Redigerer Hans Litten (avsnitt)

== Nazistenes maktovertakelse, fangenskap og død ==
Etter [[Machtergreifung|nazistenes maktovertakelse]] ble Litten anbefalt av venner og familie å flykte fra landet, og Rote Hilfe tilbød ham hjelp til avreisen. Han avviste tilbudet, med begrunnelsen at «millioner av arbeidere kan ikke komme seg ut, så jeg må også bli her.»<ref name=":1" />

Allerede i de tidlige morgentimene 28. februar 1933, samme natt som [[Riksdagsbrannen]], ble Litten arrestert og satt i varetakt. Andre som ble arrestert samtidig inkluderte Litten sine kolleger [[Ludwig Barbasch]] og [[Felix Halle]], samt de kommunistiske riksdagsrepresentantene [[Fritz Emrich]], [[Ottomar Geschke]], [[Ernst Schneller]] og [[Walter Stoecker]], den prøyssiske delstatsparlamentetsrepresentanten [[Wilhelm Kasper]], forfatteren [[Egon Erwin Kisch]], [[Ludwig Renn]], [[Carl von Ossietzky]] og borgerlige intellektuelle som [[Erich Baron]] og [[Felix Rosenheim]]. I likhet med de fleste politiske fanger i [[det tredje riket]] fikk han aldri noen rettssak eller dom. 

Han ble først ført til [[Spandau-fengselet]]. Behandlingen Litten fikk ble senere beskrevet for moren av et øyenvitne. Veldig tidlig ble han slått så hardt at nazistene til og med skal ha nektet hans medfanger å se ham. Han ble torturert og tvunget til hardt arbeid. Han forsøkte å begå selvmord i 1933 for å unngå å sette sine tidligere klienter i fare, men han ble gjenopplivet av nazistene slik at de kunne avhøre ham videre. Littens selvmordsforsøk kom i Spandau fengsel, etter at han brøt sammen under tortur og avslørte informasjon om Felsenecke-rettssaken. Etter å ha avslørt noe informasjon, ble han umiddelbart anklaget i pressen som medskyldig til drapet på en SA-mann. Litten skrev deretter et brev til Gestapo og sa at bevis oppnådd på en slik måte ikke var gyldig og bedyret sin uskyld. Da han visste hva som ventet ham, forsøkte han å ta livet sitt. Littens mor skrev om at skadene han ble påført under torturen skadet ham for livet. Ett øye og ett ben ble kronisk skadd, kjevebenet hans ble brukket, et indre øre skadet, og mange tenner slått ut. 

Et iherdig arbeid for å få ham løslatt ble gjort av hans mor [[Irmgard Litten]], som var forgjeves til tross for at hun hadde kontakt med maktpersoner som ''[[Reichswehrminister]]'' [[Werner von Blomberg]], kronprins [[Wilhelm av Preussen]], riksbiskop [[Ludwig Müller (teolog)|Ludwig Müller]], justisminister [[Franz Gürtner]] og presidenten for ''[[Volksgerichthof]]'', [[Roland Freisler]]. Saken vakte også engasjement fra fremtredende utenlandske personer, som den britiske pasifisten og parlamentsmedlemmet [[Clifford Allen]] ([[Independent Labour Party]]) og «den europeiske konferanse for rettferdighet og frihet» som fant sted med deltakelse fra delegater fra åtte land i november 1937 i Paris. Tallrike forespørsler for å få ham løslatt var imidlertid forgjeves, ettersom Hitler bestemt nektet å la ham gå fri.

Etter sin arrestasjon ble Litten flyttet fra den ene konsentrasjonsleiren til den andre. Han ble overført til [[Sonnenburg konsentrasjonsleir]] og senere til [[Brandenburg-Görden fengsel]], hvor anarkisten [[Erich Mühsam]] også ble internert og torturert. I februar 1934 ble Litten overført til [[KZ Esterwegen|Esterwegen]], og noen måneder senere til [[Lichtenburg konsentrasjonsleir]]. I Lichtenburg skal forholdene hans i en stund ha forbedret seg noe; selv om det opprinnelig var likedann som ved de øvrige oppholdene, med hardt tvangsarbeid, tortur og forhør, fikk han etterhvert lov å jobbe i biblioteket og bokbinderiet. Av og til fikk han også lov å høre på musikk på radio. Han var godt likt og høyt respektert av medfangene for sitt kunnskapsnivå, mot og indre styrke. Til tross for torturen han hadde blitt utsatt for, valgte han tidvis å gjennomføre handlinger i protest. For eksempel skrev en av Littens medfanger om en samling som ble holdt i konsentrasjonsleiren til ære for Hitlers 46. bursdag, hvor Litten skal ha lest opp teksten fra sangen «[[Die Gedanken sind frei]]» («Din tanke er fri»).<ref name=":0">{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/tv-and-radio/2011/aug/28/man-who-crossed-hitler-review|tittel=Rewind TV: The Man Who Crossed Hitler; Hans Litten vs Adolf Hitler: To Stop a Tyrant; Random; American: The Bill Hicks Story; The Hour – review|besøksdato=2022-04-02|dato=2011-08-27|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> SS-medlemmene som var til stede skal, ifølge medfangen, ikke ha forstått betydningen av ordene.

Sommeren 1937 ble Litten overført til [[Buchenwald]], og 16. oktober til slutt til [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]]. I Dachau ble han definert som jødisk fange, noe som førte til at forholdene hans ble betydelig verre. De jødiske fangene ble holdt i egne brakker og holdt isolert fra de andre fangene. Fra november fikk han, i likhet med andre jødiske fanger, brevforbud og kontakten med familien tok helt slutt. Til tross for de umenneskelige forholdene i leiren, forsøkte Litten å holde motet til ham og medfangene oppe gjennom å lese poesi (som f.eks. [[Rainer Maria Rilke]]) i timevis, og legge til rette for diskusjon. Han skal ha imponert sine medfanger med sine kunnskaper og glød. Til tross for at han forsøkte å framstå som sterk utad, holdt imidlertid årevis med fysisk og psykisk tortur og mishandling på å bryte ham ned.

Når han skulle til et nytt avhør 5. februar 1938, ble han funnet hengt i latrine av vennen Alfred Grünebaum. Det ble senere mistenkt at Litten ble myrdet av vaktene. Uttalelser fra medfangene hans støtter imidlertid opp om at Litten begikk selvmord etter mange år med tortur og mishandling, og at han hadde framstått som suicidal dagen før sin død. 

Han ble gravlagt på [[Friedhof Pankow III]] kirkegård i UWB-seksjonen, grav nr. 349.