Redigerer Hubert Walter (avsnitt)

== Død og ettermæle ==
Hubert Walter døde den 13. juli 1205 etter en lengre sykdomstid som sørget for at han kom til en forsoning med sine munker. Middelalderkrønikeforfatteren [[Ralph av Coggeshall]] fortalte at hans død tok fire dager, og skrev at han ga messedrakt, juveler og alterutsmykninger til sine munker, men alt dette ble konfiskert av kong Johan etter at Walter var død.<ref name=Patronage11>Turner: «Religious Patronage» i ''Albion'', ss. 11–12</ref> Han ble gravlagt i Treenighetskapellet i [[Canterburykatedralen]] ved siden av [[Thomas Becket]] og hvor hans grav fortsatt kan bli sett. Denne graven kan ha blitt bygget av håndverkeren som kalles for [[William Engelskmannen]], og som også designet kapellet. Graven dekker et synlig sted i kapellet og Walter var den første erkebiskop som ble gravlagt her siden [[1170-tallet]] da alle gravene, unntatt Beckets, ble flyttet for å gi større oppmerksomhet til Beckets helligdom. Hubert Walter forble den eneste geistlige som ble gravlagt her inntil [[1300-tallet]].<ref name=Throne136>Reeve: «Seat of Authority» i ''Gesta'', s. 136</ref> Tittelen «Øverste av hele England» som har blitt brukt av erkebiskopene av Canterbury dateres til Walters tid.<ref name=Hearn47>Hearn: «Canterbury Cathedral» i ''Art Bulletin'', s. 47: «Primate of All England»</ref>

Kronikøren [[Matthew Paris]] gjenfortalte historien om at da kong Johan hørte om Walters død skal kongen ha sagt: «Nå for første gang er jeg konge av England!».<ref name=QHistorianJudge>Sitert i Gillingham: «The Historian as Judge» i ''The English Historical Review''</ref> Denne historien, hvor underholdende den enn er, er apokryptisk. Mer sikker er fortellingen som en annen krønikeforfatter, [[Roger av Wendover]], har fortalt om Walters juleforberedelser i 1200. Roger forteller at Walter delte ut klær til de som var til stede ved julefesten, noe som gjorde kong Johan rasende. Roger sier at Walter «ønsket å plassere seg selv ''a par'' med kongen».<ref name=Church295>Church: «Rewards of Royal Service» i ''English Historical Review'', s. 295</ref>

Som Becket var Walter ikke en hellig mann, skjønt han var, slik John Gillingham, historikeren og biografen til Rikard I av England, sier, «en av de mest framstående regjeringsministre i engelsk historie».<ref name=QRichardI274>Gillingham: ''Richard I'', s. 274</ref> Den hellige [[Hugh av Lincoln]], en samtidig, er sagt å ha bedt om tilgivelse fra Gud for ikke å ha irettesatt Walter så ofte som han sannsynligvis burde ha gjort.<ref name=RichardI274>Gillingham: ''Richard I'', s. 274</ref> Moderne historikere tenerer til ikke å dele det eldre synet at Walter var den drivende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime, at Rikard var uinteressert i regjeringen, og at han etterlot alle avgjørelser til sine ministre, særlig Longchamp og Walter.<ref name=Chrimes42>Chrimes: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England'', ss. 42–43</ref> Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre.<ref name=RichardI275>Gillingham: ''Richard I'', ss. 275–276</ref> Walter var derimot meget nyskapende i sin holdning til regjeringen. Walter fortsatte å nyte støtte fra Rikards bror Johan, og det var i løpet av Johans regime at et antall av Walters administrative reformer skjedde, skjønt hvor mye kongelig drivkraft som lå bak nyvinningene er ukjent, gitt Johans interesse for regjering og administrasjon.<ref name=Hollister6>Hollister: «King John and the Historians» i ''Journal of British Studies'', s. 6</ref>

Walter var også offer for [[vits]]er for hans mangel på lærdhet, og ble siktemålet for en rekke lumske fortellinger fra pennen til [[Gerald av Wales]], en uvenn av erkebiskopen. Selv Walters støttespillere kunne bare uttale at han var «moderat skrivekyndig».<ref name=Bartlett485>Sitert i Bartlett: ''England Under the Norman and Angevin Kings'', s. 485</ref> Walters mangel på lærdhet skaffet ham hån, særlig fra Gerald av Wales, men Walter ansatte en rekke lovkyndige i sin husholdning og ansatte også arkitekten [[Elias av Dereham]] som var en av Walters testamentfullbyrdere. Elias har tradisjonelt blitt kreditert som arkitekten av Salisburykatedralen etter Walters død.<ref name=Young61>Young: ''Hubert Walter'', ss. 61-62</ref> En annen lærd som var ansatt av Walter var [[Peter av Blois]], som tjente både Walter og hans etterfølger som en sekretær i [[latin]].<ref name=Turner309>Turner: «Reputation of Royal Judges» i ''Albion'', s. 309</ref> Andre ansatte var de lovkyndige, utdannet ved Bologna, i kirkerett. Vi vet lite om Walters framtoning, skjønt han ble beskrevet av Gerald av Wales som høy og av godt utseende. Gerald priste også hans intelligens og dyktighet.<ref name=West78>West: ''Justiciarship in England'', s. 78</ref>

W. L. Warren har fremmet teorien at enten Walter eller Geoffrey Fitz Peter, og ikke Ranulf Glanvill, var forfatteren av ''Tractatus de legibus et consuetudinibus regni Angliæ'', en juridisk avhandling om engelskmennenes lover og konstitusjoner.<ref name=John127>Warren: ''King John'', s. 127</ref> Chrimes er enig at Glanvill sannsynligvis ikke var forfatteren, og mener at Walter er en bedre kandidat, skjønt han kan ikke være sikker. Om Walter virkelig var forfatteren har komponert det som Chrimes har karakterisert som en «stort litterært minneverk over Henrik IIs regjering».<ref name=Chrimes52>Chrimes: ''An Introduction to the Administrative History of Mediaeval England'', s 40 og 52</ref> Ingen av Walters to biografer fra moderne tid tror at Walter var forfatteren, og historikeren Ralph Turner er enig i denne vurderingen.<ref name=Glanvill113>Turner: «Who Was the Author of Glanvill?» i ''Law and History Review'', ss. 113–114</ref> Historikeren Michael Clanchy sier om Hubert Walter at «spredningen av dokumenter var et europeisk og vedvarende fenomen, skjønt om det skal bli assosiert i England til en mann, ville denne mannen være Hubert Walter».<ref name=QClanchy73>Clanchy: ''From Memory to Written Record'', s. 73</ref>