Israels statistiske sentralbyrå 
 |besøksdato=2007-08-07 
 |tittel=Befolkning, etter religion og befolkningsgruppe 
 |språk=engelsk 
 |dato=2006 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20070930033403/http://www1.cbs.gov.il/reader/shnaton/templ_shnaton_e.html?num_tab=st02_01&CYear=2006 
 |arkivdato=2007-09-30 
}}</ref> De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ''[[ma'abarot]]er''. I 1952 levde over 200&nbsp;000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeserstatning med [[Vest-Tyskland]] som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.<ref>Shindler 2002 s. 49–50</ref>

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske [[fedayeen]], først og fremst fra den Egypt-okkuperte [[Gazastripen]].<ref>Gilbert 2005 s. 58</ref> I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med [[Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland|Storbritannia]] og [[Frankrike]] hvor europeerne hadde målsatt seg å gjenvinne [[Suezkanalen]], som egypterne hadde nasjonalisert (se [[Suezkrisen]]). Til tross for at de erobret [[Sinaihalvøya]] høsten 1956, ble Israel tvunget til retrett utpå våren 1957 på grunn av press fra [[Amerikas forente stater]] og [[Sovjetunionen]] som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i [[Rødehavet]] og kanalen, samt utplasseringen av FN-styrker på Sinai.<ref>{{Kilde www
| url=http://history.sandiego.edu/GEN/20th/suez.html 
| utgiver=University of San Diego 
| tittel=Suezkrisen 
| besøksdato=2007-07-15 
| dato=5. desember 2005
| språk=engelsk}}</ref>

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel [[Adolf Eichmann]], en av de som implementerte [[Den endelige løsning]] og senere holdt seg skjult i [[Argentina]], og stilte ham for retten.<ref>{{Kilde www
| url=http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Holocaust/eichmann.html 
| tittel=Adolf Eichmann 
| utgiver=Jewish Virtual Library 
| besøksdato=2007-09-18
| språk=engelsk}}</ref> Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust<ref>Cole 2003 s. 27. " … the Eichmann trial, which did so much to raise public awareness of the Holocaust … "</ref> og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt henrettet etter å ha blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.<ref>{{Kilde www
|url=http://www.mfa.gov.il/MFA/Government/Law/Legal%20Issues%20and%20Rulings/JUSTICE%20MINISTRY%20REPLY%20TO%201995%20AMNESTY%20INTERNATION 
| utgiver=Israels utenriksdepartement 
| tittel=Justisdepartementet svarer Amnesty International-rapport 
| besøksdato=2007-08-10 
| dato=5. juli 1995
| språk=engelsk}}</ref>

=== 1967–2021 ===
{{Utdypende|Midtøsten-konflikten|seogså=Liste over fredsavtaler i Midtøsten}}
I 1967 samlet Egypt, Jordan og [[Syria]] sine tropper ved de israelske grensene, utviste [[UNEF I|FNs fredsstyrker]] og blokkerte Israels adgang til [[Rødehavet]]. Israel anså disse handlingene som en ''[[casus belli]]'' for et forkjøpsangrep og innledet [[seksdagerskrigen]], en krig hvor de tok kontroll over [[Vestbredden]], [[Gazastripen]], [[Sinaihalvøya]] og [[Golanhøyden]].<ref>Smith 2006 s. 126. «Nasser, the Egyptian president, decided to mass troops in the Sinai … casus belli by Israel.»</ref> [[Grønne Linje|Grensene]] fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og [[Øst-Jerusalem]] ble innlemmet i Israel. Med [[Jerusalem-loven]], som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

