Redigerer Inanna (avsnitt)

=== Inannas nedstigning til underverden ===
[[Fil:Pendant EN Louvre AO7702.jpg|thumb|Hengende ornament som har tegnet ''EN'' i betydningen «herre» eller «mester»; emblem for gudinnen Inanna. Kalkstein, antagelig fra Uruk, ca. 3000 f.Kr. Department of Oriental Antiquities, Richelieu, Frankrike.]]
[[Myte]]n om Inannas nedstigning til [[underverden]]en gjelder som den eldst bevarte i [[sjanger]]en «reiser til det hinsidige», og danner en slags litterær [[arketype]] for et utall tilsvarende beretninger i [[jødisk]], [[kristen]], [[Gnostisisme|gnostisk]] og [[islam]]sk tradisjon.<ref>Jørgen Hansen: ''Englene og al deres væsen'' (s. 42-3), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-12114-2</ref> I [[Sumer]] var underverdenen et tørt, mørkt sted, «landet som ingen vender tilbake fra»; bolig for avdøde helter og vanlige mennesker om hverandre. Avhengig av sin oppførsel kunne de få bedre behandling eller posisjoner i underverden.

Myten nevner ikke hvilket ærend Inanna hadde i underverdenen. Selv oppgir hun til underverdenens portvokter at hun ønsker å overvære sin svoger Gud-gal-anas begravelsesritualer. Imidlertid kan dette være et listig påfunn for å dekke over hennes egentlige hensikt, som vi ikke kjenner. [[Ereškigal]] (''Ereš'' = dronning, frue; ''Ki'' = jord, ''Gal'' = stor), underverdenens dronning og Inannas søster, kan ha mistenkt hennes egentlige hensikter, noe som kan forklare hennes oppførsel overfor Inanna.

Før Inanna drar, befaler hun sin prestinne Ninshubur (eller Nincurba) å be gudene [[Enlil]], [[Nanna-Suen]], og [[Enki]] om å berge henne om hun ikke er kommet tilbake i løpet av tre dager. Inanna kler seg omhyggelig før besøket med en [[turban]], en [[parykk]], et halssmykke med en edelsten av [[lapis lazuli]], en pala-kjole,<ref>{{Kilde www |url=http://www.piney.com/InanasDescNether.html |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-01-25 |arkiv-dato=2011-09-16 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110916063733/http://www.piney.com/InanasDescNether.html |url-status=død }}</ref> [[maskara]], bryststykke, en gullring på hånden, og hun holdt en målestav med en lapis lazuli på. Kanskje hennes klesdrakt, uegnet for begravelse, sammen med hennes hovmodige oppførsel gjorde Ereškigal mistenksom.<ref>Kilmer, Anne Draffkorn: «How was Queen Ereshkigal tricked? A new interpretation of the Descent of Ishtar». ''Ugarit-Forschungen'' 3 1971, ss. 299-309</ref>

Portvokteren, som følger Ereškigals instruksjoner, forteller Inanna at før hun får komme inn, må hun gi fra seg staven sin. Hun spør hvorfor, og får til svar at slik er skikken i underverdenen. Hun adlyder og slipper inn. Hun passerer gjennom hele syv porter, og ved hver må hun levere fra seg en gjenstand som [[toll]] til portvakten. I sumerisk mytologi forutsatte en del begravelsesritualer at den døde ble begravd med gaver til portvokterne og underverdenens dommere for å vinne deres gunst. Gjenstander kunne også være beregnet som [[amulett]] eller beskyttelse, slik at for hver gjenstand som ble fratatt Inanna, ble hun mer sårbar. Da hun stod foran sin søster, var hun helt naken. 

:''«Hun fikk deretter sin søster Ereškigal til reiste seg fra tronen og tok selv plassen. Annunaki, de syv dommerne, avga sin dom mot henne. De så på henne – det var dødens åsyn. De snakket til henne – det var angerens tale. De ropte til henne – det var et rop av tung skyld. Den ulykkelige kvinne ble forvandlet til et lik, og liket ble hengt på en krok.»''

Ereškigals hat til Inanna kan ha blitt gjengitt i noen få andre myter. Ereškigal betraktes som en form for tilfeldig ulykkesfugl. Hun kan ikke forlate sitt rike i underverdenen for å være sammen med andre guder. Heller ikke kan de besøke henne i underverdenen. Inanna symboliserte kjærlighet og fruktbarhet, Ereškigals motpoler.

Tre dager og tre netter går, og Ninshubur følger Inannas instruksjoner ved å gå til Enlils, Nannas og Enkis templer og be om at de redder kjærlighetsgudinnen. De to første nekter og sier at det er hennes eget problem, men Enki blir dypt bekymret og lover å hjelpe. Av skitten under neglene sine skaper han to kjønnsløse vesener som verken er hun eller han, og kaller dem ''gala-tura'' og ''kur-jara'' (Kalaturru og Kurgarru). Han instruerer dem i å formilde Ereškigal. Om de blir spurt om hva de ønsker, skal de be om Inannas lik og dynke det med «livets mat og vann», som de skal stenke på den døde Inanna seksti ganger. Da vil hun våkne til live igjen. De sendes av sted «flygende som [[flue]]r».

Alt forløper som Enki forutsa, men før Inanna får komme opp i lyset igjen, må hun som erstatning bringe underverdenen en stedfortreder. Med en skare [[demon]]er, ''galla'', begir hun seg på leting. Demonene foreslår Ninshubur, men slik vil ikke Inanna lønne hennes trofasthet. Deretter kommer de til Cara, Inannas sminkøse, som sørger over Inannas forsvinning. Demonene tilbyr å ta henne, men Inanna nekter, og det gjør hun også da de vil ta Lulal, som de også finner i sorg. 

Til sist kommer de til det store epletreet på Kulaba-sletten,<ref>{{kilde www |url=http://www.earth-history.com/Sumer/inana-descent-netherworld.htm |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2011-01-25 |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20101223034332/http://www.earth-history.com/Sumer/inana-descent-netherworld.htm |arkivdato=2010-12-23 }}</ref> og får øye på Dumuzi, hennes ektefelle, som sitter fornøyd på tronen, uten sørgeklær og uten tegn til å savne Inanna. Hun sier da at ham kan de ta. 

Dumuzi forsøker å flykte, men en flue forteller Inanna og demonene hvor han gjemmer seg. Myten, som tilsynelatende bare er et fragment av et større verk, slutter med at Dumuzi etter noen forgjeves fluktforsøk føres ned i underverdenen. Senere versjoner fokuserer på hans skjebne. Da er det ikke lenger Inannas død, men Dumuzis forsvinning som fører til en fruktbarhetskrise i verden. Dette løser seg først etter opprettelsen av en avtale om at Dumuzi tilbringer halve året i underverdenen. Så får han vende tilbake i årets andre halvdel, mot at hans søster tar hans plass i underverdenen. Dermed blir Dumuzi, bedre kjent under sitt babylonske navn Tammuz, prototypen for alle de andre nærorientalske gudene som dør og gjenoppstår.<ref>Jørgen Hansen: ''Englene og al deres væsen'' (s. 44)</ref>