Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

====Verdens og gudenes opprinnelse====
[[Fil:Michelangelo Caravaggio 003.jpg|thumb|''Amor omnia vincit'' (''Kjærlighet over alt''), en avbildning av kjærlighetsguden, [[Eros]], av [[Caravaggio|Michelangelo Merisi da Caravaggio]], ca. 1600.]]
Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse.<ref name="Klattx">Klatt-Brazouski: ''Ancient Greek and Roman Mythology'', s. 10</ref> Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods ''Theogonien'' starter med ''[[Khaos]]'', et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller [[Gaia]], (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: [[Eros]] (kjærlighet), [[Tartaros]] (underverdenens straffeby), [[Nyx]] (natten) og [[Erebos]] (underverdenen).<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 116-138]</ref>

Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv [[Uranos]] (himmelen) som deretter kunne befrukte henne. Fra deres forening kom først [[titan (gud)|titanene]]: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var [[Okeanos]], [[Koios]], [[Krios]], [[Hyperion (mytologi)|Hyperion]], [[Iapetos]], [[Theia]], [[Rhea (mytologi)|Rhea]], [[Themis]], [[Mnemosyne]], [[Foibe]], [[Tethys]] og [[Kronos]]. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde [[kyklop]]ene og de hundrearmede kjempene [[hekatonkheirer|hekatonkheirene]]. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.

Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, [[Zevs]]. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 713-735]</ref>

Den tidligste greske tanken om poesi regnet ''Theogonien'' som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske ''mythos'' (myte), og la nesten magisk makt i den. [[Orfeus]], den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i [[Apollonios Rhodios]]' ''Argonautika'' og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til [[Hades]]. Da [[Hermes]] oppfant [[lyre]]n i de ''Homeriske hymner til Hermes'', er det første han gjør å synge gudenes fødsel.<ref>''Homeric Hymn to Hermes'', [http://omacl.org/Hesiod/hymns.html 414-435] {{Wayback|url=http://omacl.org/Hesiod/hymns.html |date=20081025121210 }}</ref>

Hesiods ''Theogonien'' er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av [[muse]]ne. ''Theogonien'' var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, [[Musaios av Athen|Musaios]], [[Epimenides]], [[Abaris]] og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at [[Platon]] var kjent med noen versjoner av den [[Orfisme|orfeiske]] theogoni.<ref>Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', 147</ref>

Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av [[nyplatonisme|neoplatonistiske]] filosofer og nylig utgravde [[papyrus]]-ruller. En av disse rullene, [[Derveni-papyrusen]] beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods ''Theogonien'' og familietreet til gudene ble utvidet bakover med [[Nyx]] (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 236; Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', s. 147</ref>

Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven [[Okeanos]] og med en hemisfærisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen ([[Helios (mytologi)|Helios]]) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.