[[Fil:Golda Meir 03265u.jpg|miniatyr|upright|Statsminister [[Golda Meir]], som gikk av etter [[Jom kippur-krigen|jom kippur-krigen]]]]
Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert [[München-massakren|en massakre av israelske atleter]] under [[Sommer-OL 1972]]. Israel svarte med [[Operasjon Guds vrede]], hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept.<ref>Crowdy 2006 s. 333</ref> Den 6. oktober 1973, på [[jom kippúr]], den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et [[Jom kippur-krigen|overraskende angrep]] mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap.<ref>{{Kilde www
|url=http://news.bbc.co.uk/onthisday/hi/dates/stories/october/6/newsid_2514000/2514317.stm 
|utgiver=The BBC 
|tittel=1973: Arabiske stater angriper israelske styrker
|verk=På denne dagen
|besøksdato=2007-07-15
|språk=engelsk}}</ref> En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister [[Golda Meir]] til å gå av.

Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da [[Menachem Begin]]s parti, [[Likud]], tok kontrollen fra [[Arbeiderpartiet (Israel)|det israelske Arbeiderpartiet]].<ref>Bregman 2002 s. 169–70 «In hindsight we can say that 1977 was a turning point …»</ref> Senere samme år besøkte Egypts president, [[Anwar Sadat]], Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i [[Knesset]]. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel.<ref>Bregman 2002 s. 171–4</ref> I de to etterfølgende årene skrev Sadat og Begin under på [[Camp David-avtalen]] og [[Den egyptisk-israelske fredsavtalen|
fredstraktaten mellom Israel og Egypt]].<ref>Bregman 2002 s. 186–7</ref> Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i [[den libanesiske borgerkrigen]] for å tilintetgjøre baser [[Palestinas frigjøringsorganisasjon]] (PLO) hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen utviklet seg til den [[Israels invasjon av Libanon|første Libanon-krigen]].<ref>Bregman 2002 s. 199</ref> Krigen førte til at PLO ble tvunget til å forlate Libanon, og at [[den multinasjonale styrken i Libanon]] ble utplassert for å overvåke våpenhvilen. En avtale mellom Israel og Libanon våren 1983 la forholdene til rette for Israel tilbaketrekning, men ble aldri implementert. Israel trakk seg gradvis ut i perioden 1983-85, men forble stående i Sør-Libanon for å patruljere den såkalte «[[Enklaven]]» sammen med [[Den sørlibanesiske armé]]. Dette førte til 15 år med lavintensitets geriljakrig med libanesiske militser, først og fremst [[Hizbollah]].

[[Første intifada|Den første intifada]], et palestinsk opprør mot israelske regler,<ref>{{Kilde www
|url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_761579974/Intifada.html
|tittel=Intifada
|utgiver=Encarta Microsoft
|besøksdato=17. april 2008
|språk=engelsk
|arkiv-dato=2009-10-31
|arkiv-url=https://www.webcitation.org/5kwcCZTP4?url=http://encarta.msn.com/encyclopedia_761579974/Intifada.html
|url-status=død
}}</ref> brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold.<ref>Stone Zenner 1994 s. 246. «Toward the end of 1991, … were the result of internal Palestinian terror.»</ref> Under [[Gulfkrigen]] angrep [[Saddam Hussein]] Israel med prosjektiler, noe mange palestinere støttet. Israel avstod, etter amerikansk oppfordring, fra å gjengjelde de irakiske angrepene.<ref>{{Kilde www
|url=http://select.nytimes.com/search/restricted/article?res=F20616FA3C5A0C7A8CDDAB0994D9494D81 
|tittel=Etter fire år ulmer intifadaen fortsatt
|utgiver=The New York Times 
|dato=9. desember 1991
|besøksdato=2007-07-15 
|språk=engelsk|forfatter=Haberman, Clyde 
}}</ref><ref>Mowlana Gerbner Schiller 1992 s. 111</ref>

