Redigerer Henrik VIII av England (avsnitt)

==Annullasjonssaken og Wolseys fall== 

Sommeren [[1528]] ble London rammet av [[pest]]. Flere tusen døde, og Henrik fikk panikk. Han forlot vanligvis London i sommermånedene nettopp for å unngå epidemiene som var vanlige der, og dette året reiste han ut av byen tidligere enn vanlig. Han brukte en rekke remedier som skulle beskytte mot pest, og gikk til daglig [[skriftemål|skrifte]] og [[messe (katolsk)|messe]]. Han skrev også flere testamenter i løpet av sommeren. Anne Boleyn var blant de som ble syke, og kongen etterlot henne i London og trøstet henne gjennom brev der han skrev at pesten så ut til å være mildere mot kvinner enn mot menn. 

[[Fil:Lorenzo Campeggio.jpg|thumb|Kardinal [[Lorenzo Campeggio]] ble sendt til London for å lede annullasjonssaken.]]
I løpet av vinteren som hadde gått hadde kongen sendt flere ambassadører til paven for å oppnå de resultater Wolsey ikke klarte å fremskaffe. Hadde han lyktes i dette ville Wolseys fremtid vært svært usikker, men Wolsey klarte med en viss skadefryd å peke på feil og svakheter i dokumentene de brakte tilbake. Samtidig klarte kardinalen gjennom sine menn, [[Stephen Gardiner]] og [[Edward Foxe]], å få en tillatelse til å ha høring for hele saken i England. Det eneste kravet var at en [[pavelig legat]], kardinal [[Lorenzo Campeggio]], skulle være til stede. Dette skulle ikke skape problemer, da Campeggio hadde tjent England så godt ved Den hellige stol at kongen hadde gitt ham bispesetet i [[Salisbury bispedømme|Salisbury]] med tilhørende inntekter.

Problemer dukket allikevel opp. Campeggio hadde podagra og var aldersstigen, og brukte fire måneder i stedet for de vanlige seks ukene på å reise fra Roma til England. Tillatelsen kom i april, men kardinalen ankom ikke før [[9. oktober]] 1528. Årsaken til at det tok så lang tid, lenger enn hans helsetilstand skulle tilsi, var at Karl V hadde krevd at paven skulle hale ut tiden. Campeggio fortsatte med dette. Han krevde å få treffe ektefellene først for å forsøke å redde ekteskapet. Henrik var sjokkert og nektet å samarbeide. Det var dette kardinalen hadde håpet på. Kongen gikk så langt at han truet med å bryte med Roma og hengi seg til [[lutherdommen]]. Han skjelte ut Campeggio kraftig. 

Campeggio prøvde seg så med sin neste plan, å plassere Katarina i et kloster. Dette ble møtt med en noe mer positiv tone fra Henrik. Men Katarina avviste det forslaget. Samtidig ble kardinalen sjokkert over tonen i befolkningen. I London ble han skjøvet rundt da han skulle inn i sin vogn, og folkemengden ropte «ingen ''Nan Bullen'' for oss». Katarina var svært populær i folket, mens Anne generelt var mislikt. Da Campeggio gjorde det klart at han ville vente til over nyttår før han åpnet tribunalet begynte både kongen og Wolsey å legge merke til folkets misnøye, noe de ellers pleide å overse. 

[[8. november]] 1528 samlet Henrik en rekke adelsmenn, dommere, aldermenn og andre notabiliteter for å legge frem sin side av saken. Han forklarte at selv om Katarina var en flott kvinne som han gjerne skulle være gift med, hadde klerikere kommet til at ekteskapet ikke kunne være gyldig. Dersom Campeggio skulle komme til at det allikevel var det, ville han bli lykkelig. Denne talen imponerte ingen, og mange sa rett ut hva de mente. Katarinas sympatisører var mer tallrike enn Henrik hadde trodd, og i løpet av vinteren slo hun tilbake mot ham. Henriks sterkeste argument var at den pavelige dispensasjonen ikke var korrekt, men Katarina kunne fremlegge en annen bulle, som var blitt sendt til Spania, hvor de feilene som ble påpekt ikke var til stede. Hun hadde sittet på denne bullen i seks måneder før hun i et spektakulært trekk viste den til Campeggio. 

