Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

=== Det tyske forsvaret mot invasjon ===

[[Fil:Atlantikwall.png|miniatyr|Kartskisse over [[Atlanterhavsvollen]], festningsverkene var langt fra ferdig utbygd da de vest-allierte invaderte Normandie i juni 1944]]
Øverstkommanderende for landforsvaret i Vest-Europa var generalfeltmarskalk [[Gerd von Rundstedt]]. Han hadde til disposisjon blant annet [[armégruppe B]] i Nord-Frankrike, Belgia og Nederland, og armégruppe G i Sør-Frankrike. I februar 1944 fikk generalfeltmarskalk [[Erwin Rommel]] kommando over armégruppe B, med 7. armé i Normandie og Bretagne og 15. armé ved Calais. Rommel var av Hitler utnevnt til generalinspektør av [[Atlanterhavsvollen]] høsten 1943 og hadde direkte kontakt med han. Dermed var det i realiteten to kommandanter over landstyrkene langs den kystlinjen det var ventet en alliert invasjon. Kommandolinjen var ytterligere komplisert ved at Hitler holdt sjø- og luftstridskrefter utenfor von Rundstedts kommando, samt hadde satt en pansergruppe i Nordvest-Frankrike (ledet av general [[Leo Geyr von Schweppenburg]]) direkte under sin kontroll. Mens Hitler, som øverste kommandant, stadig skiftet mening om hvor invasjonen ville komme, ble Rommel stadig mer sikker på at Normandie ville være stedet.<ref>Beevor 2012, s. 622</ref> De vestallierte anslo i januar 1944 at det var 53 tyske [[Divisjon (forband)|divisjoner]] i Frankrike, Nederland og Belgia.<ref>Bell 2011, s. 169</ref> Av disse var 10 panserdivisjoner, 13 var infanteridivisjoner og 2 fallskjermdivisjoner, alle vurdert som brukbare for tjeneste i øst. Kun en mindre del av den tyske styrken var i Vest-Europa, av ytterlig 228 divisjoner var mesteparten på østfronten, mot [[Den røde armé]].<ref>Caddick-Adams 2019, s. 19, 47</ref>

Hjørnesteinen i den tyske planen for å avvise en alliert invasjon var Atlanterhavsvollen. Den skulle være en sammenhengende festningslinje langs hele vestkysten av det tyskkontrollerte Europa, med kystbatterier som skulle dekke ethvert landgangsområde og store hær-, artilleri- og panserstyrker utplassert på og rett bak linjen. Å stanse de allierte allerede på stranden eller før de fikk fotfeste på kysten var etter Rommels mening den beste måten, fremfor å utmanøvrere og knuse en alliert styrke inne i landet med et bevegelig forsvar bestående av motoriserte og pansrede styrker. Rommels konklusjon kom fra hans erfaringer i sluttfasen av [[felttoget i Nord-Afrika]]. Der hadde overlegne allierte luftstyrker effektiv forhindret bevegeligheten til de tyske panserstyrkene. Denne overlegenheten i luftrommet var ikke blitt mindre i året etter aksemaktenes nederlag i Afrika, og ville gjøre det svært vanskelig for en større panserstyrke i Vest-Europa i å få utrettet stort.<ref>Beevor 2012, s. 619, 622</ref><ref>Overy 1995, s. 154–156</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 60</ref>

I slutten av 1943 kunne Rommel konstatere at Atlanterhavsvollen kun eksisterte på papiret og besto av spredte, dårlig samordnede forsvarsanlegg. Dette gjaldt særlig kystartilleriet, hvor de eneste moderne kystbatteriene lå i Pas de Calais-området. Arbeidet ble straks trappet opp med å ferdigstille festningslinjen. I sjøen ble det bygget sperringer for å stoppe landgangsbåter. Disse besto av sammensveisede stålskinner, spisse trebukker og trepåler med sprengladninger. På jorder ble det også satt ned trepåler, for å komplisere en luftlandsetting (kjent som «[[Rommels asparges|Rommelspargel]]»). I tillegg ble strender minelagt og betonghindringer reist for å stanse stridsvogner. De knappe seks månedene Rommel fikk til å gjennomføre sine planer var på langt nær nok til å bygge ut festningslinjen tilstrekkelig, bare deler av linjen hadde fått nye, betongsikrede stillinger.<ref>Overy 1995, s. 153–154</ref> Disse, og ubefestede strekninger av kysten, var besatt av hærens artilleri og ikke tungt kystartilleri. Det var plassert kanoner rundt de viktigste havnebyene, men batteriene var ikke ferdig montert. Faktisk var et rundt 50 kilometer bredt område av invasjonsområdet udekket av tysk artilleri på invasjonsdagen. Styrkene i Normandie var derimot forsterket, da både Hitler og Rommel i løpet av våren hadde begynt å anse området som sannsynlig for en invasjon.<ref>Roberts 2010, s. 448–449</ref>