[[Fil:Bill_Clinton,_Yitzhak_Rabin,_Yasser_Arafat_at_the_White_House_1993-09-13.jpg|venstre|miniatyr|[[Yitzhak Rabin]] og [[Yasir Arafat]] tar hverandre i hånden, presidert av [[Bill Clinton]], ved signeringen av [[Oslo-avtalen]], 3. september 1993]]
I 1992 ble [[Yitzhak Rabin]] statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer.<ref>Bregman 2002 s. 236</ref><ref>{{Kilde www 
|url=http://www.bc.edu/research/cjl/meta-elements/texts/cjrelations/resources/education/Israel_Palestine/cold_war_ends.htm 
|utgiver=Boston College 
|tittel=Fra slutten av den kalde krigen til 2001 
|besøksdato=2007-07-16 
|språk=engelsk 
|url-status=død 
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20070625191031/http://www.bc.edu/research/cjl/meta-elements/texts/cjrelations/resources/education/Israel_Palestine/cold_war_ends.htm 
|arkivdato=2007-06-25 
}}</ref> Året etter signerte [[Shimon Peres]] og [[Mahmoud Abbas]], på vegne av Israel og PLO, [[Oslo-avtalen]], som ga [[den palestinske selvstyremyndigheten]] rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.state.gov/p/nea/rls/22602.htm 
 |utgiver=U.S. Department of State 
 |tittel=Declaration of Principles on Interim Self-Government Arrangements 
 |dato=13. september 1993 
 |besøksdato=2007-07-16 
 |språk=engelsk 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20030823194850/http://www.state.gov/p/nea/rls/22602.htm 
 |arkivdato=2003-08-23 
 |url-status=død 
}}</ref> I 1994 ble [[Den israelsk-jordanske fredsavtalen|fredsavtalen]] mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel.<ref>Harkavy Neuman 2001 s. 270. «Even though Jordan in 1994 became the second country, after Egypt to sign a peace treaty with Israel …»</ref> Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En høyreekstremistisk jøde utførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995, i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. Mot slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra [[Hebron]],<ref>Bregman 2002 s. 257</ref> under [[Benjamin Netanyahu]]s styre, og signerte [[Wye-avtalen]] som ga den palestinske selvstyremyndigheten større kontroll.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.state.gov/p/nea/rls/22694.htm 
 |utgiver=U.S. Department of State 
 |tittel=The Wye River Memorandum 
 |dato=23. oktober 1998 
 |besøksdato=2007-07-16 
 |språk=engelsk 
 |arkiv_url=https://web.archive.org/web/20030823205715/http://www.state.gov/p/nea/rls/22694.htm 
 |arkivdato=2003-08-23 
 |url-status=død 
}}</ref>

[[Ehud Barak]], som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, [[Yasir Arafat]] og [[Amerikas forente stater|USAs]] daværende president [[Bill Clinton]] under [[Camp David-forhandlingene 2000|Camp David-forhandlingene i 2000]]. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat på intil 90 % av det som er Vestbredden. [[Yasir Arafat]] avslo,<ref>Gelvin 2005 s. 240</ref> i hovedsak fordi han ikke ville akseptere hele Jerusalem som israelsk hovedstad og fordi forslaget ikke ga palestinske flyktninger rett til retur til landområder i Israel. Arafat stilte som krav at hele [[Vestbredden]] samt [[Øst-Jerusalem]] skulle komme inn under palestinsk styre. Dette avviste Israel som ønsket at de største bosettingene på Vestbredden skulle innlemmes i Israel, noe som ville delt Vestbredden i to.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Fredsprosesser i Midtøsten|url=https://snl.no/Fredsprosesser_i_Midt%C3%B8sten|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2023-01-25|besøksdato=2023-11-22|språk=no|fornavn=Dag|etternavn=Leraand}}</ref> Etter at forhandlingene brøt sammen økte frustrasjonen, og etter [[Ariel Sharon]] omstridte besøk på [[Tempelhøyden]] høsten 2000, innledet palestinerne den [[andre intifada]].

