Redigerer Hunere (avsnitt)

=== Forent rike under Attila ===
[[Fil:Atilla fléau de dieu.jpg|thumb|Attila, bronsemedalje fra renessansen.]]
Etter sin eldre brors død var Attila den ubestridte leder for sine undersåtter. I 447 ledet han hunerne i en ødeleggende invasjon av Balkan og Trakia. Østromerriket var allerede plaget av indre problemer som [[sult]], [[pest]] og opptøyer. Konstantinopels murer var et bortimot ugjennomtrengelig forsvarsverk, men 27. januar 447 ble byen rammet av [[jordskjelv]] som fikk deler av forsvarsverkene til å rase sammen. Hunerlederen marsjerte med sin hær mot byen. Kun hastig oppbygging av murene forhindret hovedstaden fra å bli erobret. Hadde dette vært de tidligere hunere som inntok Øst-Europa på hesteryggen, ville de ha tilbakelagt de åtti milene på noen dager, men Attilas hær var et digert vognrullende tog med beleiringsmaskiner og en gjennomsnittsfart på rundt 10&nbsp;km om dagen. Den østromerske hæren som ble sendt mot ham, ble knust, men Konstantinopel viste seg å være uinntakelig.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 286</ref> Kun sykdom tvang fram tilbaketrekning etter at de hadde foretatt angrep så langt sør som [[Thermopylene]]. Den eneste lengre førstehåndsrapport om forholdene blant hunerne er av Priskos, en av flere utsendinger som ble sendt til Attila: «Han styrte øyene i havet [antagelig Østersjøen], og i tillegg til hele [[Skytia]] tvang han romerne til å betale tributt... og for å styrke sitt rike ønsket han nå å gå til angrep på perserne.»<ref>Priskos, fragment 11, 2, s. 277, sitert etter Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 287</ref>

Krigen kom endelig til en slutt for østromerne i 449 da den tredje freden til konsulen Anatolius ble signert. Men Attila hadde ikke til hensikt å gå til krig med Persia. Det var Vestromerriket som sto for tur.

Samtidig med sitt angrep på Østromerriket hadde hunerne opprettholdt et godt forhold til Vestromerriket. Det var ikke minst grunnet deres vennskap med [[Flavius Aetius]], den mektige romerske generalen med ansvaret for forsvaret av Vestromerriket (og tidvis også referert til som den faktiske lederen av det vestlige riket). Han hadde tilbrakt tid hos hunerne, og skapte seg et navn som leder for en stor hunerhær i 424. Imidlertid endret dette seg i 450 da [[Honoria]], søster av den vestromerske keiseren [[Valentinian III]], sendte en ring til Attila og ba ham hjelpe seg til å slippe en [[forlovelse]] med en senator. Honoria var en livlig kvinne som stadig skapte problemer. Hun hadde hatt en affære med sin kammerherre i [[Ravenna]], og da hun oppdaget at hun var gravid, forsøkte hun å få ham utropt til keiser. Isteden ble han raskt drept mens hun ble bedt om å gifte seg med en senator, noe hun nektet og hennes mor ville da sende henne til Konstantinopel for å leve i sølibat, noe som passet Honoria like dårlig.<ref>Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 288</ref> Det er ikke kjent om Honoria hadde til hensikt å bli gift med Attila, men det var uansett slik han tolket det. Han krevde halve Vestromerriket som medgift, hvilket var Gallia. Det oppsto således disputt mellom Attila og Aetius om kongedømmet til de [[saliske frankere]].

[[Fil:De Neuville - The Huns at the Battle of Chalons.jpg|thumb|[[Slaget ved Chalons]], illustrasjon i et fransk historieverk fra midten av 1800-tallet hvor hunerne er framstilt som ville, skinnkledte, asiatiske «horder».]]
I [[451]] gikk Attilas styrker inn i [[Gallia]] ved å krysse [[Rhinen]] med en hær bestående av blant andre [[frankere]], [[gotere]] og [[burgundere]], det vil si hovedsakelig [[germanere]]. Planen var antagelig en overrumpling av hele Gallia før romerne klarte å organisere tilstrekkelig motstand, og med Gallia nedkjempet, sto Italia for tur. «Våren 451 pløyde hunerhæren en fure av ild og blod gjennom Gallia.»<ref name="Jones291">Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 291</ref> De angrep [[Metz]], fortsatte vestover, passerte [[Paris]] og [[Troyes]] og beleiret [[Orléans]]. Atter var det ikke en rask framgang av en rytterhær, men et stort og langsomt krigstog. Kirkens krøniker beskrev vettskremt «hunerne som en svøpe sendt av Gud for å straffe de onde, og de fortalte om [[mirakel|mirakler]] som reddet dem som hadde gjort seg fortjent.» For kirken var det [[endetiden]]: hunerne var de verste blant [[hedning]]er, og himmelens krig utspilte seg nå på Jorden.<ref name="Jones291" /> Aetius ble gitt oppgaven å frigjøre Orléans av keiser Valentinian III. Styrket av frankiske og vestgotiske soldater under kong [[Teoderik I av vestgoterne]], og med Aetius' egne romerske soldater, klarte han raskt å komme hunerne i møte. Resultatet ble et taktisk nederlag for Attila, stoppet hans invasjon av Gallia og tvang ham til å trekke seg tilbake til områder ikke kontrollert av romerne. Aetius aktet ikke å la det bli med denne seieren, og jaget etter dem. Han tok igjen hunerhæren etter 15 mil (igjen en indikasjon på at de bevede seg langsomt). Konfrontasjonen skjedde i [[slaget ved Chalons]], eller som «slaget på de kataluniske marker» («markene i Chalons»), et sted i Troyes. Rundt 165 000 mennesker ble drept sier en forvirret kilde. Hva som er sikkert er at Teoderik døde. Han skal ha falt av hesten og ble trampet i hjel av sine egne ryttere. Det var uansett det første slaget hvor Attila ikke sto igjen som seierherre.<ref>Creasy, Edward Shepherd (1851): ''The Fifteen Decisive Battles of the World''.</ref><ref>Norwich, John Julius (1989, 1997): ''Byzantium: the Early Centuries'', Knopf, s. 158.</ref><ref>Bury, J. B. (2011): ''History of the Later Roman Empire: From the Death of Theodosius I to the Death of Justinian'', bind 1, s. 294f.</ref>

