Redigerer Høymiddelalderen (avsnitt)

=== Det geistlige samfunn ===
Parallelt med det verdslige maktsystem fantes der en geistlig organisasjon, og formelt sett var alle kirker og klostre i hele den katolske kristendom underlagt den romerske pavens myndighet. I høymiddelalderen rådde pavestolen dessuten over så store ressurser og nøt så stor prestisje at flere av periodens paver insisterte på at de også hadde herredømmet over verdslige fyrster. Av den grunn forsøkte de å benytte sin innflytelse politisk. Perioden er derfor også kalt pavenes storhetstid.<ref>Nordberg (1994) Side 247</ref>

Pavenes makt var likevel ikke på noe tidspunkt suveren, og pave Innocens III, hvis [[pontifikat]] ofte regnes som et høydepunkt for middelalderens pavedømme, oppnådde reelt sett kun nederlag med sine prestisjeprosjekter.<ref>Nordberg (1994) Side. 247</ref> I løpet av 1000-tallet hadde pavestolen selvoppfattelse endret seg, og fikk en langt større selvbevissthet. [[Den romersk-katolske kirke|Den katolske kirke]] i vest og [[Den ortodokse kirke|den østlige ortodokse kirke]] hadde gjensidig bannlyst hverandre, et [[Det store skisma 1054|skisma]] som har holdt seg opp til moderne tid, og som kan betraktes som et resultat av Romas økte selvbevissthet.<ref>Esmark & McGuire (1999) Side 95</ref>

I det kirkelige hierarki oppsto det på 1000-tallet også en reformbevegelse, hvor hovedhensikten var å skille de kirkelige og de verdslige funksjoner i samfunnet. En slik atskillelse var en umulighet i middelalderens samfunn, hvor biskopene også fungerte som verdslige fyrster med militære forpliktelser, og med verdslige fyrster som ofte innsatte sine egne kandidater i geistlige embeter i de landområder som tilhørte dem. I et samfunn som baserte troskap og tjenester på utveksling av gaver, herunder også embeter, var en atskillelse mellom stat og kirke ikke mulig. Sammenstøt mellom reformbevegelsens tanker og føydalsamfunnets mekanismer skapte grunnlaget for [[investiturstriden]], som preget store deler av høymiddelalderen.