Under en særskilt avstemning i 2001 ble [[Ariel Sharon]] ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av [[Israels barriere på Vestbredden]].<ref>{{Kilde www
|tittel=West Bank barrier route disputed, Israeli missile kills 2 
|url=http://www.usatoday.com/news/world/2004-07-29-west-bank_x.htm 
|utgiver=The Associated Press (via USA Today) 
|dato=29. juli 2004 
|besøksdato=2007-07-16
|språk=engelsk
}}</ref> I januar 2006, etter at [[Ariel Sharon]] fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til [[Ehud Olmert]]. Israelske soldater ble kidnappet av [[Hamas]] og [[Hizbollah]] og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en [[Israel–Libanon-krisen 2006|fem uker lang krig]], kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile, og at FN-styrker og den libanesiske hæren ble utplassert i Sør-Libanon.

Den 27. november 2007 ble den [[Israels statsminister|israelske statsministeren]] [[Ehud Olmert]] og den palestinske presidenten [[Mahmoud Abbas]] enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008. I april 2008 fortalte den syriske presidenten [[Bashar al-Assad]] en [[Qatar]]-avis at Syria og Israel hadde diskutert en fredsavtale i over et år, med [[Tyrkia]] som mekler. Dette ble bekreftet av Israel i mai 2008.<ref>{{Kilde www| forfatter= Peter Walker m.fl. nyhetsbyråer|tittel = Olmert confirms peace talks with Syria| url = http://www.guardian.co.uk/world/2008/may/21/israelandthepalestinians.syria | utgiver = The Guardian | dato = 21. mai 2008| besøksdato = 21. mai 2008| språk = engelsk| sitat= Israel and Syria are holding indirect peace talks, with Turkey acting as a mediator …}}</ref>