Kongens og Wolseys første reaksjon var å avvise dispensasjonen som et falskneri. Problemet deres var at de ikke kunne bevise det; Katarina hadde en kopi, og originalen befant seg hos Karl V i Spania. Han viste det til engelske ambassadører, men lot dem naturlig nok ikke ta den med seg. 

Henrik mistet tålmodigheten, og sørget for at Det kongelige råd erklærte at Katarina var en trussel mot kongens sikkerhet. Hun hisset opp folket mot ham, og måtte isoleres. Katarina ble sendt fra [[Hampton Court]] til Greenwich og fikk ikke lenger se sin datter Mary. For Campeggio gav dokumentet nok en grunn til å utsette åpningen av tribunalet. Han ventet helt til [[18. juni]] [[1529]] før han startet prosessen. Tribunalet møttes i [[Blackfriars]]. Katarina gledet det pavevennlige partiet ved å møte i egen person. Hun viste følelser og kastet seg for Henriks føtter og tagg ham om å ikke støte henne og datteren fra seg. Etter dette utbruddet, som Henrik ikke reagerte på, løp hun ut. Hun kom ikke tilbake til tribunalet igjen. For Campeggio var det nok; når Katarina hadde kommet med en så klar appell foran pavens representant, var det ingen tvil om at saken allikevel måtte avgjøres i Roma. 

[[Fil:John Fisher by Hans Holbein the Younger.jpg|thumb|Biskop [[John Fisher]] av Rochester forsvarte Katarina av Aragón under annullasjonshøringen.]]
Biskop [[John Fisher]] av [[Rochester bispedømme (England)|Rochester]] førte et glimrende forsvar for Katarina, selv om dette knapt var nødvendig. Mot slutten av juli erklærte Campeggio at siden det pavelige hoff hadde trukket seg tilbake for sommeren måtte også det pavelige tribunalet gjøre det. Saken skulle dermed vente til oktober. Henrik ble rasende og sendte hertugene av Norfolk og Suffolk for å insistere på at prosessen fortsatte uavbrutt. Men Campeggio sto på sitt. 

For Wolsey var avbruddet en katastrofe. Etter kort tid ankom pavelige sendebud som innkalte alle deltagere til Roma, og dermed var det klart at Wolsey hadde mislykkes. Da Campeggio forlot England snakket man åpent om Wolseys forestående fall. Wolsey var klar over dette og måtte be om tillatelse til å overvære Campeggios avskjedsaudiens den [[19. september]] 1529. Da han ankom palasset var hans vanlige rom opptatt. Etter å ha skiftet i en venns rom kastet han seg for kongens føtter i audienssalen. Kongen var ikke så rasende som han hadde fryktet; hans smilte, bad kardinalen reise seg og tok ham til side for en lengre samtale. Under middagen spiste kongen med Anne Boleyn, noe som var et dårlig tegn for Wolsey. Men etterpå snakket han igjen åpent med kardinalen. De bestemte at de skulle snakke videre neste dag, og Wolsey reiste ettersom han ikke hadde noe rom. 

Da Wolsey kom tilbake neste dag fant han kongen i hestesalen, på vei ut på et ritt arrangert for Anne. Henrik skulle ikke komme tilbake før utpå kvelden, og da ville Wolsey være langt avsted ettersom han skulle følge Campeggio på den første delen av reisen mot Roma. Wolsey, en av sin tids slueste forhandlere, var blitt utmanøvrert av en kvinne. To dager senere kom Norfolk og Suffolk og bad med skadefryd om at Wolsey overleverte det store riksseglet &ndash; dermed ville han ikke lenger være rikskansler. Wolsey nektet og krevde å få se kongens ordre; da han fikk se kongens håndskrift brøt han sammen i gråt. 

Den [[29. november]] [[1530]] døde Wolsey i [[Leicester]]. Han var ved sin død under arrest, på vei til en rettssak hvor han kunne være sikker på å bli dømt til døden.