Det påfølgende året fornyet Attila sine krav på Honoria og området i Vestromerriket. Han ledet sin hær over [[Alpene]] og inn i nordlige Italia. Han herjet og raserte byene [[Aquileia]], [[Vicenza]], [[Verona]], [[Brixia]], [[Bergamo|Bergamum]] og [[Milano]]. For å unngå at selveste [[Roma]] skulle bli erobret og ødelagt sendte keiser Valentinian III tre sendebud bestående av to framstående embetsmenn, og biskopen av Roma, pave [[Leo I (pave)|Leo I]]. De møtte Atilla ved [[Mincio]] i nærheten av [[Mantova]], og fikk fra ham et løfte at han ville trekke seg ut av Italia og forhandle en fred med keiseren. [[Prosper Tiro av Aquitania]], en disippel av [[Augustin av Hippo|Augustin]] og sekretær av Leo,<ref>[http://www.katolsk.no/biografier/historisk/prostiro Den hellige Prosper Tiro av Aquitania (~390-~463)], Katolsk.no</ref> har gitt en kort beskrivelse av dette møtet, og hvor han krediterte Leo som årsaken for de suksessfulle forhandlingene, at Attila ble så imponert over paven tilstedeværelse at han ville trekke seg ut av Italia. [[Priskos]] har rapportert at paven spilte på Attilas overtroisk frykt for skjebnen ved å minne om den vestgotiske kongen [[Alarik I|Alarik]] som døde kort tid etter at han herjet Roma i [[410]]. Dette ga paven senere en [[propaganda]]seier overfor befolkningen. Kun kirken kunne redde Roma fra hendingene, ble det hevdet.

[[File:MorThanFeastofAttila.jpg|thumb|right|''Attilas gjestebud'', basert på et fragment av Priskos. Maleri av [[Mór Than]], 1870]] 
Det er mulig at hva som skjedde hadde helt andre grunner. [[Jordanes]] gjorde det klart at Attila gikk med på å trekke seg tilbake etter at han hadde gjort det klart at «han ville bringe verre ting over Italia med mindre de sendte ham Honoria».<ref>Jordanes, LXIII, jf. Robinson, J.H. (1905): ''Readings in European History'', Boston, s. 49.</ref> Det er sannsynlig at Attila hadde fått høre fra sendebudene at keiseren hadde gått med overgivelse, og avgi både brud og gull. I tillegg hadde det vært [[sult]] i Italia i 451 med sviktende avlinger, og det var knapt nok bedre i 452. Attilas herjinger av landsbygda i nordlige Italia hadde bidratt til å forverre innhøstingen. For å gå mot Roma med sin store hær hadde han behov for forskninger som da ikke var tilgjengelig i Italia. Det var bedre for ham å inngå en fredsavtale. I tillegg hadde han fått høre at en østromersk hær hadde krysset [[Donau]] og beseiret den huniske hæren som Attila hadde etterlatt for å forsvare sitt rike.<ref name="Jones294">Jones, Terry (2009): ''Barbarene''. s. 294</ref>

Den nye østromerske keiseren [[Markian]] unnlot deretter å betale den avtalte mengden av gull. Fra [[den pannoniske slette]] i Ungarn mobiliserte Attila for å angripe Konstantinopel, og ventet på at Honoria skulle komme eller bli sendt til ham. I mellomtiden giftet han seg med en germansk pike ved navn Ildico. Det er rapportert at på bryllupsfesten ble han full, sprengte et blodkar i nesen og forblødde. Han var da nær femti år. Han mottok aldri Honoria og hun forsvinner ut av historien.<ref name="Jones294" />