I desember 2008 opphørte en våpenhvile mellom Hamas og Israel. Hamas sa at det skyldtes at Israel ikke hadde opphevet en [[Blokaden av Gazastripen|blokade mot Gazastripen]], mens Israel sa det var fordi Hamas avfyrte raketter inn i Israel fra Gaza.<ref>{{Kilde www
|url=http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/middle_east/7818022.stm
|tittel=Q&A: Gaza conflict
|utgiver=BBC
|besøksdato=13. mars 2009}}</ref> Israel svarte med å iverksette [[Israel–Gaza-konflikten 2008–2009|«Operasjon Støpt Bly»]] med en rekke luftangrep.<ref>{{Kilde www
| forfatter = Associated Free Press
|tittel = Israeli jets pound Hamas 
| url = http://www.smh.com.au/news/world/israeli-jets-pound-hamas/2008/12/29/1230399085970.html?page=fullpage#contentSwap1 
| utgiver = The Sydney Morning Herald 
| dato = 29. desember 2008 
| besøksdato = 29. desember 2008 
| språk = engelsk}}</ref> Den 3. januar 2009 gikk israelske tropper inn i Gaza, som markerte starten på en landoffensiv.<ref>{{Kilde www
| tittel = Battleground Gaza: Israeli ground forces invade the strip
| url = http://www.smh.com.au/news/world/battleground-gaza/2009/01/04/1231003847085.html
| utgiver = smh.com.au
| dato = 5. januar 2009
| besøksdato = 5. januar 2009
| språk = engelsk| forfatter = Koutsoukis, Jason
}}</ref> [[Gazakrigen 2008–2009|Krigen]] førte til store skader på enklavens infrastruktur,<ref>{{Kilde www
| url = http://www.guardian.co.uk/world/2009/jan/26/hamas-payout-gaza-infrastructure
| tittel = Hamas offers $52m handouts to help hardest-hit Gazans
| utgiver = The Guardian
| dato = 26. januar 2009
| besøksdato = 26. april 2009
| språk = engelsk}}</ref> og et stort antall sivile ble drept.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.pchrgaza.org/files/PressR/English/2008/36-2009.html 
 |tittel=Confirmed figures reveal the true extent of the destruction inflicted upon the Gaza Strip; Israel’s offensive resulted in 1,417 dead, including 926 civilians, 255 police officers, and 236 fighters. 
 |utgiver=Palestinian Centre for Human Rights 
 |dato=19. mars 2009 
 |besøksdato=26. april 2009 
 |språk=engelsk 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20100201173858/http://www.pchrgaza.org/files/PressR/English/2008/36-2009.html 
 |arkivdato=2010-02-01 
}}</ref> Det ble både under og etter krigen fremsatt flere harde beskyldninger om at Israel hadde begått krigsforbrytelser i Gaza.<ref name="theWorld4030"/><ref name="vg558065"/> Hamas ble på sin side kritisert for å bruke sivilbefolkningen i Gaza som sivile skjold.<ref name="theWorld4030" /><ref>{{Kilde www
| url = http://news.bbc.co.uk/2/hi/middle_east/7818122.stm
| utgiver = BBC
| tittel = Gaza 'human shields' criticised 
| dato = 8. januar 2009
| besøksdato = 26. april 2009
| språk = engelsk}}</ref> Lørdag 17. januar annonserte Israel en ensidig våpenhvile, som var betinget av elimineringen av ytterligere rakett- og bombeangrep fra Gaza. Israel begynte å trekke seg tilbake i løpet av de neste dagene.<ref>{{Kilde www
| tittel = IDF begins Gaza troop withdrawal, hours after ending 3-week offensive
| verk = Haaretz
| besøksdato = 29. januar 2009
| dato = 19. januar 2009
| url = http://www.haaretz.com/hasen/spages/1056246.html
| forfatter = Ravid, Barak
| arkiv-dato = 2009-02-06
| arkiv-url = https://web.archive.org/web/20090206232210/http://haaretz.com/hasen/spages/1056246.html
| url-status=død
}}</ref> Hamas annonserte senere deres egen våpenhvile. Denne inneholdt deres egne betingelser om de israelske styrkers tilbaketrekning innen minst én uke og åpningen av grenseovergangene.<ref>{{Kilde www
| tittel = 1.300 døde - til hvilken nytte?
| verk = Information
| besøksdato = 12. april 2009
| dato = 19. januar 2009
| url = http://www.information.dk/179962| forfatter = Ellegaard, Lasse
}}</ref> Angrep fra begge parter har fortsatt etter våpenhvilen.<ref>{{Kilde www
 |url=http://haaretz.com/hasen/spages/1060562.html 
 |tittel=Two IDF soldiers, civilian lightly hurt as Gaza mortars hit Negev 
 |utgiver=Haaretz 
 |dato=1. februar 2009 
 |besøksdato=12. april 2009 
 |forfatter=Azoulay, Yuval 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://web.archive.org/web/20090401071046/http://haaretz.com/hasen/spages/1060562.html 
 |arkivdato=2009-04-01 
}}</ref>

[[Benjamin Netanyahu]] ble statsminister 31. mars 2009 etter [[Valget i Israel 2009|valget i februar 2009]] og satt som statsminister til 2021. Han ble statsminister på nytt i 2022.

I 2020 inngikk Israel flere avtaler med ulike land. Denne serien med avtaler er kjent som [[Abraham-avtalene]].

De sunni-muslimske landene [[De forente arabiske emirater]], [[Bahrain]], [[Sudan]] og [[Marokko]] har undertegnet normaliseringsavtaler med Israel.

I tillegg inngikk landet en avtale med Bhutan i samme tidsrom. Denne avtalen har imidlertid ingenting med Abraham-avtalene å gjøre.<ref>{{Kilde www|url=https://www.ordetogisrael.no/aktuelt-2-2-2/marokko-og-butan-anerkjenner-israel|tittel=Marokko og Bhutan anerkjenner Israel|utgiver=Ordet&Israel|dato=2020-12-15|forfatter=Odd Sverre Hove|besøksdato=2021-09-08|arkiv-dato=2021-09-08|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20210908074817/https://www.ordetogisrael.no/aktuelt-2-2-2/marokko-og-butan-anerkjenner-israel|url-status=yes}}</ref>{{bedre kilde}}